/kvinnesak
post@kvinnesak.no

Meninger

Mye gjenstår for krisesentrene – Uttalelse sendt Barne- og Likestillingsdepartementet, Kommunenes sentralforbund og Familie- og kulturkomiteen, Stortinget

 Krisesesentrene ble skapt av kvinnebevegelsen for over 30 år siden. De vokste fram ved frivillig og idealistisk innsats og fikk ulik utforming i forskjellige byer. I dag er de blitt kommunale og styres av kommunene. Spørsmålet er om endringen er vellykket?

Norsk Kvinnesaksforening drøftet dette på sitt møte i Litteraturhuset i Oslo 5. oktober, der representanter for Krisesentersekretariatet og krisesentrene i Kongsberg, Oslo og Trondheim deltok. Det tegnet seg da noen foruroligende trekk i bildet:

– Krisesenterlova gir kommunene et lovfestet ansvar for krisesentertilbudet for å få et mer likeverdig tilbud over hele landet. Men de fleste kommunene prioriterer ikke oppgaven. Selv der det er utarbeidet handlingsplaner, er det uklart om de blir satt ut i livet. Samtidig legges krisesentre ned, særlig små sentre, og flere står i fare for å forsvinne.

– Lova tar sikte på å bedre hjelpetilbudet for voldsutsatte. Men statsstøtten er ikke øremerket. Den er del av rammetilskuddet til kommunene. Derfor opplever en at ansatte i krisesentre blir sagt opp, plasser i sentre selges for å skaffe penger eller de nyttes av andre typer brukere enn voldsutsatte. Flere sentre begrenser hvem som kan komme dit, og det kreves betaling av brukerne.

– Når kommunene overtar krisesentrene, får de ansvaret og makten. Sentrene går fra å være selvstendige enheter som styrer seg selv, støttet av stat og kommune, til å bli underlagt kommunale regler.  Kommunene kan enten drive sentre selv eller kjøpe tjenester av andre sentre, noe som medfører sentralisering.

– Det er vesentlig i lova at ikke bare voldsutsatte kvinner, men også menn skal få et likeverdig tilbud. Men dette er uprøvd terreng. Vi vet lite om hva slags behov menn har, og hvordan de best kan hjelpes. Å huse menn og kvinner i samme krisesentre er umulig. Mange kvinner vil da ikke kunne benytte sentrene. Menn må få egne tilbud, noe som medfører både økonomiske og administrative utfordringer for kommuner som vanskelig kan klare å følge opp lova med tilstrekkelige tilskudd. I 2010 brukte 37 menn ti sentre, mens tolv sentre sto tomme. Dette er dårlig bruk av midler på stramme kommunebudsjetter.

– Krisesentrene har gjort en viktig innsats ved å sette vold mot kvinner på dagsorden og formidle erfaringene med voldsbruk til offentligheten. For 30 år siden var kvinnemishandling et ukjent problem. Skammen gjorde at ingen fortalte om hva som foregikk bak husets fire vegger. I det offentlige rom var det kvelende stille. Ved overgangen til kommunal virksomhet blir tausheten på nytt et problem. Tidligere kunne sentrenes ledere fritt uttale seg til mediene. Nå opplever de at de får munnkurv og må overlate mediene til andre i kommunen, som ikke har førstehånds kjennskap til voldsproblemene. Krisesentrenes nasjonale organisasjon er også i ferd med å gå i oppløsning, fordi flere sentre melder seg ut.

         Uansett gode intensjoner kan en lov bli verre enn ingenting hvis intensjonene ikke kan settes ut i livet samtidig som det som fungerte tidligere, blir svekket. Skal krisesentrene fungere godt i praksis, må de ha plass for voldsutsatte som søker hjelp, ikke ligge for langt fra brukernes bosted, være gratis for brukerne og ha et tilbud som gjør at kvinner og barn våger å oppsøke dem. Det er mye vanskeligere å bryte opp fra et voldelig hjem når en må reise langt av sted med små barn, som derved rives bort fra barnehage, skole, venner og daglige rutiner.

Krisesentrene er uhyre viktige for sårbare grupper som har vansker med å tale for seg selv. Kvinnebevegelsen, politikere, lokalsamfunn og medier må sørge for at over 30 års innsats ikke blir svekket. Innsatsen må heller styrkes for å gi nødstedte kvinner og barn nødvendig hjelp. Dersom de gode intensjonene i lova ikke kan gjennomføres, må lova endres slik at samfunnets ansvar styrkes uten at sentrene samtidig blir vingestekket.