Norsk kvinnesaksforening

Likestillings- og diskrimineringsombudet har satt i gang feiring av likestillingslova. Og det er grunn til å feire framstegene i likestilling, Men det er ikke bare framsteg. Likestillingslova var kontroverisiell da den ble vedtatt, og er det til dels fortsatt. Lova avspeiler nemlig sentrale dilemma i kvinnekampen. Som Stortingsrepresentant gikk jeg mot likestillingslova da den ble lagt fram første gang, våren 1975. Og jeg var ikke den eneste. Kvinnejuristene Tove Stang Dahl, Kjersti Graver, Anne Hellum og Anne Robberstad advarte mot lova i boka ”Juss og juks”. De hevdet at lova virket tilslørende, fordi den ga inntrykk av å innfri kvinnenes krav om likestilling samtidig som den i prakisis ville føre til fortsatt ulikhet. Og ikke nok med det. Lova kunne komme til å skade kvinnenes sak ved å hindre tiltak som var nødvendige for likestilling. Kvinneorganisasjonene Brød og Roser, Kvinnelige Telegraf- og Telefunksjonærers Forening, Norsk Kvinneforbund, Norske Kvinners Nasjonalråd og Nyfeministene gikk også mot. Norsk Kvinnesaksforening hadde innvendinger, men mente en ufullkommen lov var bedre enn ingen.

Vikende kvinnekrav En lov kunne være bra, men denne bar sterkt preg av kompromiss, uklarhet og motsetninger. Kvinnebevegelsen på 1970-tallet gjorde det politisk nødvendig å treffe tiltak for kvinner. 1975 var attpåtil det internasjonale kvinneåret. Foran Stortingsvalget i 1973 tok Arbeiderpartiet på sitt 10-punkts program med et punkt der den lovte å fremme forslag til ”lov mot diskriminering av kvinner”. Så snart valget var over og Trygve Bratteli hadde overtatt regjeringen for Arbeiderpartiet, satte forbruker- og administrasjonsminister Odd Sagør i gang arbeidet med et lovforslag. Men forsvarere av mannssamfunnet ønsket minst mulig endring og kvinnenes behov måtte vike. Blant annet krevde LO at lova ikke måtte gripe inn i tariffavtale-systemet og den frie forhandlingsretten mellom partene. En Arbeiderpartiregjering med en firedel kvinner besluttet at lova skulle være kjønnsnøytral slik at den også omfattet. Det ble hevdet at ”likestilling er et rettsferdskrav som har sin gyldighet enten det er kvinner eller menn som diskrimineres”. Det kan høres fint ut. Det er bare det at i praksis blir ikke menn diskriminert slik som kvinner. Og det er kvinner, ikke menn, som har vært utsatt for århundrers undertrykking på grunn av sitt kjønn. Følgelig trenger kvinner, ikke menn, å styrke sin stilling. Men i lova ble hovedsaka å forby forskjellsbehandling av kvinner og menn. Dette er vesentlig i noen sammenhenger. Men for å bekjempe diskriminering i alle dens former og fremme kvinnefrigjøring er forskjellsbehandling nødvendig. Nå ble det bare tillatt unntaksvis, hvis forskjellsbehandling fremmet likestilling mellom kjønnene. Det ble en skjønnssak om slik behandling skulle aksepteres eller ikke. I SV utarbeidet vi en alternativ lov som forbød diskriminering av kvinner og påbød særlige tiltak for å bedre kvinnenes stilling. Regjeringens forslag innsnevret lovas virkeområde. Den skulle ikke ramme kjønnsdiskriminerende ytringer og ikke gjelde for indre forhold i trossamfunn. I familielivet skulle lova ikke håndheves og i arbeidslivet skulle kravet om likelønn bare gjelde for ansatte hos samme arbeidsgiver. Det ble opprettet et ombud og en nemnd, men disse sto svakt når det gjaldt å sikre kvinners interesser, særlig hvis de kom i konflikt med andre hensyn.

Sprikende meninger Lovforslaget kom til et Storting med femten prosent kvinner. I SV forsøkte vi å forhandle med Arbeiderpartiet, men de ville verken støtte vårt forslag eller endre sitt eget. Motviljen mot lova blant mange menn var så stor at Regjeringen hadde vansker med å få forslaget gjennom selv i sin egen Stortingsgruppe. Kristelig folkeparti og Senterpartiet ønsket ikke noen egen likestillingslov og mente de nødvendigs lovbestemmelsene kunne innarbeides i det eksisterende lovverket. Dessuten var de to sentrumspartiene prinsippielt i mot det likhetsideal Regjeringen stilte opp, fordi det ikke tok hensyn til den grunnleggende forskjell mellom kjønnene. Målsettingen måtte være likeverdighet, ikke en likhet bygget på manssamfunnets ideologi, hevdet de. Høyre mente en generell likestillingslov kunne være tjenlig, men det utkastet som forelå, var for dårlig gjennomarbeidet, upresist og ulogisk. De la seinere fram et lovforslag der alle henvisninger til kvinnene var fjernet, virkeområdet var snevret ytterligere inn og håndhevingen til dels svekket. Bare Det Nye Folkepartiet og Venstre støttet Arbeiderpartiet. Så likestillingslova ble avvist av Stortinget våren 1976 og sendt tilbake til Regjeringen. Kvinneorganisasjonene håpet de ville bli trukket med i en revisjon av likestillingslova. Men så skjedde ikke. Arbeiderparti-regjeringen, nå ledet av Odvar Nordli, føyde bare til en paragraf om kvinneforeninger og forbruker- og administrasjonsminister Annemarie Lorentzen la så fram forslaget på nytt. Ingen av de betydelige innvendingene fra SV eller kvinneorganisasjonene ble imøtekommet. Valget i 1977 endret imidlertid sammensetningen av Stortinget og likestillingslova ble vedtatt i 1978 med Arbeiderpartiets, Høyres og Venstres stemmer. Det er verdt å merke seg at Arbeiderpartiregjeringen omtrent samtidig stemte for FNs konvensjon mot diskriminering av kvinner (CEDAW) med vekt på positiv særbehandling. Konvensjonen var resultat av en lang internasjonal prosess for å få prinsippene om kvinners rettigheter og kjønnsmessig likestilling inn i internasjonal lov. FNs kvinnekommisjon rettet fokus mot diskrimineringen i 1963 og i 1967 ble det vedtatt en erklæring om bekjempelse av kvinnediskriminering. Så begynte de lange forhandlingene om en konvensjon. Mens en erklæring bare kommer med anbefalinger, er en konvensjon bindende for statene som ratifiserer den. Seks år tok det før konvensjonen mot diskriminering av kvinner ble enstemmig vedtatt av FNs generalforsamling i 1979.

Blandet bilde I løpet av 30 år er likestillingslova endret en rekke ganger og det er opprettet skiftende organer. Når jeg ser bakover, er det påfallende hvor lite forskning som er gjort om likestillingspolitikken, ja, om kvinners stilling i det hele tatt. At vi ikke har vært mer nysgjerrige på hvordan det egentlig gikk? FNs komite for kvinnekonvensjonen har flere ganger etterlyst informasjon og mangelen på forskningsbasert innsikt gjør det umulig å vurdere virkningene av log og politikk. Fungerer det etter hensikten, kunne det vært bedre, har det negative virkninger? Det blir mye løse antagelser. Sia 1978 er likestillingslova forsterket på en del områder og vi har hatt målrettete likestillingsansvarlige som har brukt lova til å styrke kvinners stilling. Ikke minst viste det første ombudet, Eva Kolstad, som selv kom fra kvinnebevegelsen, hvordan lova kunne tjene kvinners interesser. Men problemene med mål og midler har vedvart, og fordi likestilling stadig oftere gjøres ensbetydende med snever, mekanisk likebehandling, kan lova faktisk medvirke til å svekke i stedet for å styrke kvinners stilling.

Undertrykkingens karakter Sia 1970-tallet har vi gjort vesentlige framsteg og vi blir av andre betegnet som ”likestillingslandet”. Vår gode plassering internasjonalt skyldes ikke minst at vi har høy levestandard med utdanning og helse og en god del kvinner i politikk. Men vi er ikke i mål av den grunn. Samlet består makteliten her til lands av om lag 4 menn for hver kvinne og kvinner får bare 3 femdeler av menns inntekt. Snakket noen om rettferdig makt- og ressursfordeling? Vi må videre. Men tilsløring av virkeligheten ved at vi tror at vi er likestilt, utgjør et alvorlig hinder for videre framsteg og rettferdighet. Norge fikk fra 1960-tallet en kjønnsrolleforskning, der psykologer og sosiologer undersøkte om kvinners vilkår i praksis var de samme som menns. Professor i sosialpsykologi Harriet Holter ble sentral i kvinneforskningen som utviklet seg med fokus på kvinneundertrykking og sosiale strukturer. Da likestillingslova ble lagt fram, advarte hun om at kvinneundertrykking, mannsundertrykking og hersketeknikker i vårt samfunn etter hvert ville endre karakter. Kvinneundertrykkingen ville bevege seg fra fysisk-materiell til psykologisk og fra personlig til strukturell. Vi ville få formelt like, men reelt tomme rettigheter. Menns interesser ville gå foran kvinners og undertrykkingen ville bli usynliggjort. Ser vi framover, mener jeg: - Vi trenger en klargjøring av begreper, mål og midler. Nå betyr ”likestilling” alt og ingenting og alle slags ”diskriminering” sauses sammen. Er målet størst mulig likhet på alle områder eller bør det være rom for forskjeller? Og kan alle slags diskriminering bekjempes på samme måte? - Lov og håndhevingsapparat er viktig. Men for å være effektive må de være målrettet og fokusere spesifikt på kvinners situasjon og rettigheter – generelt og når det gjelder ulike grupper. - Vi må skaffe oss mer innsikt gjennom systematisk likestillings-, kvinne- og kjønnsforskning og drive et aktivt og bredt pådriverarbeid. - Skal samfunnet bli mer rettferdig, må kvinner – majoritetskvinner og minoritetskvinner - tilføres makt og ressurser. Da trenger vi blant annet et bredt register av positive særtiltak, selv om vi møter motstand fra EU og EØS. - FNs kvinnekonvensjon er et av våre viktigste virkemidler og det første vi må gjøre, er å få den inkorporert i menneskerettslova og bruke den som basis. Den er klarere på mål og midler enn likestillingslova.

Torild Skard, leder, Norsk Kvinnesaksforening