Men statsråden gikk i protest! Den 7. juni 2010 var det 100 år siden alle norske kvinner fikk kommunal stemmerett. Det voldte litt rabalder, for å uttrykke seg i Bjørnson-årets språk, og en statsråd, handelsminister Sofus Arctander, tok sin hatt og gikk i protest mot at kvinner skulle få stemme.

Arctander fryktet nemlig at fordi det er flest kvinner i verden, ville alminnelig stemmerett føre til at de også ville få flertall i kommunestyrene, og det ville kunne føre til uhyggelige forhold, mente Arctander, som nok ikke ante at selv med 100 års kvinnelig stemmerett er kvinneprosenten i kommunestyrer og Storting milelangt fra 50.

Arbeidet for stemmerett for kvinner hadde pågått siden 1884, da pioneren Gina Krog skrev flere engasjerte artikler om emnet. Stemmerett var en menneskerett, og kvinner var mennesker. Louise Qvam siterte den franske filosofen Condorcet fra den franske revolusjon: ”Den som stemmer imot en annens rett på grunnlag av dennes ulikhet, religion, kjønn eller hudfarge, har fra denne stund mistet sin egen rett.”

Men det gikk ikke så fort som pionerene kunne ønske. Først i 1901 kom første gjennombrudd: Kvinner fikk begrenset kommunal stemmerett, dvs. bare kvinner med en viss egen inntekt kunne stemme ved kommunevalg. Allerede ved valget samme høst ble kvinner valgt inn i kommunestyrene. I Drammen ble to innvalgt, Trine Dietrichs og Otilie Bie, begge fra Høyre.

Drammen i front.

Drammen var her en foregangskommune, takket være Betzy Kjelsberg. De fleste andre norske kommuner måtte vente lenge før den nye loven resulterte i at kvinner ble innvalgt.

I 1907 fikk kvinner begrenset statsborgelig stemmerett, og så endelig i 1910 full kommunal stemmerett.

Et punkt som hadde skapt debatt var hvordan stemmeretten skulle begrenses. Bare de som betalte skatt av en inntekt på omkring 500 kroner, skulle ha rett til å stemme. Dette gjaldt bl.a. lærerinner og kvinnelige funksjonærer. Men hva så med alle landets husmødre? Var ikke deres arbeid noe verdt? En kommisjon fant ut at husmorens arbeid tilsvarte 400 kroner på landet, 500 kroner i byene. Så måtte vel de også få stemmerett, ble det hevdet.

Kjempesuksess

Debatten hadde mange sidespor, men i 1905 skjedde det noe avgjørende. Den nasjonale og patriotiske stemning var på topp da det ble bestemt at folket skulle spørres om unionens oppløsning. Men så ble det klart at ”folket” det var mannfolket, det. At kvinner således ikke tilhørte folket, skapte så stort raseri, at da lokale kvinnesaksforeninger foreslo å innsamle underskrifter blant kvinner, ble tiltaket en kjempesuksess. Nesten 300.000 underskrifter ble innsamlet, alle for unionsoppløsning! Og alt skjedde i løpet av få uker. Påstanden om at kvinner egentlig ikke var interessert i politikk falt nå til jorden med et klask.

Ikke nøktern

Derved ble det også fortgang på Stortinget: Begrenset statsborgerlig stemmerett i 1907, full kommunal stemmerett i 1910. Men ikke helt uten protester. Statsråd Sofus Arctander holdt et flammende innlegg mot å utvide stemmeretten: Han var motstander av alminnelig stemmerett, særlig for kvinner: ”Kvinnen var nemlig ikke klarhjernet, nøktern nok til å få den numeriske overvekt i kommunene. Hun ville la seg lede av medlidenhet med de fattige og stemme for bevilgninger til alle slags sosiale formål uten å tenke på hvorfra pengene skulle tas. Menn spurte: ”Har vi råd til dette?” De ville lettere forstå at en uvettig sosialpolitikk ville ødelegge næringslivet og i det lange løp gå ikke minst gå ut over småfolk….” sa Arctander.

Men sannheten er at ennå, selv 100 år etter Arctanders tale i Stortinget, har ikke kvinnene fått i nærheten av flertall i kommunestyrene, så er det vel det som gjør at kommunene ennå ikke øser ut sine midler på sosiale formål?

Likestillingslova ble fremmet av Ap-regjeringen i 1975. Det var FNs kvinneår, og lova er et eksempel på at kvinnekrav tilsynelatende blir imøtekommet og i realiteten blir uthult. Vi fikk en lov om likestilling, men den gjaldt for begge kjønn, ikke bare for kvinner.

Det ble tilslørt at det var kvinner, og ikke menn, som hadde vært utsatt for århundrers diskriminering og undertrykking, og at vi sto overfor et patriarkalsk samfunnssystem, ikke tilfeldige enkelthendelser. Virkningen av lova ble klart begrenset, og også menn kunne dra fordel av den.

Ap-kvinnene ville egentlig ha en lov mot diskriminering av kvinner, men mannsmotstanden i parti og fagbevegelse var for sterk. Da SV, inspirert av kvinnebevegelsen, foreslo en slik lov i Stortinget, gikk alle de andre partiene i mot. Men dette forhindret ikke at Norge var pådriver i FN for en konvensjon mot – nettopp – diskriminering av kvinner og stemte for konvensjonen (CEDAW) i 1979 uten reservasjoner.

Norge ratifiserte CEDAW i 1981. Så gikk det årevis før konvensjonen ble inkorporert i likestillingslova, men lovteksten ble ikke endret i samsvar med konvensjonen. I 2009 fikk CEDAW attpåtil forrang, men likestillingslova er fortsatt ikke endret. Det fins lite kunnskap om virkningene av lova. Den har utvilsomt vært positiv på enkelte måter, men i et kvinnesaksperspektiv har den påtakelige mangler og svakheter.

På seminar arrangert av JURK og Kvinnesaksforeningen 26. mai ga professor Anne Robberstad en glimrende analyse av forslaget til helhetlig diskrimineringsvern, som nylig er lagt fram (se Klassekampen 10. juni). Hun viste at forslaget er uegnet til effektiv bekjempelse av kvinnediskriminering, og mye av hennes kritikk rammer også likestillingslova.

Den finske jusprofessoren Niklas Bruun, som representerer Norden i FNs komite for CEDAW, påpekte på seminaret at det i enkelte vestlige land gjør seg gjeldende en slags nyformalisme, der en bygger på et abstrakt begrep om ”diskriminering” og ser bort fra de faktiske problemene i samfunnet. Dermed anses det like ille uansett hvem som diskrimineres. Beskyttelsen for kvinner utvannes, og det blir lagt mindre vekt på positiv særbehandling.

CEDAW er kjennetegnet ved at den er en kvinnekonvensjon. Formålet er uttrykkelig å forbedre kvinnenes stilling slik at de blir likestilt med menn. Konvensjonen er dynamisk og krever at regjeringene fører en politikk som fremmer likestilling uten opphold og med alle egnete midler, som f.eks. utdanning, støtte til frivillige organisasjoner, midlertidige særtiltak, statistikk og kunnskapsutvikling. Det er ingen tvil om at CEDAW gjelder for privatlivet, og ”diskriminering” tolkes vidt: sosiale roller, kjønnsidentitet, voldsbruk. Konvensjonen omfatter også multipel diskriminering av kvinner ut fra deres bakgrunn, religion, seksuelle orientering, funksjonshemning eller annet.

Selv om det har skjedd framsteg, nedvurderes og underordnes fortsatt kvinner i vårt samfunn, utelukkende fordi de er kvinner. De er underrepresentert i maktposisjoner og utsettes for vold og overgrep. De diskrimineres i arbeidslivet og deres innsats er ofte underbetalt.

Skal vi få reelt vern mot kvinnediskriminering og bevege oss mot et likestilt samfunn, må lovverket bidra til å styrke kvinners stilling. CEDAW er gitt forrang, men i stedet for en effektiv likestillingslov har vi fått forslag om en helhetlig diskrimineringslov, som vil svekke likestillingsarbeidet. Mer enn 30 år etter at CEDAW ble vedtatt, er det på tide av Norge følger opp sin politikk for andre også for oss selv og reviderer likestillingslova slik at den blir en lov mot diskriminering av kvinner. Da kan vår politikk bli like feministisk hjemme som ute.

En personlig glede er det også å feire her i Skien der min oldefar Paul Koht var ordfører, og i Ibsenhuset som min bror arkitekten Åsmund Skard har tegnet.

Vi feirer i kveld 100 år med allmenn kommunal stemmerett. Men kampen varte mer enn 100 år. Da den franske revolusjon reiste kravet om folkestyre og stemmerett, ble kvinnene holdt utenfor. I harme skrev Olympe de Gouges Kvinnerettserklæringen i 1791 og krevde at både borgere og borgerinner skulle ha rett til å delta i folkestyret. ”Kvinnen har rett til å bestige skafottet. Da skal hun også ha rett til å bestige talerstolen,” skrev hun Selv fikk Olympe de Gouges bare oppleve skafottet. Hun ble henrettet av revolusjonsdomstolen i 1793.

Revolusjonens idéer spredte seg. I løpet av 1800-tallet fikk menn stemmerett i mange land, men ikke kvinner, selv om de krevde likestilling. Her til lands ble det for alvor bevegelse da Gina Krog holdt foredrag om ”Stemmeret for kvinder” i Norsk Kvinnesaksforening 27. november 1885. Her reiste hun kravet om stemmerett for kvinner på linje med menn.

Gina Krogs utspill var dristig. Hun visste at kravet ville bli møtt med latterliggjøring og massiv motstand fra det etablerte. Ingen av søsterforeningene i Norden våget å stille kravet, og det kunne føre til sprengning av den nystartete kvinnesaksforeningen.

NKF ble stiftet i 1884 etter initiativ av Hagbard Berner og Gina Krog. Berner ble foreningens første formann. Han var Dagbladets redaktør, Stortingsrepresentant for Venstre og hørte til kretsen rundt Johan Sverdrup. Gina Krog bare var lærer og frilansskribent. Men det gikk ikke mer enn et år, så gikk Berner av og ble erstattet av en kvinne. Det ble lenge sagt at en mann ble første leder i foreningen, fordi kvinnene ikke hadde selvtillit nok til å stå fram. Men historikeren Aslaug Moksnes påviser at det slett ikke var slik det hadde seg. Berner ble første leder nærmest ved et kupp.

Hagbard Berner støttet en kvinnesaksforening, men ville forhindre at stemmerett for kvinner ble satt på foreningens program. Det ville skape ytterligere skillelinjer i Venstre, som allerede var sterkt splittet. Det ble et kappløp om å stifte foreningen, der Berner kom Gina Krog i forkjøpet. Han innkalte til stiftelsesmøte før hun var klar, ledet selv møtet, la fram lover og program og ble valgt til leder på et program uten stemmerett. Men det gikk ikke mange månedene før flertallet i styret ville ha stemmerett på dagsorden. Da trakk Berner seg, og Gina Krog slapp til med sitt krav.

NKF ble ikke sprengt, fordi spørsmålet om politiske rettigheter ble tatt ut av foreningen og over i en ny forening, og de samme kvinnene deltok begge steder. Kvinnestemmerettsforeningen (KSF) ble stiftet i 1885 med Gina Krog som leder og her ble menn utelukket fra medlemskap. Nå ville kvinnene bestemme selv. KSF organiserte kampanjer, holdt møter over hele landet og samlet inn underskrifter. Foreningens petisjon til Stortinget våren 1890 var underskrevet av 4533 kvinner, og i årene som fulgte, ble kvinnestemmeretten behandlet i hver eneste Stortingssesjon til seieren var et faktum i 1913.

Det var fortrinnsvis borgerlige kvinner som deltok i NKF og KSF. Arbeiderkvinner gikk inn i fagforenings- og organisasjonsarbeid sammen med menn. Sosialdemokratisk Forening, som også ble stiftet i 1885, var åpen såvel for kvinner som for menn, og foreningen gikk inn for alminnelig stemmerett uansett kjønn.

Oppslutningen om KSF økte, men det oppsto snart uenighet om strategien. Da kommunal stemmerett for skattebetalende menn ble vedtatt i 1896 uten at kvinnene kom med, gikk en gruppe fra KSF til Stortinget med forslag om begrenset stemmerett for kvinner. Prinsippet om likestilling var dermed forlatt, og Gina Krog dannet Landskvinnestemmerettsforeningen (LKSF) i 1898 med Fredrikke Marie Qvam som leder. I 1904 ble Norske Kvinners Nasjonalråd etablert.

LKSFs petisjon i 1899 samlet 12 000 underskrifter fra hele landet. Samtidig organiserte Arbeiderpartiets Kvinneforening, som ble stiftet i 1895, et kvinnenes stemmerettstog 17. mai i Oslo med 2000 deltakere. Det vakte stor oppmerksomhet.

Den første seieren kom i 1901. Da fikk kvinner begrenset kommunal stemmerett. Og 1905 ga stemmerettskravet ny kraft. Da det ble kjent at folket skulle gi sitt samtykke til unionsoppløsningen gjennom en folkeavstemning, skrev Fredrikke Qvam straks og ba Regjeringen om å inkludere kvinnene, men fikk avslag. LKSF satte alle kluter til og ba kvinner over hele landet tegne seg på navnelister til støtte for 7. juni-beslutningen. Mer enn 278 298 kvinner skrev seg på – om lag halvparten av alle kvinnene over 25 år. En uke etter folkeavstemningen, overleverte LKSF listene, og Stortingspresidenten takket kvinnene for deres fedrelandskjærlighet, mens Stortingsmennene reiste seg i ærbødighet.

”Kvinnenes folkeavstemning” bidro til vedtaket i 1907. Det var et gjennombrudd, fordi kvinnene fikk begrenset stemmerett også ved Stortingsvalg. Gratulasjonstelegrammer strømmet inn fra inn- og utland, og året etter fremmet Venstre-regjeringen selv forslag til alminnelig statsborgerlig stemmerett og i 1909 alminnelig kommunal stemmerett. I 1913 fikk kvinnene formelle politiske rettigheter – 122 år etter kvinnerettserklæringen.

Stemmerett for kvinner møtte bastant motstand særlig fra Høyre. Stemmerett var i strid med kvinnens ”natur”. Hennes plass var i hjemmet. Kvinner som opptrådte offentlig var det samme som prostitusjon, ble det sagt. Menn fryktet også at kvinnene ville overta det hele hvis de slapp til. Karikaturtegnere viste kvinner som tok kvelertak på mennene i Stortingskorridorene.

Da stemmeretten var vunnet, trodde noen kvinner at kampen var over. Nå hadde de oppnådd likestilling. Men da det var gått en menneskealder, satt det bare én enslig kvinne på Stortinget, og i kommunestyrene utgjorde kvinnene en liten minoritet, 383 av 15 439 representanter, 2,5 prosent. Kvinnerepresentasjonen kom ikke opp i ti prosent før på 1970-tallet, da det hadde gått to menneskealdre. Og hundre år etter kjemper vi fortsatt for å komme over 40 prosent.

Hvordan skal vi komme videre?

Vi har fortsatt en jobb å gjøre når det gjelder å endre holdninger og skape større likhet i kvinners og menns makt og ressurser, verdsetting og levekår. I tilegg kan vi gjøre det politiske systemet mer kvinnevennlig. Jeg kan ikke gå inn på alt her, bare gi noen stikkord:

- Kvinnerepresentasjonen gjorde et hopp oppover da vi innførte kvotering. Dette er et sentralt virkemiddel, men vi har valgt en svak form, nemlig frivillig partikvotering. Vi må styrke kvoteringen, f.eks. ved å gjøre den obligatorisk, slik at også bakstreberne kommer med. Andre land har gjort dette, og Drude Dahlerup er en av verdens fremste eksperter på området.

- Med vår nåværende valgordning skjer personvalget ved kommunevalg på en udemokratisk og mannsvennlig måte. Det er mindretallet som retter på listene som bestemmer hvilke personer som velges, og rettingene går generelt i favør av menn. Vi må få et mer demokratisk og kvinnevennlig personvalg.

- Og så må vi ha målrettete opplysningskampanjer ikke bare for å få nominert kvinner høyt opp på listene, men for å få velgerne til å stemme, rette på listene og gjøre det kvinners favor.

- De politiske partiene er blitt svekket samtidig som de fungerer som dørvokterne til politiske verv. Vi trenger en skikkelig diskusjon av rekrutteringen til politisk virksomhet og partienes funksjon og rolle. Hvor kvinnevennlige er de egentlig i politikk og praksis? Ikke minst gjelder dette i forhold til kvinner som av ulike grunner ikke hører til de privilegerte.

- Det er også grunn til å se på den kommunale styringen. Med lange møter, mye papir og lite beslutningsrom har vi et problem for lokaldemokratiet generelt og spesielt for kvinner som er dobbeltarbeidende fra før.

Uten en aktiv kvinnebevegelse utenfor og innenfor de formelle politiske institusjonene kan vi neppe få en kvinnevennlig styring av landet lokalt og nasjonalt.

Men vi trenger også aktivt engasjement fra menn. Og i anledning året jeg vil gjerne slutte med et dikt av Bjørnstjerne Bjørnson. Det heter ”Opsang for Kvinnens Røstret” og ble trykt i Verdens gang i 1906. Det er lagt ut på nettet av Riksarkivet.

Bjornsons dikt - Arkivverket

Professor Anne Robberstad viste at forslaget er uegnet til effektiv bekjempelse av kvinnediskriminering, og mye av hennes kritikk rammer også likestillingslova. Innlegget Helhetlig diskrimineringslov – hva med kvinnediskriminering? er også publisert i Klassekampen 10. juni.

Den finske jusprofessoren Niklas Bruun påpekte på seminaret at det i enkelte vestlige land gjør seg gjeldende en slags nyformalisme, der en bygger på et abstrakt begrep om ”diskriminering” og ser bort fra de faktiske problemene i samfunnet. Dermed anses det like ille uansett hvem som diskrimineres. Beskyttelsen for kvinner utvannes, og det blir lagt mindre vekt på positiv særbehandling. Les innlegget Helhetlig diskrimineringsvern i Norge (powerpoint presentasjon).

UNRISD

Torild Skard, leder i Norsk Kvinnesaksforening, om å ta omsorgsarbeidet på alvor. Innlegg i Klassekampen 26. april 2010.

En global omsorgskrise er under full utvikling – og hva vet vi? Vi har ingen oversikt nasjonalt eller internasjonalt. Det ubetalte omsorgsarbeidet inngår verken i arbeidskraftsundersøkelser eller nasjonalprodukt. Arbeidet er avgjørende for å nå FNs tusenårsmål, men er ikke nevnt i forbindelse med målene. Det er usynlig. 

Det er mer presserende enn noen gang å få en skikkelig offentlig omsorgspolitikk, ikke bare i Vesten, men i alle verdens land, understreker FNs forskningsinstitutt for sosial utvikling, UNRISD. Kvinners massive inntog på det betalte arbeidsmarkedet nesten overalt i verden har redusert tida for ubetalt familieomsorg. Flytting har redusert den nære familiekretsen som kan bistå med omsorgsoppgaver. Barnetallet har gått ned mange steder, men aldring av befolkningen og helsekriser som HIV og AIDS har økt behovet for omsorgstjenester.

I mange land er de offentlige tjenestene svekket av privatisering og marketsrettete reformer, og mye av omsorgsbyrden har falt tilbake på familien, det vil i praksis si kvinner og jenter. Omsorg er avgjørende for menneskenes ve og vel, sosial utvikling og økonomisk vekst. Men omsorgsarbeidet er ujevnt fordelt på kjønn og klasse. Uansett landenes utviklingsnivå og kultur er det kvinner som utfører storparten av omsorgen. Det er på mange måter et givende arbeid, men i samfunn der goder og anerkjennelse er knyttet til inntekt, medfører ubetalt omsorgsarbeid betydelige omkostninger i form av tapte muligheter og fortjeneste, fysisk og følelsesmessig stress.

Betalt omsorgsarbeid utføres av helsepersonnell, barneoppdragere, hushjelper mv. Forholdene skifter fra land til land. Uansett utføres arbeidet i alt vesentlig av kvinner, og de ansatte – uansett kjønn – blir diskriminert lønnsmessig i forhold til andre yrker. Det er ”omsorgsstraffen”, og den er gjerne høyere i land med store inntektsforskjeller, desentraliserte lønnsoppgjør og liten offentlig sektor.

Det har lenge vært et økende ”omsorgsunderskudd” i rike land, og millioner av kvinner (”global women” som Barbara Ehrenreich kaller dem) forlater hvert år land i den tredje verden for å arbeide som hushjelper, barnepassere og sexarbeidere i Vesten. Denne enorme overføringen av arbeidskraft er risikofylt. Mange kvinner blir utbyttet, misbrukt og underbetalt. Samtidig bidrar de til et ”omsorgsunderskudd” hjemme, blant annet fordi de ofte reiser fra egne barn.

Ikke bare Kina, men også Nord-India og andre asiatiske land står overfor spesielle problemer. Hundre millioner jentebarn har forsvunnet de siste årene – drept, abortert, neglisjert. Det skyldes ikke bare Kinas ettbarnspolitikk. Tradisjonell forkjærlighet for gutter, et moderne ønske om færre barn og ny teknologi som kan fastslå fosterets kjønn, har sammen medvirket til ødeleggelsen av jentebarn. Disse kjønnsmordene er i seg selv katastrofale og har katastrofale følger. I tillegg til at de øker ”omsorgsunderskuddet” i samfunnet vil millioner av menn i gifteferdig alder befinne seg uten en make, bli en paria kaste og skape store sosiale problemer.

I Afrika er omsorgsproblemene påtrengende, fordi behovene er store, helsesystemene dårlige, og lokale omsorgsprogram – ofte støttet av givere – i praksis legger økt arbeidsbyrde på fattige, overarbeidete kvinner uten å gi dem nødvendige tilleggsressurser.

Det er maktpåliggende å ta omsorgsarbeidet – spesielt den ubetalte omsorgen – på alvor: skaffe oss bedre kunnskap om situasjonen og utforme en skikkelig nasjonal og internasjonal omsorgspolitikk. Barn, sjuke og gamle må få tilfredsstillende omsorg samtidig som omsorgsarbeidere – ubetalt eller betalt – må ha anstendige leve- og arbeidsvilkår. I alt står økning av verdien til jenter og kvinner og kvinners arbeid sentralt.

Landsmøtet vedtok en uttalelse om lovgrunnlaget i kampen mot kvinnediskriminering, og en om den reduserte liggetiden ved norske barselavdelinger.

Lovgrunnlaget i kampen mot kvinnediskriminering

Norsk kvinnesaksforening (NKF) samlet til landsmøte 24. april 2010 uttrykker sin bekymring dersom likestillingsloven blir integrert i en felles lov om vern mot diskriminering. I det lovforslaget som regjeringen nå jobber med fremtrer det nye vernet stort sett som grunnleggende kjønnsnøytralt. NKF er overbevist om at en passiv innarbeiding av eksisterende likestillingslov i en ny lov, vil innebære tap av fokus på kvinnediskriminering.

Norske kvinner er langt fra likestilt med menn. Vi opplever vold og overgrep mot kvinner. Kvinner diskrimineres i arbeidslivet og deres innsats er ofte underbetalt. Kvinner kjønnsdiskrimineres spesielt ved ansettelser i enkelte trossamfunn. Kvinner er fortsatt underrepresentert i maktposisjoner og styrende organer. Norge har fortsatt ett av de mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene i Europa. Dette er eksempler på områder som både offentlige myndigheter og private aktører må arbeide aktivt for å rette opp.

Det er viktig å ha et godt og tydelig lovgrunnlag som basis for arbeidet mot kvinnediskriminering på ulike samfunnsområder. NKF forventer derfor at regjeringen går inn for å beholde en særskilt lov mot diskriminering på grunnlag av kjønn.

Eksisterende likestillingslov har flere mangler og svakheter. NKF ber derfor også regjeringen om å styrke lovverket slik at det innebærer reell sikring mot kvinneundertrykking, slik FNs Kvinnekonvensjon legger til grunn.

Dårligere barselomsorg

Norsk Kvinnesaksforening vil protestere mot de drastiske sparetiltak ved sykehusene som har ført til at liggetiden ved barselavdelingene er sterkt redusert, og at det har skjedd uten at den bebudede utbygging av barselomsorgen i kommune er kommet i gang.

I Oslo er det nå vanlig at den nybakte mor og den nyfødte blir sendt hjem to-tre døgn etter fødselen. (Ved keisersnitt og andre komplikasjoner to døgn i tillegg.) For 10 år siden var liggetiden ett til to døgn lengre, for 20-30 år siden var den fra 5-6 dager etter en helt normal fødsel. Reduksjonen i liggetiden hadde ikke hatt så avgjørende betydning om man samtidig hadde bygget ut omsorgen innenfor svangerskaps-, fødsels og barselsomsorgen, slik det kreves i Stortingsmelding nr. 47, Samhandlingsreformen (begge fra 2009).

Presset er desidert størst på de store fødeavdelingene og kvinneklinikkene i de større byene! For majoriteten av kvinner som har født, har svangerskap og fødsel foregått uten komplikasjoner, og i utgangspunktet er jo dette en naturlig livshendelse i kvinners liv. Det vil ikke si det samme som at man ikke trenger veiledning, støtte og hjelp i den første tiden etterpå, uten at man er syk av den grunn. En del barselkvinner strever med ammeproblemer av større eller mindre art. Siden man drar hjem ca to døgn etter fødsel, har jo ikke melken kommet for fullt ennå. I de fleste tilfeller er ikke dette noe stort problem dersom barnet viser at det ”suger”. Videre er det mange innflyttere/studenter i Oslo, og de har ofte ikke et særlig stort nettverk rundt seg som kan bidra med praktisk og annen hjelp. Dersom ammeproblemer identifiseres på et tidlig stadium, går det veldig ofte an med enkle midler eller små korreksjoner fint å snu en negativ utvikling.

Barseltiden er en sårbar fase, både på grunn av fysiologiske endringer hos kvinnen, men også på grunn av en kraftig endret livssituasjon. Dette merkes spesielt av de som får sitt første barn! Det er vanlig og normalt å være labil i denne fasen, men hos en del kan dette utvikles til en depresjon. Overgangen kan nok ofte være glidende. Poenget er at når liggetid på barsel er kraftig redusert, og man samtidig erfarer at helsestasjonene har svært dårlig kapasitet til å yte tilstrekkelig, riktig og tidlig nok hjelp til barselfamiliene, utvikler det seg i mange tilfeller store problemer som enkelt kunne vært løst med tidligere intervensjoner.

Norsk Kvinnesaksforening mener det er et svik mot kvinnene at barselsomsorgen blir stadig dårligere.

Professor Harriet Bjerrum Nielsen og Elisabet Rogg, NKFs landsmøte april 2010

Nytt og spennende styre i Norsk Kvinnesaksforening ble valgt på landsmøtet 2010; handlingsplan for 2010-2011 ble vedtatt – og professor Harriet Bjerrum Nielsen holdt et engasjerende foredrag om ‘Kjønn og skole – og litt biologi’

Leder: Torild Skard (gjenvalg) Nestleder: Jannicke Solheim (ny, men har deltatt i AU i kraft av å være leder i Drammen) Sekretær: Elisabet Rogg (omvalg fra nedtleder) Styrmedlemmer: Astrid Brekken (ny), Karin Bruzelius (ny), Liv Glasser (ny), Ragnhild Halvorsen (ny, men trukket inn en del i forrige periode), Gunhild Ramm Reistad (ny, men har deltatt i AU i kraft av å være leder i Oslo), Gøril Strømholm (gjenvalg)

Anja Breien mottar Gina Krog-prisen av Elisabeth Lønnå. Foto: Gunhild Ramm Reistad

Anja Breien får Norsk Kvinnesaksforenings ærespris for sin mangeårige innsats for kvinner gjennom de filmene hun har skapt og fortsatt skaper – og for sin deltakelse i ddiskusjoner om film.