Norsk kvinnesaksforening

”En naturlig lederskikkelse for kvinnesaken” skrev Sindre Hovdenakk om Hagbard Berner i Morgenbladet 23. oktober. Og Berner er verdt en hyllest. Han spilte en viktig rolle for Venstre og kvinnene på slutten av 1880-tallet. Men å gjøre Berner til hovedperson i kvinnesaka er feil. Kvinnesaka ble drevet fram av både menn og kvinner. Hovdenakk får fram at kvinnesakskvinner satte pris på Berner, men kvinnenes egen innsats blir fortiet – en usynliggjøring som dessverre er vanlig i historieskrivningen og utgjør en del av kvinnediskrimineringen. Kvinnene satt ikke og ventet med hendene i fanget. Etter at Olympe de Gouges måtte bøte med livet under den franske revolusjon i sin kamp for at menneskerettighetene skulle gjelde for kvinner, og ikke bare menn, vokste det fram en kvinnebevegelse i vestlige land. I Norge hevet Camilla Collett og Aasta Hansteen sine røster, og på slutten av 1800-tallet ble det dannet flere kamporganisasjoner. Hovdenakk skriver at Berner ble første leder av Norsk Kvinnesaksforening, fordi han var en ”naturlig lederskikkelse” og ble oppfordret av sine kvinnelige medstiftere. Men historikeren Aslaug Moksnes gir et annet bilde i sin bok om Norsk Kvinnesaksforening 1884-1913. Hun skriver at det var et kappløp om å stifte foreningen, og Berner kom Gina Krog i forkjøpet. I 1883 dannet en gruppe kvinner diskusjonsklubben Skuld. Frilansskribenten Gina Krog ble medlem, og de ønsket å lage en kvinnesaksforening. I mars 1884 ba Krog om råd fra Berner om stiftelse av foreningen. Berner mente kvinnene burde ta første skritt, men da Krog skrev til han i juni og ville vente med oppstarten til september, innkalte Berner selv 50-60 kvinner og menn til stiftelsesmøte 28. juni med lover og program. Han ledet møtet, der det ble valgt et styre med fire kvinner og tre menn. Berner ble leder, men det går ikke fram av referatet at han ble oppfordret av kvinnelige medstiftere. Moksnes mener grunnen til Berners hastverk var at han hadde andre tanker enn Krog om foreningens formål og oppgaver. Han ville blant annet hindre kvinnene i å gå for langt i sine krav, spesielt med hensyn til stemmerett, som var en vanskelig sak for Venstre. I november 1884 gikk en rekke kjente personer ut offentlig og ba folk bli medlem av foreningen. Hovdenakk nevner åtte menn, men ingen kvinner, selv om det av de 171 på lista var om lag halvparten kvinner: kvinnesakskvinner, lærere og kunstnere. Moksnes mener Berners ”kupp” hadde store følger for Kvinnesaksforeningen. I formålsparagrafen sto bare at foreningen skulle ”virke for at skaffe kvinden den hende tilkommende ret og plads i samfundet.” Og i programmet ble en rekke krav utelatt, som fellesundervisning, likelønn og stemmerett. Det gikk ikke mer enn et år før uenigheten holdt på å sprenge den nye foreningen. Først her nevner Hovdenakk Gina Krog og Anna Stang. Uenigheten endte med at Berner trakk seg som leder, og Stang overtok. Krog ble leder for en ny forening, Kvinnestemmerettsforeningen. Der kunne bare kvinner bli medlem. Gina Krog var den ubestridte leder for kvinnesaka fra 1884 til sin død i 1916. At Hovdenakk ikke nevner henne ved stiftelsen av Norsk Kvinnesaksforening gir et misvisende bilde. Fra 1880 brukte Krog alle sine krefter på kvinnesaka: skrev i avisene, var primus motor i oppstartingen av fire foreninger og redaktør av tidsskriftet Nylænde. Krog var radikal og kjempet for stemmerett for kvinner på linje med menn. Her kom hun i motsetning til den mer moderate Berner. Hovdenakk skriver at det til sist var Berner som vant fram med sin moderate, gradvise linje i stemmerettssaka. Men det kan like gjerne sies at Krog vant fram, fordi kvinnene fikk allmenn stemmerett på linje med menn. Og det hadde muligens gått raskere dersom Berner hadde vært mer radikal? Kvinner mobiliserte for stemmerett i årevis over hele landet med et høydepunkt i 1905, da en ”kvindeavstemning” samlet 278 000 underskrifter. Den bidro til stemmerettsreformen i 1907, som vakte internasjonal oppsikt. Om progressive menn var viktige, var kvinners drivende kraft også nødvendig.