/kvinnesak
post@kvinnesak.no

Meninger

Høringsuttalelse fra Norsk Kvinnesaksforening (NKF) til høringsnotat med forslag til nye  endringer i endringer i i lov 19. juni 2009 nr. 44 om kommunale krisesentertilbud (krisesenterlova) med høringsfrist 16. september 2024 

Norsk Kvinnesaksforening (NKF) mener gjennomgangen av dagens tilbud er en viktig del av  høringsnotatet, og vi anfører at dagens tilbud ikke tilfredsstiller norske myndigheters  menneskerettslige forpliktelser.  

Omfanget av vold mot kvinner er stort. De utilstrekkelige midlene krisesentrene får viser at arbeidet  mot vold mot kvinner ikke reelt prioriteres.  

Ikke likeverdige tilbud 

Forslagene til endringer i høringsnotatet bærer preg av at man ønsker få til mer uten å øke eller  øremerke finansieringen. Samtidig krever i realiteten de fleste forslagene at det tilføres ytterligere  midler til krisesentrene. Dette er ikke godt nok belyst i høringsnotatet, og i endringen av  Krisesenterlova bør finansieringsmodellen gjennomgås. NKF har ingen tro på at tilbudet blir vesentlig  forbedret uten at det rustes opp økonomisk og ikke som i dag gjøres avhengig av sterkt varierende  kommuneøkonomi.  

Vi minner om at Norge er menneskerettslig forpliktet til å ivareta de særlige utfordringer knyttet til  vold mot kvinner og at denne statlige forpliktelsen må stå i fokus ved endringer i Krisesenterlova.  

Som høringsnotatet sier, er kunnskapsgrunnlaget svært varierende fra kommune til kommune, noe  som har bidratt til at det over år har skjedd en stille tilbakegang i tilbudet til voldsutsatte.  

NKF mener at det skal ikke avhenge av hvor du bor om du får riktig og nok hjelp som voldsutsatt. 

Kommunene er pålagt å gi likeverdige tilbud til alle – også brukere med sammensatte utfordringer.  For å gjøre det, mener NKF at man ikke kommer utenom å sette inn nok ansatte og sørge for  adekvate lokaler, inkludert skjermede enheter som vil være særlig viktige for personer i aktiv rus når  kommunen ikke har et eget tilbud for denne gruppen. 

Synspunkter på felles botilbud 

NKF er enig i at krisesentertilbudet til menn er for dårlig og må forbedres. Vårt anliggende er først og  fremst kvinners situasjon, jfr. vårt mandat.  

NKF mener det er viktig at det legges et tydelig kjønnsperspektiv til grunn i analysen av behov, og dette må man gjøre uten at det gir et dårligere tilbud til andre. Dette må og skal ikke gjøres til kamp  mellom kjønn eller legning.  

Høringsnotatet ber om synspunkter på å la kvinner og menn bo under samme tak på krisesenter.  

I prinsippet, og i tråd med Istanbulkonvensjonen, mener NKF at kvinner og menn fortsatt må tilbys  atskilt botilbud. Norge har gjentatte ganger fått kritikk fra FNs kvinnekomité for vår kjønnsnøytrale 

tilnærming til utforming av politikk1. Komiteen er bekymret for at kjønnsnøytralitet kan fungere som  en hindring for å sikre kvinner mot diskriminering og for å oppnå reell likestilling. NKF er enig i denne  kritikken.  

I land som praktiserer felles krisesentre (f.eks. Danmark og Finland) er det presisert at krisesentrene  også må tilrettelegge for at det skal være mulig å kun omgås sitt eget kjønn. NKF advarer sterkt mot å  lage felles krisesentre som et sparetiltak. Eventuelle endringer må være grundig utredet og utprøvd  for å sikre at de faktisk er til det beste for alle og at den største brukergruppen – kvinner – ikke skal  betale prisen for et bedre tilbud til menn og andre grupper. Majoriteten av brukerne er  minoritetskvinner, som mange kommer fra kjønnssegregerte og patriarkalske samfunn. I en del  samfunnsgrupper blir kvinner som oppsøker krisesentre ansett som «dårlige» og æreløse, dette  medfører skam og stigmatisering. Vi frykter at felles krisesentre kan gjøre terskelen for å søke hjelp  enda høyere og få uheldige konsekvenser for de som søker hjelp.  

Krisesentre med felleskap på tvers av kjønn vil kreve en helt annen tilnærming enn i dag. Det hender  at krisesentre får kontakt med begge parter eller flere i samme familie – også voldsutøvende menn  som selv er utsatt (eksempelvis fra konas familie i familiegjenforeningssaker). For å unngå at disse  blir plassert under samme tak vil det kreves at krisesentre med felles botilbud må foreta  undersøkelser og innhente dokumentasjon på de som søker hjelp. NKF frykter at dette vil føre til at  tilbudet ikke lenger oppleves som lavterskel, og at en risikerer at færre oppsøker hjelp.  

Krisesenteret skal være et midlertidig, trygt sted for mennesker i krise, ikke et integreringstiltak. NKF ser likevel for seg at det bør kunne utvikles krisesentre med adskilt botilbud, men med større  fleksibilitet ved samvær. Dette kan også gagne barn som er med foreldre på krisesenter.  

NKF ser at det er mange dilemmaer knyttet til bedre oppfølging av barn på krisesenter. Barn er en  særlig sårbar gruppe som må ivaretas. Redd Barna kom nylig med en rapport om barns erfaringer på  krisesenter. Her forteller barn om positive erfaringer, men også om isolasjon, ensomhet og lite  aktivisering, lek og fritid2. Vi støtter Redd Barnas ønske om at loven skal spesifisere krav til antall  ansatte og barnefaglig kompetanse, og at barneperspektivet i loven må bli tydeligere. 

NKF mener at krisesentrene ikke skal ha noen rolle i spørsmålet om samvær, men at dette må  avgjøres konkret for hvert enkelt barn. Samvær mens barn oppholder seg på krisesenter kan være  problematisk, men en generell lovregulering om samvær bør skje gjennom barneloven, ikke  krisesenterloven. 

Sammenheng i det voldsforebyggende og oppfølgende arbeidet 

Voldtektsutredningen (NOU 2024:4) har en rekke forslag man også må se i sammenheng med  forslagene til endring av Krisesenterlova. Blant disse er at Europarådets konvensjon om forebygging  og bekjempelse av vold mot kvinner og vold i nære relasjoner (Istanbulkonvensjonen) inkorporeres i  norsk rett. Det foreslås også at det iverksettes et kompetanseløft i det offentlige tjenesteapparatet,  at kommunene gjennom lov pålegges å utforme en kommunal handlingsplan mot vold i nære  relasjoner og annen kjønnsbasert vold og at det sikres tilstrekkelig finansiering og evaluering av tiltak.  

NKF er enig i disse forslagene, og mener at dette må gjøres samtidig med endring i Krisesenterlova.  

1 Hentet fra FNs kvinnediskrimineringskomités 10. rapport om Norge: Committee notes that, as a general rule, Norwegian legislation is  gender-neutral. It reiterates its concern that gender-neutral legislation, policies and programmes might result in an inadequate protection of  women against direct and indirect discrimination and hinder the achievement of substantive equality between women and men. 2 https://resourcecentre.savethechildren.net/pdf/Rapport-om-barns-stemmer-fra-krisesenter_Redd-Barna-2024.pdf/

Ingen krisesentre gir likeverdige tilbud til alle i dag – loven følges altså ikke. Vi trenger flere ansatte  på krisesentrene for å tilfredsstille kravet til individuell plan og oppfølging. I oppfølging i akuttfase, og  eventuelt etter at man har brutt med en voldsutøver, står krisesentrene i en særstilling. 

NKF er enig i at det er et stort behov for samordning av bistand til alle voldsutsatte. Tjenestetilbudet  er fragmentert. Det må være sammenheng mellom individuell plan på krisesenter og tiden etter  utflytting fra krisesenter. Vi viser til forslag fra vårt landsmøte i juni 2024 om at det bør utredes og  innføres et pakkeforløp for voldsutsatte3. Dette bygger på samme tankegang som forslaget om en  støttekoordinatorordning ved alle overgrepsmottak. NKF mener det vil være mer treffsikkert med  støttekoordinator og pakkeforløp på lavere forvaltningsnivåer. Endringer i Krisesenterlova bør også  sees i sammenheng med en bedre plan for forebygging.  

NKF vil også understreke betydningen av tett dialog mellom myndighetene og frivillige organisasjoner  av ulike slag på dette feltet, og at arbeidet mot vold må knyttes opp til arbeidet mot vold og overgrep  generelt, herunder også negativ sosial kontroll og æresrelatert vold, i tråd med  Istanbulkonvensjonen. Ansvaret for å ta tak i dette svært alvorlige problemet må plasseres, og det  må komme faktiske tiltak og ressurser som en konsekvens av denne utredningen. 

Tverrfaglig oppfølgning i reetableringsfasen  

I høringsnotatet presiseres også viktigheten av god oppfølgning, og at den kan være avgjørende for  at den utsatte ikke vender tilbake til en voldelig relasjon.  

Krisesentrene har ikke mandat til å oppsøke utsatte som har sluttet å benytte seg av krisesenterets  tilbud, derfor er det så viktig med koordinert innsats i kommunenes oppfølging av den utsatte i  reetableringsfasen. 

Vi vet også at kvinner med innvandrerbakgrunn utgjør en stor del av brukerne, derfor er funnene i  rapporten «Videre etter vold?» fra Norsk institusjon for menneskerettigheter urovekkende.  Rapporten påpeker stort hjelpebehov til praktiske og administrative ting tilknyttet økonomi, bosted,  helse osv. 4 

NKF mener at et tverrfaglig samarbeid på tvers av instanser i hjelpeapparatet er nødvendig i  reetableringsfasen, arbeidet må styrkes og systematiseres gjennom klare retningslinjer og rutiner på  overordnet nivå. Slik som situasjonen er nå, er den et brudd på artikkel 18 i Istanbulkonvensjonen  som nettopp presiserer at myndighetene skal sikre at det finnes egnede mekanismer for samarbeid  mellom alle relevante aktører i arbeidet med å beskytte og støtte voldsutsatte. 

På vegne av Norsk Kvinnesaksforening 

Gunhild Vehusheia 

Leder 

3 https://kvinnesak.no/2024/09/uttalelse-fra-norsk-kvinnesaksforenings-landsmote-8-juni-2024-2/ 

4 https://www.nhri.no/rapport/videre-etter-vold/?showall=true#3-samordning-og-samarbeid-i-reetableringsfasen