/kvinnesak
post@kvinnesak.no

Meninger

Hvordan sikrer vi en verdig aldersomsorg? Må kvinner ta ansvar?

Svikt i oppleggene

Slik det gjerne er her til lands, var mannen min eldre enn meg. Og da kreftene hans minket, bisto kommunen med hjemmesjukepleie. Pleierne kunne komme både en og to ganger i døgnet, og de var vennlige og omsorgsfulle, rede til å gjøre hva de kunne for at vi skulle ha det bra, både pasient og pårørende. Det var ikke bare mannen min de stelte og godsnakket med. Jeg kunne også få en prat og råd. Og oppsto det en vanskelig situasjon når de ikke var hos oss, kunne jeg ringe og få veiledning og hjelp.

Men kommunen var liten med begrensete ressurser. Pleierne arbeidet ofte under press og kom ikke alltid til avtalt tid. Ikke bare fordi pasienter kunne være krevende, men også fordi pleierne måtte ta mer enn sin tørn. De var ikke mange. Det var vakanser i stillinger, eller kolleger som var sjuke. Men de kom bestandig, og når de kom, skulle ingen merke at de var stresset. Da var det bare oss og våre behov. Men i glimt som ikke var ment for oss, så vi det slitne draget i ansiktene eller tårene som rant da de kjørte sin vei i bilen. Her ble det tydelig ytt mer enn rimelig var.
Hjemmesjukepleien fungerte ikke av seg selv. Den var basert på
kompliserte ordninger som krevde effektiv organisasjon og kommunikasjon. Det kom forskjellige pleiere hver dag, og beskjeder og informasjon kunne gå i surr fra den ene til den andre. Uten at jeg hadde tenkt på det, ble jeg selv en slags hjemmesjukepleier som pensjonist – uten utdanning, lønn eller godkjenning. Det var bare slik at noen måtte ha oversikt og ansvar for en som ikke lenger kunne ha det.

Men jeg manglet nødvendig informasjon. Min manns fastlege ville ikke snakke med meg. Pårørende skulle ikke blande seg inn i lege-pasientforholdet. Og da en kollega overtok, hadde han ikke tid. Pårørende ville så likevel ikke vite sannheten, mente han. Heller ikke de kommunale pleierne fikk innsikt i min manns tilstand og behov.
Samtidig ble alle søknader om innleggelse på sjukehjemmet avslått, også når det var ledig plass. Hustruen kunne ta seg av sin mann, mente legen tydeligvis, uten at han konfererte med meg om dette. En kvinnelig legevikar kom meg til unnsetning en sommer og ga meg avlastning noen uker med et midlertidig institusjonsopphold for mannen min. Men så tok den faste legen over. Situasjonen ble mer og mer prekær. Det lyktes først å få mannen min lagt inn på sjukehjemmet ti dager før han døde.

I en stor kommune er det mer ressurser, flere fagfolk og varierte helsetilbud. Men det er ikke dermed gitt at eldre pasienter får en verdig omsorg. Der måtte jeg ta ansvar for min aldrende søster. Hun bodde alene og barna kom og hjalp henne. Kommunen ga henne også hjemmesjukepleie, men så mange pleiere gikk ut og inn at det ikke var mulig å holde rede på alle, og deres oversikt over min søsters behov og medisinering kunne glippe. Noen måtte være et fast punkt og holde trådene samlet.

I lang tid var det for øvrig uenighet om hvilke helsetilbud min søster skulle få. Kommunen ville bare åpne for tiltak som min søster anså som hensiktsløse, mens hun ikke fikk det hun selv mente hun trengte. Den siste sommeren ble hun skjøvet som en kasteball fra en institusjon til en annen i ukevis. Hun ble bl.a. lagt inn på sjukehuset tre ganger og utskrevet igjen etter kort tid to ganger, før de den tredje gangen tok mot henne til behandling. Og da varte det ikke særlig lenge før hun døde.
Det ser ut til at vi trenger nytenkning omkring organiseringen av eldreomsorgen, nasjonalt så vel som lokalt.

Publisert i Klassekampen 22. september 2014