Norsk kvinnesaksforening

Blomster til Camilla Collett ved Gustav Vigelands statue i Oslo

Søstre,

Skal du snakke om Camilla Collett på den internasjonale kvinnedagen? spurte en venninne vantro da hun hørte hva jeg skulle 8. mars. I bildet vi har av Camilla, står hun litt hutrende, alene i vinden, slik også Vigeland har framstilt henne. Og broren Henrik var jo så vendt mot det nasjonale – . Men Camilla var del av en riktignok gryende, men like fullt levende internasjonal kvinnebevegelse, som inspirerte henne og som hun selv bidro til. Kvinnesaka springer ut av opplysningstidas krav om frihet, likhet og brorskap. Før Camilla Collett ble født, krevde kvinner i Frankrike, England, Tyskland og Amerika rettigheter for kvinner. Mest kjent fra slutten av det 18. århundre er Olympe de Gouges og Mary Wollstonecraft. Hvor mye Camilla har kjent til disse, er ikke klart. Noen mener kvinnesaka oppsto i henne selv som en indre kraft uten påvirkning utenfra. Og hun hadde sannelig grunn for opposisjon i sitt eget liv. Men allerede som ung lærte hun tysk og fransk og besøkte Slesvig, Paris og Hamburg. Hun ble vel bevandret i europeisk litteratur og ervervet seg betydelige historiekunnskaper. Selv om Kristiania var Camillas viktigste tilholdssted, bodde hun ofte i København og reiste utrettlig rundt i Europa: til Dresden, Berlin og München, Paris og Neapel. Hun ble inspirert av Fredrika Bremer og hadde gode venner i kvinnesakskretser i Sverige og Danmark. I København møtte hun Georg Brandes og i Dresden hadde hun omgang med Henrik og Susanne Ibsen. Hun leste Georg Sand, John Stuart Mills bok om ”Kvinnenes Undertrykkelse” og franske feministiske skrifter. Hun kastet seg også ut i polemikk, kritiserte Goethe og Byron og gikk til angrep på kvinnesynet til en fransk prest. Da kvinnebevegelsene skjøt fart ute i Europa utover i 1870-årene, fulgte Camilla ivrig med og gjennom Aasta Hansteen høstet hun også inntrykk fra den amerikanske kvinnebevegelsen.
Det er all grunn til se Camilla i et internasjonalt perspektiv – som en som hentet impulser fra andre land, stimulerte andre i deres tenkning og bidro til en felles kamp, selv om den var i sin spede begynnelse.

Men det er ikke først og fremst i dette perspektivet at Camilla Collett blir beæret i dag. Hun blir beæret fordi hun var så tidlig ute her hos oss, og fordi hun på en helt spesiell måte fengslet og påvirket sinnene, ikke minst hos kvinner. Denne statuen ble reist av Kvinnesaksforeningen og avduket i 1911. Det var den første statuen av en navngitt kvinne i Oslo, og Gustav Vigeland laget ikke bare denne. Han laget en statue til av Camilla, som er i Vigelandsmuseet, og to andre kunstnere har laget statuer, en i Kristiansand og en på Eidsvoll. Å være søster av en av Norges største diktere, å ha en ulykkelig kjærlighet til brorens motstander og rival og så skrive en opprørsk roman om kvinnenes stilling før hun på få år mistet sin far, sin mor, sin bror og sin mann og satt igjen som enke med fire barn bare 38 år gammel – det skulle sannelig mindre til for å tenne romantiske sjeler! Det er imidlertid ikke som romantikere, men kvinneaktivister at vi først og fremst hedrer Camilla i 2009. Med sin kamp for kvinnenes frihet og menneskerett regnes hun som grunnlegger av kvinnebevegelsen i Norge. Da Kvinnesaksforeningen ble stiftet i 1884, for 125 år sia, ble hun foreningens første æresmedlem. Hun var da en eldre dame på 71 år. Og på åttiårsdagen talte nye, ledende kvinnesakskvinner som Gina Krog og Ragna Nielsen varmt til henne. Hun ble hyllet med artikler i alle aviser, blomster og hilsener fra inn- og utland, kvinnetog, studenttog og 500 gjester i salen der Henrik Ibsen førte henne til bords. Og det berettes at forbokstavene hennes lyste mellom bystene av Welhaven og Wergeland. Camilla Collett var definitivt ikke noe organisasjonsmenneske. Hun hadde lite legning for kollektivt reformarbeid. I sin sterke individualisme kunne hun ikke finne seg til rette i en organisasjon og hadde neppe meldt seg inn som vanlig medlem i Kvinnesaksforeningen. Hun kunne støtte opp om konkrete saker som stemmerett og hylle kvinner som bekjempet prostitusjon. Hun var opptatt av enkenes kår og dyrenes sak. Men hun var først og fremst kunstner, forfatter og skribent. Både før og etter Kvinnesaksforeningen var stiftet, advarte hun de unge mot å fortape seg i det praktiske arbeid og glømme det viktigste, den indre frigjørelse. I Amtmandens Døtre hyller Camilla den kvinnelige kjærlighet og krever ”en større tankens og følelsens frihet, opphevelsen av de utallige latterlige hensyn og fordommer som hemmer den, sannere, mindre forskruede dydsbegreper, en sunnere moral, en større åndelig uavhengighet av mennene, som vil bringe en større nærmelse tilveie og tillate oss å være mer for dem, og det i en dypere forstand enn nå.” Camilla skyver til side den ”ytre emansipasjon” og samler kravet om kvinnenes rett til å hevde sine følelser. Hun arbeider først og fremst på det indre plan. Hun vil avdekke de menneskelige og sosiale skader som skyldes de fastlåste og kunstige forhold mellom kjønnene. Camilla tar ikke opp spørsmålet om de sosiale og økonomiske endringer som kreves for at en kvinne skal kunne følge sine følelser, fritt kunne velge og vrake og kanskje foretrekke den ”enlige stand”. Hun hevder at uten den indre frigjøring er alle andre reformer forgjeves. Kvinnen må våge å respektere seg selv i sin kvinnelighet som et likeverdig, selvstendig vesen med ansvar for sitt liv. Først da vil hun utnytte den likerett som de praktiske reformer skulle tjene. Camilla fryktet militante kvinner som forsøkte å bli mannen mest mulig lik for å gå ut i samfunnet på hans premisser. Det var som kvinne hun ville føre sin kamp, og som kvinne ville hun bli behandlet med de hensyn man skyldte hennes kjønn. Hun fryktet også utviklingen av et hat til mannen som ville stille de to kjønn mot hverandre i fiendtlig konfrontasjon. Den indre frigjøring Camilla Collett selv kjempet seg til, bestod i det hensynsløse ”sannhets mot” til å tale ut, hevde sine meninger og skjære gjennom fordommer og gammelt tankegods. Det kostet mye. Innad en kamp mot mindreverdsfølelser og usikkerhet som miljøet og oppdragelsen hadde gitt innprentet i henne fra hun var liten. Utad en kamp mot borgerlige konvensjoner som hemmet kvinners utfoldelse og forbød dem å tale og gjøre seg gjeldende offentlig. Som ung lærte Camilla gjennom dyrekjøpt erfaring hva kvinnene måtte frigjøres fra. På sine eldre dager gikk hun foran i kampen for det kvinnene skulle frigjøres til. I begge tilfelle gikk hun sammen med store mannlige diktergenerasjoner – og opplevde seg som utstøtt og alene, som Mor Norges forskudte barn. Når jeg leser Camilla Collett i dag, opplever jeg henne på en og samme tid som underlig fjern og påtrengende aktuell. Mye har forandret seg i samfunn og roller. Camilla kunne ikke tenke seg å trenge inn på mennenes områder. Men det har mange kvinner nå gjort. Vi har fått rettigheter og posisjoner Camilla vel knapt kunne forestille seg. Men vi har også opplevd at framstegene har sine omkostninger og skyggesider: Hvor sprengt vi kan bli som dobbelt- og tredobbelt arbeidende. Hvor nedvurdert kvinner og kvinnelighet fortsatt er. Hvor vanskelig det ofte er i mannsdominerte institusjoner – ikke minst i politikken – å fremme kvinnesaker og verdier. Selv om Norge er blitt ”verdensmester i likestilling”, er vi langt fra mål. I makteliten utgjør menn fire av fem og kvinner får totalt sett bare tre femdeler av den inntekt menn får. For bare å nevne noe. Etter å ha kjempet for kvinners rettigheter i 125 år går Norsk Kvinnesaksforening i jubileumsåret ut med en rekke krav. Vi vil ha halve makten og et kvinnevennlig samfunn. Vi vil ha lik inntekt for kvinner og menn. Vi vil ha råderett over egen kropp. Vi vil ha kjønnsrettferdig omsorg til barnas beste og solidaritet med kvinner i andre land og kulturer. Det står mye konkret reformarbeid igjen. Det er fortsatt behov for feministisk innsats for å komme videre mot et mer kjønnsrettferdig samfunn. Samtidig lyder Camilla Colletts stemme: Hva med den indre frigjøringen midt i alt vårt strev? Hva med synet på oss selv og vår kvinnelighet? Disse spørsmålene er ikke enkle. Hva består egentlig det i som vi kaller vår ”kvinnelighet”? Hva vil vi frigjøre oss fra, og hva vil vi bære videre av holdninger og verdier, oppgaver og atferd som vi har fått med oss – enten det skyldes arv eller miljø? Ikke minst gjør debatten om foreldrerollene det påkrevd å spørre hvordan vi vil at mors- og farsrollene skal være? Jeg skal ikke gå videre på disse spørsmålene nå. Jeg vil bare takke Camilla for det hun gjorde for kvinner i dette og andre land, og for den særpregete kraft som vi fortsatt kan hente styrke fra, blant annet til å ta opp slike vanskelige spørsmål. God 8. mars!