Kontroll- og konstitusjonskomiteen
Stortinget
0026 Oslo
Attn. saksordfører Per-Kristian Foss
Sand 30. juni 2012
Dokument 16 (2011-2012) Rapport til Stortingets presidentskap fra Menneskerettighetsutvalget om menneskerettigheter i Grunnloven
Kommentarer fra Norsk Kvinnesaksforening (NKF) i tillegg til tidligere kommentarer av 15. april 2012.
Svekkelse av rettigheter
Desto mer Norsk Kvinnesaksforening har arbeidet med grunnlovsforslag i Dokument 16, desto mer problematiske framstår de. Når rettigheter grunnlovsfestes som allmenne prinsipper, blir de nødvendigvis formulert på et høyt abstraksjonsnivå, fjernt fra den konkrete virkeligheten der rettighetene skal anvendes. Begrepene som nyttes, blir gjerne vage og generelle, upresise og mangetydige. Dermed øker risikoen ikke bare for at de kan tolkes ulikt, men for at de kan nyttes i kontekster som ikke var forutsett fra lovgivernes side. De kan gi svakere vern enn mer konkret lovgivning, og i verste fall nyttes i strid med den opprinnelige hensikten.
Det er framhevet i debatten at flere av de framsatte grunnlovsforslagene gir svakere beskyttelse enn tilsvarende rettigheter i internasjonale menneskerettighetsavstaler som er integrert i norsk lov. Samtidig gis Grunnloven forrang, og det er ikke i forslagene til ny grunnlovstekst henvist til de internasjonale menneskerettighetsavtalene som Norge har forpliktet seg til å respektere.
Eksperter i barnerett har påpekt at formuleringer om barns rettigheter i grunnlovsforslagene gir svakere vern enn Barnekonvensjonen gjør. Når det gjelder forholdet til Kvinnekonvensjonen, er dette ikke drøftet nærmere av menneskerettighetsutvalget, og myndighetene har heller ikke foretatt noen grundig utredning av forholdet mellom konvensjonen og nasjonal lovgivning for øvrig. Så vidt Norsk Kvinnesaksforening kan forstå, er det overhengende fare, med de forslagene som nå er lagt fram, for at grunnlovsfesting vil kunne svekke kvinners rettigheter i stedet for å styrke dem, uansett lovgivernes gode hensikter. Etter NKFs mening er det derfor nødvendig med ytterligere utredninger før det vedtas en ny grunnlovstekst som berører kvinnenes stilling.
Problematiske formuleringer
NKFs forslag til presisering av retten til liv slik at det skulle gjelde «fra fødselen» belyser problemene med grunnlovsfesting. Vi fremmet forslaget, fordi den vage formuleringen «Ethvert menneske har iboende rett til liv» (ny §93) kan brukes av abortmotstandere mot det som i dag er fullt lovlig abort. Med forslaget til presisering ønsket vi å beskytte kvinners rett til selvbestemt abort. Men presiseringen skaper et nytt problem, fordi barn før fødselen i vårt samfunn til en viss grad har rett til liv. Kanskje formuleringen burde være at «at ethvert menneske har iboende rett til fra det tidspunkt samfunnet bestemmer». Men hva har en da oppnådd med grunnlovsfesting i forhold til allerede gjeldende lovgivning?
Uhyre problematisk er også grunnlovsforslaget om «usaklig og uforholdsmessig forskjellsbehandling». Bortsett fra det uhyre skjønssmessige i definisjon av hva som er «usaklig» og «uforholdsmessig», kan et forbud mot forskjellsbehandling føre til at diskrimineringvernet innsnevres til likebehandling. Det er også problematisk at sosiale rettigheter knyttes til lønnet arbeid, mens livsviktig og samfunnsnødvendig ulønnet arbeid som omsorgsarbeid ikke nevnes.
Ikke-diskriminering
Menneskerettighetsutvalget har fremmet forslag om en ikke-diskrimineringsbestemmelse (ny § 98) med følgende ordlyd:
«Intet menneske må utsettes for usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling»
Som det framgår av Dokument 16 (side 146) gikk Norsk Kvinnesaksforening uttrykkelig mot forslag om grunnlovfesting i Diskrimineringslovutvalgets utredning i NOU 2009: 16. Til tross for NKFs uttalelse er det ikke i Dokument 16 foretatt noen nærmere vurdering av om den nå foreslåtte bestemmelsen vil være i samsvar med Norges folkerettslige forpliktelser etter FNs konvensjon om å avskaffe alle former for diskriminering mot kvinner. Etter NKFs syn er ikke unntakene for «saklige og forholdsmessige» tiltak tilstrekkelige for at Norge her skal anses å ha oppfylt sine forpliktelser, og likestilling kan ikke begrenses til et spørsmål om likebehandling. I et samfunn med betydelige sosiale, økonomiske, politiske og kulturelle ulikheter mellom kvinner og menn, kan dessuten privilegerte mannsgrupper motsette seg tiltak for å redusere ulikhetene ved å henvise til at de innebærer «forskjellsbehandling».
FNs kvinnekonvensjon tar sikte på spesifikt å avskaffe kvinnediskriminering og definerer dette (§ 1) som
«enhver kjønnsmessig sondring, utelukkelse eller innskrenkning som har som virkning eller formål å svakke eller utelukke anerkjennelsen, utnyttelsen eller utøvelsen av kvinners menneskerettigheter og grunnleggende friheter på det politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle, sivile eller ethvert annet område, på grunnlag av likestilling mellom menn og kvinner og uten hensyn til ekteskapelig status.»
For å oppnå reell likestilling mellom kvinner og menn kreves en rekke ulike tiltak, og regjeringene som har tilsluttet seg FNs kvinnekonvensjon, forplikter seg til å treffe «alle hensiktsmessige tiltak» (§ 3). I mange tilfelle innebærer dette positiv særbehandling av kvinner, noe konvensjonen også gir rom for.
Dersom det skal innarbeides en bestemmelse om avskaffelse av diskriminering i den nye Grunnlova, må den utformes annerledes enn utvalgets likebehandlingsbestemmelse for ikke å svekke kvinners stilling.
Sosiale rettigheter
Menneskerettighetsutvalget har i Dokument 16 foreslått en bestemmelse om sosial trygghet (§ 110) og om tilfredsstillende levestandard og best mulig helse (§ 111). Bestemmelsen om sosial trygghet er foreslått plassert sammen med arbeidsbestemmelsen. NKF vil peke på at bestemmelsen dermed er knyttet til arbeid/manglende arbeidsevne. § 110 første ledd er foreslått utformet slik:
.
«Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for at ethvert arbeidsdyktig menneske kan skaffe seg utkomme ved arbeid eller næring. Den, som ikke selv kan sørge for sitt livsopphold, har rett til støtte fra det offentlige.»
Etter NKFs syn er det imidlertid mest nærliggende å plassere bestemmelsen om sosial trygghet sammen med bestemmelsene i § 111. Det er viktig å se retten til sosial trygghet uavhengig av retten til arbeid, ikke som det negative utslaget av at man ikke klarer å forsørge seg selv. NKF er således ikke enig i det utvalget uttaler (side 240) om at ytelser som trygd og sosialhjelp er subsidiære til arbeids- eller næringsinntekt.
I de andre nordiske landene er rett til sosial trygghet grunnlovfestet sammen med retten til tilfredsstillende levestandard og retten og helse. En slik utformet paragraf vil etter NKFs syn best ivareta det overordnete hensyn som ligger til grunn for våre lovbestemmelser om sosial trygghet. NKF mener at bestemmelsen i § 110, annet punktum, bør flyttes, og fortrinnsvis innarbeides i § 111 som lyder:
«Det påligger statens myndigheter å respektere og sikre retten til tilfredsstillende levestandard. Likeledes påligger det statens myndigheter å fremme befolkningens helse og sikre retten til nødvendig helsehjelp.»
Med vennlig hilsen
For Norsk Kvinnesaksforening
Margunn Bjørnholt,
Karin Bruzelius og
Torild Skard, leder
4155 1366
toriskar@online.no
