/kvinnesak
post@kvinnesak.no

Meninger

Tilbakeslaget

Med den blå-blå regjeringen kom også en rekke kontroversielle lovendringer. Ragnhild Halvorsen er en av mange som ikke hadde trodde at hun noen gang ville få se en uthuling av retten til selvbestemt abort. Anne Leinum har intervjuet Ragnhild halvorsen om reservasjonsretten i kvinnesaksnytt 2013-2.

– Jeg er mildest talt sjokkert, sier Ragnhild Halvorsen, tidligere overlege ved Voksentoppen senter for astma og allergi. – Dette hadde jeg faktisk ikke ventet meg.

Som ung lege i 1978 var hun blant dem som lenge hadde kjempet hardt for kvinners rett til selvbestemt abort, en rett vi siden den gang har tatt som en selvfølge her i landet. Hun mener at lovendringen er et gufs fra en fortid der den såkalte abortnemda tok avgjørelsen om hvorvidt kvinner skulle innvilget abort eller ikke.

– Den gangen fulgte det som regel en psykiatrisk diagnose med et terminert svangerskap, gjerne pakket inn i det anvendelige begrepet depresjon, forteller hun. – Er det slik at vi nå gjør retrett når det gjelder å ha tillitt til at kvinner er i stand til å ta egne avgjørelser? Er det slik at retten til å være fastlege står juridisk sterkere enn kvinnens rett til å ta denne avgjørelsen uten å bli moralsk vurdert? Som lege finner Halvorsen det absurd at denne problemstillingen overhode er oppe til diskusjon. –Jeg har forståelse for at helsepersonell som skal utføre selve utskrapningen kan ha behov for å reservere seg. Men det å skulle sitte på ditt lokale legekontor å henvise til din samvittighet istedenfor å henvise til rette instans, blir for meg ubegripelig. Dessuten er vi helt nødt til å stille oss spørsmålet om hvor grensen for hva man kan velge å reservere seg mot neste gang, blir satt. Ved angrepillen? Ved generell prevensjon? Og det holder ikke å vise til at dette er spørsmål om liv og død, sier Halvorsen. – Leger forholder seg til valg mennesker tar i forhold til liv og død hver eneste dag. Skal man kunne reservere seg mot å behandle kreftpasienter dersom de røyker? Skal vi dele samfunnet inn i verdige og uverdige pasienter, basert på hver enkelt leges moralske overbevisning?

Gucci-feminismen
Halvorsen er også forundret over flere av de andre lovendringene den nye regjeringen har lagt frem. – Det å begrense den lovpålagte pappapermisjonen er et skritt i feil retning, selv om det pakkes fiffig inn i familienes ”rett til å bestemme selv”. Halvorsen mener at dette vil bli katastrofalt for fedrenes deltakelse og involvering når det gjelder å ta hånd om små barn. – All erfaring og forskning viser at forandringer som er så dyptgående som endringer i kjønnsrollemønstre, til en viss grad må fremtvinges. Dette gjøres best ved lovregulering, hevder hun. –Vi er nødt til å bruke en kombinasjon av pisk og gulrot. I tilfellet pappaperm, er pisken loven som sier at du må, mens gulrota er den økte nærheten du som far får til barnet ditt dersom du tar din del av fødselspermisjonen. Når begrensningen av lovfestet pappaperm kommer i tillegg til en utvidet kontanstøtteordning, kan dette ikke kalles annet enn et tilbakeslag for kvinnekampen, i tillegg til at det også rammer innvandrerkvinners muligheter for integrering. Vi vet at valgene familier tar, oftest er økonomisk motivert. Når vi også vet at menn i svært mange tilfeller tjener mer enn kvinner, betyr dette i praksis en reversering av den formidable jobben som til nå er gjort for å sikre kvinners rettigheter.

Halvorsen er også oppgitt over dagens 40-åringer. – Det virker som om feminisme og kvinnekamp er noe man tar for gitt og noe man velger å heve seg over i vårt velfødde og progressive Norge. Det er som om kampen for likeverd er noe som er gjort, som er ferdig og at alt nå er på plass. Dette finner jeg svært provoserende. Istedenfor å følge med på hva som egentlig skjer, har man kastet seg inn en bruk og kast kultur jeg mener er skammelig. Da er det faktisk ikke overraskende at tilbakeslag som det vi nå opplever skjer før eller siden, avslutter Ragnhild Halvorsen.