/kvinnesak
post@kvinnesak.no

Meninger

Sjansespill med sårbare babyer

Av Torild Skard

Mor og barn neglisjeres i debatten om foreldrepermisjonen.

Torild Skard er pedagog, psykolog og forsker. Hun er tidligere leder i Norsk Kvinnesaksforening, og har vært stortingsrepresentant for SV og lagtingspresident, direktør for kvinnesaker i UNESCO, leder for FNs barnefonds (UNICEF) internasjonale styre, regionaldirektør for Vest- og Sentral-Afrika i UNICEF med ansvar for 23 land, assisterende utenriksråd for bistandssaker og seniorforsker ved NUPI. Les mer …

 

Med to store oppslag på forsida – den ene riktignok datert 1. april – fyrer Dagsavisen opp under uenigheten på borgerlig side om pappakvote og foreldrepermisjon. Venstres Abid Raja vil styrke fars rettigheter og gi alle nybakte pappaer femten uker perm. Høyre-toppen Heidi Norby Lunde svarer med å kreve at sjefen bør spørre mor hvor mange uker pappa skal ta. 2. april går Dagsavisen videre og YS-forbundet Negotia gir Lunde støtte, mens Aps Anette Trettebergstuen mener forslaget er absurd.

I stedet for å knytte foreldrepermisjonen til yrke og karriere, må den ta utgangspunkt i barnas behov.

Det er viktig å diskutere foreldrepermisjonen, men det blir feil når fokus nesten utelukkende er på de voksnes rettigheter i arbeidsliv og yrke. Dette er en sak som primært dreier seg om små barn i sin mest sårbare alder.

Vi kan skryte av en relativt lang foreldrepermisjon i Norge i forhold til mange andre land. Men er det dermed sagt at alt er såre vel? Brundtland-regjeringen utvidet foreldrepermisjonen fra 18 til 42 uker og innførte fedrekvote i 1993. 4 uker av permisjonen skulle forbeholdes far.

Under Stoltenberg-regjeringen fikk mor og far øremerket like mange uker hver av permisjonen. Foreldreskapet skulle bli mer «likestilt» og fars innsats hjemme skulle styrke kvinners stilling i arbeidslivet. Nå får mor og far 10 uker hver i tillegg til at mor får 3 uker før fødselen av en samlet permisjon på 49 uker. Resten kan de dele som de vil.

Hjerneforskeren Allan Schore understreker at mor og far er likeverdige som foreldre, men at den ene ikke kan erstatte den andre.

En skulle tro at vesentlige endringer av foreldrerollene ble fulgt opp av systematisk forskning og opplæring. Men det har manglet vesentlig kunnskap og kommende foreldre har ikke fått tilstrekkelig innsikt i barns behov og omsorg på ulike alderstrinn. Det råder atskillig usikkerhet og forvirring om hvordan nybakte mødre og fedre best skal ta seg av de små. Og hva menes egentlig med «likestilt foreldreskap»?

Mekanisk likebehandling av kvinner og menn i ulike situasjoner fører til ulikhet, ikke likestilling. Ved fødsel er det kvinnen, og ikke mannen, som har påkjenningen ved å bære fram og føde barn, amme og komme seg etter nedkomsten. Når kvinnens særlige behov blir neglisjert og hun ikke blir tatt spesielt hensyn til, innebærer det at hun kan bli belastet og svekket.

Det har også vært taust om småbarnas behov. Dette er desto mer foruroligende når permisjonen knyttes til foreldrenes yrke, ikke barnas trivsel og vekst. Foreldre kan dermed presses til et karrieretilpasset omsorgsarbeid som virker negativt inn småbarnas utvikling.

Nyere hjerneforskning framhever at det første leveåret er det mest formende i et menneskes liv. Hjernen til spebarnet vokser superkjapt og blir preget for resten av livet. Det gjelder blant annet evnen til selvkontroll og kontakt med andre mennesker. Den anerkjente amerikanske hjerneforskeren Allan Schore understreker at mor og far er likeverdige som foreldre, men at den ene ikke kan erstatte den andre. I spebarnstida må mor og barn ses under ett. Mor stimulerer barnet og barnet stimulerer mor. Det er avgjørende for en best mulig utvikling at mors omsorg er kontinuerlig de første årene, at barnet oppfatter henne som forutsigbar, konsistent og følelsesmessig tilgjengelig. Det er viktig at omsorgspersonen ikke skifter til stadighet. Skilsmisse med delt omsorg i første leveår er svært problematisk.

Det er forsket mye mindre på far enn på mor, men far begynner tidlig å forme sitt eget forhold til barnet og får en sentral rolle i andre leveår. Når det gjelder barnehage, anbefaler Allan Schore at barn som regel heller skal begynne når de er 2-3 år gamle, enn når de bare er 1 år. Men det kommer an på barnet og barnehagen.

Helsetjenestene er bedre i Norge enn i mange andre land. Men selv hos oss er fødsel en belastning for kvinner flest. Og barseltida på sjukehus etter fødsel er kortet dramatisk ned de seinere år selv om mange kommuner mangler ressurser til å følge opp og hjelpe nybakte foreldre. Fødselsdepresjoner har økt, og presset på at mødre skal raskt tilbake til yrkeslivet har blitt sterkere.

Bare et mindretall av norske barn blir ammet i samsvar med tilrådingen fra Verdens helseorganisasjon. WHO tilrår fullamming i 6 måneder og så fortsatt amming sammen med egnet supplerende kost inntil to år eller lenger. Nybakte norske mødre ammer vanligvis, og åtte av ti mødre ammer fortsatt når babyen er 6 måneder, men bare 2 prosent fullammer. Og når barnet er et år, er det bare tre av ti som ammer.

Det kan være ulike grunner til at ammingen blir redusert. Mange mødre er stresset av arbeidslivets krav og hensynet til yrkeskarrieren. Norske arbeidsplasser er ikke spesielt likestilt og barnevennlige slik at både menn og kvinner kan forene yrkes- og omsorgsarbeid på en måte som er tilfredsstillende, ikke minst for barna. Det er ikke ofte arbeidsgivere tilbyr beskyttete steder og tider for amming og stell av småbarn, leikeplasser for barn, fleksibel arbeidstid, deltidsarbeid og hjemmekontor. Det er heller ikke alltid godtatt at kvinner ammer på offentlig sted.

Noe av det viktigste i et samfunn er framveksten av nye generasjoner, og som den rike nasjonen vi er, burde vi kunne sikre familiene slik støtte at alle barn får en god oppvekst. Hvis barn ikke får den rette omsorgen i tidlig alder, kan dette slå ut i voldelig atferd, depresjon og sjukdom seinere, framholder Allan Schore. Og han er svært bekymret over den korte foreldrepermisjonen i mange industriland, blant annet USA.

I stedet for å knytte foreldrepermisjonen til yrke og karriere, må den ta utgangspunkt i barnas behov. Og må den utformes etter mors og fars ulike situasjon, også når det gjelder kvotering. Vi bør kunne gi mor mulighet for minst ett års hel eller delvis permisjon og far flere måneder med foreldrepenger. I tillegg må det satses aktivt og kreativt på et mer likestilt og omsorgsvennlig arbeidsliv. Det står om framtidige generasjoners ve og vel, helse og utvikling.

NKF mener

Les også