Meninger

På Oslo Kvinnesaksforenings julemøte 10. desember 2025 markerte vi at det i år er 50 år siden FNs internasjonale kvinneår i 1975. Hvordan kom året i stand? Hvilken betydning fikk det, i verden og her hjemme? Til å snakke om dette, var vi så heldige å høre foredrag fra to som hver på sin måte var med på å gi det innhold ute og hjemme: Torild Skard og Beatrice Halsaa. Under følger deres foredrag i sin helhet, vi begynner globalt og fortsetter nasjonalt:

FNs internasjonale kvinneår 1975

Av samfunnsforsker, politiker og kvinneforkjemper Torild Skard

Foredrag holdt på Oslo Kvinnesaksforenings julemøte 10. desember 2025.

Bakgrunn for FNs kvinneår internasjonalt

Vi må begynne sommeren 1945 – andre verdenskrig er slutt, og 50 allierte stater danner FN på en konferanse i San Fransisco. Det er menn som styrer verden, og blant de 535 delegatene og rådgiverne er det bare 14 kvinner. Min mor barnepsykologen Åse Gruda Skard er en av dem, som eneste kvinne i den norske delegasjonen. Det er en spirende internasjonal kvinnebevegelse, og sammen får mor og den brasilianske politikeren Bertha Lutz med kvinner fra Latin-Amerika til at FN skal basere seg på like rettigheter for kvinner og menn, og det blir opprettet en FNs kvinnekommisjon[1].

Ti-årene som følger, blir preget av gjenreisning etter krigen og frigjøring av koloniene. I hele verden er det menn som rår. Kvinner tar seg av hjem og barn. FN arbeider for å fremme fred, utvikling og menneskerettigheter. Kvinner får noen rettigheter, men bare formelt. I Norge går økonomien bra, og mangel på arbeidskraft gjør at Arbeiderparti-regjeringen tar opp kvinnens plass i samfunnet for å få flere kvinner i yrkeslivet[2].

På slutten av 1960 og begynnelsen av 1970-årene slår den andre kvinnesaksbølgen inn, inspirert fra USA, og FN vedtar «Erklæring om å avskaffe diskriminering av kvinner» i 1967. I Norge aksjonerer kvinner for å få flere kvinner i kommunestyrene i 1967 og 1971, og mange yngre aktiviserer seg i en mangeartet ny kvinnebevegelse.

     I 1969 blir Kvinnesaksforeningens leder Eva Kolstad Nordens representant i FNs kvinnekommisjon, og i 1972 lanserer kommisjonen tanken om et internasjonalt kvinneår. Det blir vedtatt av FNs generalforsamling, og året skal være 1975. Eva Kolstad er drivkraft både internasjonalt og her hjemme.

     Før Stortingsvalget i 1973 lover Arbeiderpartiet å følge opp FN-erklæringen av 1967, og partiet danner regjering etter valget. Jeg blir valgt på Stortinget for SV og deltar høsten 1974 på FNs generalforsamling i New York. Det er nedslående. Det er bare menn i salen, og i den norske delegasjonen må vi to kvinnene fra Stortinget – Astrid Gjertsen fra Høyre og jeg fra SV – presse de andre, som alle er menn, for at Norge skal støtte FN-resolusjonen om «Kvinner og utvikling». Den går ut på at kvinner må komme mer med i samfunnsutviklingen generelt og FN spesielt.

Kvinneåret 1975 internasjonalt

Mange trodde et internasjonalt kvinneår bare ville bli et nytt tema-år som mange andre, som ikke ville føre til stort. Men 1975 blir et vendepunkt i kvinnenes historie. Den store kvinneårskonferansen i Mexico bidrar til dette. En variert kvinnebevegelse vokser fram. Kvinnespørsmålene blir brakt ut av de små rom og blir en sak for verdensopinionen. FN vedtar at 1976-85 skal være et globalt Kvinnetiår og utarbeider en «Konvensjon for avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner». Den skal garantere verdens kvinner grunnleggende rettigheter i praksis ved at landene slutter seg til konvensjonen og blir forpliktet til å følge bestemmelsene i den.

Arbeiderpartiet vil være tidlig ute med å foreslå en lov mot diskriminering av kvinner i Norge, men får motbør i egne rekker og fremmer i stedet forslag til «Lov om likestilling mellom kjønnene» våren 1975. Lova er kjønnsnøytral, og virkningene for kvinner er usikre. Vi er mange som reagerer negativt, og saka blir en av de vanskeligste jeg hadde på Stortinget. Sammen med kvinneretts juristene utarbeider vi i SV et alternativt forslag til lov, men det blir avvist[3].

Sommeren 1975 får jeg delta på Mexico-konferansen. Det er den første verdensomspennende kvinnekonferansen i FN-regi, og det er en sterk opplevelse. 133 land er representert med 1200 delegater på regjeringsmøtene, og i stedet for mannlige delegater har regjeringene nå ofte sendt kvinner. Bildet er veldig variert med en eksplosjon av ulike meninger.

– Helvi Sipilä fra Finland er første kvinnelige visegeneralsekretær i FN og blir også generalsekretær for konferansen. Hun framholder at kvinner og menn ikke deler ansvaret for framtida i noe land. Kvinner må trekkes med i beslutningsprosessene, og menn må ta del i de tradisjonelle pliktene kvinnene har i familien.

– Men Sovjets kvinnelige astronaut Valentina Tereshkova protesterer. «De sosialistiske land» er det store unntaket i verden, sier hun. «Kvinner diskrimineres ikke hos oss! Og jeg er selv et eksempel på det!»

    Men det er ingen kvinnelig politiker i Sovjets delegasjon på konferansen.

– Andre er mer åpenhjertige. Lederen for den indiske delegasjonen erkjenner at indere flest lever i en mannsverden. Det er sorg når det ble født en jente, forteller hun, og forskjellsbehandlingen strekker seg fra fødsel til grav.

–  Representanten fra Nigeria påpeker at kvinner tradisjonelt hadde en forholdsvis sterk stilling i Vest-Afrika, men kolonimaktene endret dette og ga menn makt og diskriminerte kvinner.

– Verdens første kvinnelige statsminister, Sirimavo Bandaranaike fra Sri Lanka, framhever at urett mot kvinner er en «brist i den menneskelige sivilisasjon» uansett hvor den enn finner sted.

– Men snart feier førstedamen i Filippinene inn, kledd i grønn tyll og diamanter, og hun erklærer at kvinnen ikke er mannens motstykke, men hans partner. Kjønnene har hver sine roller: Kvinnene er født skjønne, mens mennene er født sterke!

      Menns makt viser seg også på konferansen. Framstående menn åpner og leder regjeringsmøtene. Og når det skal treffes beslutninger, griper mannlige delegater stadig oftere mikrofonen.

     Det er hele tida en kamp om hva konferansen egentlig skal handle om: kvinner eller mennesker? Et slikt skille kan virke absurd, men med fokus på «mennesker» glir søkelyset raskt mot problemer kvinner og menn har til felles, og diskrimineringen av kvinner forsvinner – noe som passer utmerket for mange.  

     Det er også uenighet om konferansens motto «likestilling, utvikling og fred». Hva er viktigst? Vestlige land er mest opptatt av likestilling, mens øststatene snakker om fred og utviklingslandene legger vekt på utvikling.

     Det hele er temmelig kaotisk. Det er kort tid og det skal vedtas en prinsipperklæring, en handlingsplattform og resolusjoner.

     Prinsipperklæringen setter følgende mål for FNs kvinnetiår:

-Full kjønnslikestilling og fjerning av kjønnsdiskriminering,

-Integrering og full deltakelse av kvinner i utviklingen og

-Økt kvinnebidrag for å styrke verdensfreden.

     Handlingsplattformen for likestilling, utvikling og fred er vanskelig med 219 paragrafer og 894 endringsforslag, og i tillegg er det 35 resolusjoner. Så en del tekster blir godtatt noe uferdig med krav det er uenighet om.

      Heldigvis er det ikke bare regjeringsmøter i Mexico, men også et internasjonalt kvinnetribunal. 1975 medfører anerkjennelse av kvinnebevegelsen, og tribunalet omfatter mer enn 5000 representanter for frivillige organisasjoner over hele kloden. Tribunalet tiltrekker seg mye oppmerksomhet. Tusen blomster blomstrer med sterkt engasjement i en vidtspennende, åpenhjertig og velinformert debatt. Det er utrolig inspirerende, og deltakerne legger stor vekt på skolering, organisering og internasjonalt samarbeid for å løse vanlige kvinners problemer. Tribunalet blir veldig viktig for å styrke den internasjonale kvinnebevegelsen.

     Alt i alt i Mexico blir hele spekteret av kvinnespørsmål tatt på alvor på en ny måte. Det er klart at kvinnediskriminering er et globalt problem, og det må omfattende innsats for å bekjempe den. FN og kvinnebevegelsen vedtar å følge opp kvinneåret både internasjonalt og nasjonalt med kvinnetiåret 1976-85, og det blir en ny æra med samtale og aktivitet globalt og bestrebelser for å styrke kvinners stilling verden over[4].

FNs kvinnetiår og seinere internasjonalt – og nasjonalt

FNs kvinnetiår i 1976-85 inspirerer til omfattende kvinneaktivitet. Først og fremst vedtar FNs generalforsamling «Konvensjon om å avskaffe alle former for diskriminering av kvinner» i 1979, som alle land skal slutte seg til og rapportere om gjennomføringen i praksis til en egen FN-komité. Så følger store internasjonale kvinnekonferanser for å fremme Mexico-konferansens og kvinnekonvensjonens krav: i København i 1980 og i Nairobi i 1985. Og så videre i Beijing i 1995. Oppslutningen om konferansene øker, og anbefalingene blir mer veldefinerte handlingsplaner og sterkere politiske krav. Kvinner rundt om i verden opplever ikke bare bestrebelser og framsteg, men også problemer og tilbakeslag.

FN vedtar også en barnekonvensjon i 1989 fulgt av et verdens barnetoppmøte i New York i 1990. En befolkningskonferanse i Kairo i 1994 knesetter viktige reproduktive rettigheter for kvinner.

På Beijing-konferansen i 1995 vedtar 189 land en erklæring og en handlingsplattform for å oppnå like rettigheter for alle kvinner og jenter. Disse blir ansett som de viktigste globale politikkdokumentene vi har for likestilling mellom kjønnene. FNs generalforsamling sluttet seg til dem i år 2000, og FNs kvinnekommisjon følger opp med 5-årige gjennomganger[5].

I år 2000 vedtar også FNs sikkerhetsråd resolusjon 1325 som fremmer Kvinner, fred og sikkerhets agendaen, og følges opp med flere handlingsplaner. Videre blir kvinner omtalt spesielt i Tusenårsmålene for bekjempelse av fattigdom, som blir lansert i 2000, og så FNs bærekraftsmål som viderefører innsatsen i 2015 sammen med bekjempelse av ulikhet og klimaendringer.

Mexico anbefalte «passende organer i FN», som det het, for å følge opp kvinneinnsatsen. Og FN ansetter en rådgiver på «kjønnsspørsmål og framgang for kvinner» sentralt i 1976. Men systemet makter ikke å virke som «kvinne-alliert». Antall kvinnelige ansatte er utilstrekkelig, og spesielle kvinnekoordinatorer for å drive arbeidet fram internt, varierer. Menn dominerer, og kvinneretting av virksomheten blir ikke ordentlig prioritert. Ressursmangel begrenser også innsatsen. Først i 2010 vedtar FNs generalforsamling å opprette en egen enhet for kjønnslikestilling, som blir UN Women.

     Fra norsk side deltar mange på kvinnekonferansene, og flere norske kvinner får etter hvert viktige stillinger i FN-systemet: jeg blir kvinnedirektør i UNESCO i 1984, Ingrid Eide i FNs utviklingsprogram og Karin Løkhaug i UNICEF i 1987, Ingeborg Breines i UNESCO i 1993, og så Gro Harlem Brundtland i Verdens helseorganisasjon i 1998 og Kristin Hetle i FNs befolkningsfond i 2002 og UN Women i 2011, bl.a.

 Den globale utviklingen påvirker forholdene i landene og mulighetene til å styrke kvinnenes stilling. Beijing-plattformen blir vedtatt i en tid med håp og solidaritet. Berlin-muren har falt og den kalde krigen tar slutt. Det kommer en bølge av demokratisering som er til fordel for kvinnene. Kvinnebevegelsen står på, og land vedtar tiltak for å hindre vold mot kvinner og diskriminering i arbeidslivet, utdanning for jenter og kvinner blir forbedret og klima-tiltak blir utviklet med kvinne-perspektiv. At kvinner skal få politisk makt er vanskeligere. Framgang her går i sneglefart. Menn har styringen hele tida,

    Etter hvert oppstår det økonomiske problemer knyttet til globaliseringen, som medfører store og urettferdige forskjeller i makt og ressurser. Dette begrenser framgangen for kvinners rettigheter. Så øker COVID-19 kjønnsforskjellene. Det blir intense væpnete konflikter og komplekse kriser. Klima-problemene vokser, og det skjer en politisk polarisering. På tvers av det hele vokser den digitale teknologien med ukontrollerte trusler mot kvinner og jenter, og de store pengestrømmene blir ikke benyttet til kjønnslikestilling.

        Svekkelse av demokratiene er spesielt bekymringsfull. Ifølge Economist EIU er mer enn halvparten av landene, 96 i alt, nå autoritære. Av de andre er bare 25, inkludert de nordiske land, fungerende demokratier, mens 46 har demokratier med betydningsfulle mangler. USA hører til de siste. Og manglene gjorde at Donald Trump ble valgt til president i 2016.

Det er nå 50 år siden FNs kvinneår og 30 år siden Beijing. Forholdene varierer rundt om. Nesten alle land har sluttet seg til kvinne- og barnekonvensjonene, og kvinnetiltak er gjennomført. Kvinneorganisasjoner og sivilsamfunn spiller en rolle for å fremme kjønnsmessig likestilling i praksis. Men mangelen på kvinner i styringen er dramatisk. Bare 25 land har kvinnelig stats- eller regjeringssjef. I parlamentene er det totalt ikke mer enn 27 prosent kvinner, og det er 23 prosent kvinnelige statsråder.

(unwomen.org – Political Leadership roles in 2025).

     Samtidig står verden står overfor alvorlige utfordringer med dårlig organiserte skjøre økonomier, klima-kriser, væpnete konflikter, svekkelse av demokrati og motreaksjoner mot likestilling. I de seinere år opplever nesten en firedel av landene baksmell i arbeidet med likestilling.

    UN Women har foretatt en grundig gjennomgang av kvinners rettigheter nå 30 år etter Beijing og mener det er presserende behov for modig handling. Kvinnediskriminering er dypt plantet i de økonomiske og samfunnsmessige strukturene. Men det er mulig å skape en mer rettferdig og kjønns-likestilt verden hvis en ikke nøler med besluttsom innsats. UN Women tilrår at landene følger opp handlingsplanen Beijing + 30. Den legger vekt på 6 nøkkeltiltak: en digital revolusjon, frihet fra fattigdom, ingen vold, full og lik beslutningsmakt, fred og sikkerhet og klima-rettferdighet for alle jenter og kvinner. Det blir spesielt lagt vekt på å engasjere ungdom i tiltakene[6].

      I 2016 skjer det noe uventet. Det er valg på FNs generalsekretær. FN har aldri hatt kvinnelig generalsekretær, og i kvinnebevegelsen bidro vi til å fremme flere kvinnelige kandidater. Likevel blir en mann valgt. Jeg er skuffet, men den portugisiske statsministeren António Guterres står fram og erklærer at han er en stolt feminist! Bare gjennom lik deltakelse av kvinner i styringen kan vi dra nytte av intelligensen, erfaringene og innsikten til hele menneskeheten, sier han. Kvinner bidrar til å sikre stabilitet, forhindre konflikt og fremme bærekraftig, inkluderende utvikling. Kjønnslikestilling er forutsetning for en bedre verden – for alle[7].

     Og Guterres går fra ord til handling. FN nærmer seg nå kjønnsbalanse for første gang blant de ansatte fagansvarlige og ledende i systemet[8].

    Men neste år skal det velges ny generalsekretær.

I Norge skryter vi av at vi er blant de beste i verden på demokrati og likestilling. Men det betyr ikke at vi er i mål. Folk mangler samfunnskunnskap, få deltar i de politiske partiene, og det er menn som rår i økonomi og politikk, mens kvinner diskrimineres. Spesielt neglisjeres morsrollen og småbarnas behov slik at barna kan få livsvarig skade[9].

    Norge sluttet seg til FNs kvinnekonvensjon i 1981[10](Lovdata, menneskerettslova, vedlegg 10), men dokumentet er i praksis blitt lagt på hylla. Det er likestillingslova som hele tida benyttes i praksis, selv om den ikke er i pakt med konvensjonen. Den er revidert flere ganger og kan brukes av mange ulike grupper, også kvinner, til noe, men den retter seg ikke mot den grunnleggende, biologisk baserte og sosialt strukturerte kvinnediskrimineringen. Og de fleste politiske partiene er ikke opptatt verken av kvinnekonvensjonen eller handlingsplattformen fra Beijing og har ingen spesiell kvinnepolitikk. Unntak er i noen grad Rødt og SV.

Både internasjonalt og her hjemme blir situasjonen vanskeliggjort av menns bruk av hersketeknikker for å styrke sin makt. Usynliggjøring av kvinner og kvinneproblemene er utbredt. Tell f.eks. de gangene en mannssterk politiker som Jonas Gahr Støre bruker ordet «kvinne» i sine politiske taler og drøfter kvinnepolitikk. Virkeligheten forties og tilsløres, og det blir kunnskapsmangel. Dessuten endres betydningen av viktige ord. «Likestilling» er ikke lenger spesielt for kvinner. Og ordet «kvinne» blir til «kjønn» og vips, så er kvinnene borte. Kvinners interesser blir ikke integrert, men integrert bort. På engelsk kan «men» bety både menn og menneskehet, og «gender mainstreaming» – kjønn i hovedstrømmen – blir i praksis fort til «gender – malestreaming» – fokus på menn. I viktige stillinger i politikken kan ikke kvinner være feminister. De må fortrinnsvis fungere som menn i skjørt og føre mannspolitikk, som Erna Solberg er et tydelig eksempel på.

 Det er vesentlig i dag å styrke demokratiet, kvinnene og omsorgen både internasjonalt og her i landet. Vi må øke folkeopplysningen og samfunnskunnskapen, fremme bredden i den politiske debatt og engasjementet i de politiske partiene og ikke minst, støtte opp om kvinnenes grunnleggende bidrag og samfunnsmessige innflytelse. Det er litt å gjøre, men det er bare en ting å si: vi må ikke gi opp. Vi må stå på!

For mer innsikt, les Torild Skard: Likestilling for kvinner – et liv i kamp for rettferd, omsorg og fred, Svein Sandnes Bokforlag, 2025, www.bokstabburet.no

[1] Se Torild Skard: FN og den internasjonale kvinnebevegelsen, kvinnehistorie.no, 2005;  Getting Our History Right, Forum for Development Studies, 1-2008

[2] Kvinnens plass er – hvor? Tiden, 1965

[3] Se bl.a. Tove Stang Dahl m.fl.: Juss & juks, Pax, 1975; og Hvorfor nei til likestillingslova? Sosialistisk Opplysningsforbund, Oslo, 1976

[4] United Nations: conferences/women and gender equality, un.org

[5] regjeringen.no – handlingsplanen-fra-beijing-doc

[6] unwomen.org: Women’s rights in review 30 years after Bejing, 2025.

[7] Se bl.a. United Nations Secretary-General www.un.org/sg/en/content/sg/speeches/2020-02-27

[8] UN General Assembly, Eightieth session, item 26(b) Improvement in the status of women in the United Nations system, report of the Secretary-General.

[9] Torild Skard: Barnehagene har kommet for tidlig inn i barnas liv, Dagsavisen, 11.06.2019

[10] Lovdata, menneskerettslova, vedlegg 10

FNs Internasjonale kvinneår i Norge

Av Beatrice Halsaa, professor, statsviter og kjønnsforsker

Denne teksten er skrevet til Kvinnesaksforeningens julemøte i forbindelse med at det er 50 år siden Kvinneåret, FNs Internasjonale Kvinneår for likestilling, utvikling og fred. Torild Skard og jeg ble bedt om å formidle erfaringer fra og minner om Kvinneåret – et år som har betydd mye for oss begge, på ganske forskjellige måter. Vi tilhører to ulike generasjoner, og har hatt ulike politiske og faglige roller knytta til Kvinneåret.

Torild var en sentral aktør i Kvinneåret, som stortingsrepresentant var hun med i prosessen fram mot Stortingets behandling av forslaget om et Kvinneår i 1974, som norsk delegat på selveste FN-konferansen i Mexico i 1975, og hun besøkte sivilsamfunnets parallelle konferanse – Tribunalet – i Mexico. Jeg hadde en beskjeden rolle, men jeg bidro blant annet på et lokalt kvinneårsarrangement i Oslo om kvinner og politisk deltakelse. Dette kommer jeg tilbake til.

I denne teksten konsentrerer jeg meg helt om Kvinneåret i forhold til norske aktører, begivenheter og prosesser fordi Torild dekker de internasjonale aspektene. Den som er interessert i den internasjonale konteksten kan gå til Torilds tekst, eller lese mitt bidrag på Kvinnehistorie.no: FNs Internasjonale kvinneår 1975.

Kvinneårets bakgrunn i Norge

I Norge var det Forbruker- og administrasjonsdepartementet (FAD) som våren 1974 fulgte opp FN’s vedtak om at det skulle arrangeres et internasjonalt Kvinneår. FAD gikk bredt ut for å få med flest mulig relevante organisasjoner og institusjoner. Snart ble en Hovedkomite for Kvinneåret oppnevnt med representanter for 51 organisasjoner og institusjoner, og et Arbeidsutvalg med 9 personer. Et sekretariat ble lagt til det relativt nylig opprettede Likestillingsrådet (oppnevnt i 1972).

Med Justisminister Inger Louise Valle som leder av Hovedkomiteen og tidligere Forbruker- og administrasjonsminister og Norges representant i FNs Kvinnekommisjon (samt mangeårig leder av Norsk Kvinnesaksforening) Eva Kolstad som leder av Arbeidsutvalget, var Kvinneåret sikret politisk tyngde og legitimitet i den grad det var mulig. Stortinget bevilget først kr. 300 000 til Hovedkomiteens arbeid, og vedtok seinere en ekstrabevilgning på kr. 150 000 beregnet på informasjonstiltak om kvinners rettigheter. Ikke mye penger – men tilstrekkelig til å sette i gang.

Hovedkomiteen var fra første stund opptatt av at året skulle markeres, ikke feires; og det skulle markeres i hele landet og ikke være sentralisert til de store byene. Eva Kolstad skriver at Hovedkomiteen og Arbeidsutvalget var «fast bestemte på at Kvinneåret ikke skulle være et år som besto av festmøter og middager i Oslo. Vi ville ut til hele landet med konkrete saker» (Se St.meld.101 1976-77 Om Kvinneåret 1975). Meg bekjent er den store vekten som ble lagt på å få til landsdekkende markeringer noe enestående for Norge. Jeg har i alle fall ikke hørt om noen andre land som har satset tilsvarende på mobilisering lokalt.  

Formålet med Kvinneåret i Norge, slik Hovedkomiteen definerte det, var nøkternt – og tilpasset tidas situasjon:

• å spre informasjon om kvinners situasjon,
• øke bevisstheten om kvinners situasjon,
• skape debatt og egenaktivitet blant kvinner.

Det var ingen politisk naiv ledelse av Kvinneåret. Eva Kolstad skrev: «Vi var klar over at forståelsen for et internasjonalt kvinneår var spinkel.… Vi visste at det fantes tonnevis av fordommer som vi ikke kunne fjerne på ett år. Men vi kunne lukke opp noen vinduer for å lufte ut de lumre fordommene.»

Fordommer skulle luftes ut via informasjon, debatt og mobilisering – og det ble avgjørende å skape engasjement blant kvinner flest, over hele landet. For å få dette til ble strategien å involvere kommunene – det var 443 kommuner den gangen. Dermed sendte Hovedkomiteen et brev til samtlige kommunestyrer og ba dem opprette et Kvinneårsutvalg som kunne arbeide med å markere Kvinneåret lokalt. Henstillingen ble sendt to ganger i løpet av 1974, samtidig som planleggingen av en rekke andre aktiviteter pågikk for fullt.

Kvinneåret 1975 i Norge

Markeringen av FNs Kvinneår var en kjempemobilisering i regi av tre hovedgrupperinger:

• Hovedkomiteen (HK) og Arbeidsutvalget(AU);
• De 51 deltakerorganisasjonene/institusjonen i HK og AU;
• De ca. 300 kommunale kvinneårsutvalgene.

Det var et sant mylder av aktiviteter, i tråd med ambisjonen: Å skape debatt, spre informasjon om kvinners situasjon, endre holdninger og bidra til egenaktivitet. Her nøyer jeg meg med å gi noen eksempler.

a) Hovedkomiteen og Arbeidsuvalget:

• HK arrangerte seminarer i alle fylker (unntatt Oslo), i et fast opplegg der de samarbeidet med lokale krefter for å sette søkelys dels på kvinners situasjon i vedkommende fylket mer generelt, og dels på kvinners manglende deltakelse i kommunepolitikk og fylkesting – det var jo lokalvalg høsten 1975. Begge deler i tråd med ambisjonen om å være bevisstgjørende og mobilisere kvinner gjennom å ta opp nære og konkrete saker.
• De holdt mer enn 200 foredrag i løpet av året; laget informasjonsmateriell om kvinneåret som ble delt ut over hele landet (info-folder, plakat, løpesedler, jakkemerke).
• Kvinners situasjon globalt ble belyst, ikke bare i Norge, og norske kvinner ble oppfordret til å gi et håndslag til kvinner i det som da ble kalt utviklingsland. Dette førte bl.a. til en innsamlingsaksjon for et internat for jenter i Kenya
• En stil- og idekonkurranse (Kvinnene på hjemstedet vårt», «Eva gjennom tidene», «Kvinner i yrkeslivet», og «Tanker omkring kvinners stilling i utviklingsland» for skolene, der mer enn 9000 diplomer ble delt ut
• Løpeseddelen «Flere kvinner inn i fylkesting og kommunestyrer høsten 1975»
• En bibliografi om kvinnesak og kjønnsroller 1965-74 (av Kari Skjønsberg)
• Et debatthefte om «Kvinner og utvikling» skoleringsseminar om kvinners situasjon i utviklingsland
• Opplysningsheftet «Kvinners rett» (5000 eks)
• Studieopplegg sammen med Folkets brevskole: Kvinner i olje-Norge og Frøydis Guldahls bok Jentene gjør opprør
• Eget frimerke utgitt 8. mars 1975

b) Her er eksempler på hva de mange medlemsorganisasjonene og institusjonene i Hovedkomiteen gjorde for å virkeliggjøre Kvinneårets ambisjoner:

• Skolering av egne medlemmer for å øke kvinners deltakelse i politikk og samfunnsliv
• Seminarer og konferanser over en lav sko, med tema som «Husmor i Norden i Kvinneåret», «Kvinner og distriktsutbygging», og «Kvinner i massemedia»
• Populærvitenskapelige forelesningsrekker ved Universitetet i Tromsø og i Oslo
• Artikler og bidrag i medlemsblader som Norsk skoleblad, Arbeiderkvinnen
• Utstillinger (9 kvinner om kvinnelige grafikere, bl.a)
• Husmorforbundet fikk penger til kurs for fremmedarbeideres hustruer
• Likestillingsutvalg ved Universitetet iTromsø, og et forskningsstipend
• NRK laget seminar for sine ansatte og produserte en rekke TV- og radioprogram knytta til Kvinneåret

c) Det var om lag 300 kommuner som fulgte henstillingen fra Hovedkomiteen og opprettet kommunale Kvinneårsutvalg – som for øvrig skulle bli sentrale for min egen forskning i årene som fulgte.

Utvalgene fungerte ulikt, men samlet sett var de tverrpolitiske, de besto stort sett av kvinner, og fikk finansiering i varierende grad av egen kommune. De jobbet med holdningsendring og kvinneproblematikk generelt, men mange adresserte kvinner og arbeid og kartla kvinners ønsker om lønnsarbeid, de aksjonerte og protesterte, de tok opp behovet for daginstitusjoner, kvinner i lokalpolitikken – men også kvinners situasjon i utviklingsland.

Mange Kvinneårsutvalg fulgte oppfordringen fra Norske Kvinners Nasjonalråd og arbeidet aktivt først for å få partiene til å få nominert flere kvinner til kommune- og fylkestingsvalget, og deretter for å få flere kvinner valgt. De benyttet seg av løpeseddelen som var laget nasjonalt for å «krysse kvinner inn i kommunestyrene» (dvs gi kvinnelige kandidater et stemmetillegg ved å sette et kryss ved deres navn). Dessverre var resultatet av innsatsen ikke særlig oppløftende: Valgresultatet ble status quo på landsbasis med 15,4 prosent kvinnelige kommunestyrerepresentanter – en økning på 0,6 prosent.

Mange av kvinneårsutvalgene arbeidet med å endre holdningene til kvinnerollen, og belyse kvinners stilling i kommunen – for eksempel kvinners ønske om lønnsarbeid, og behovet for daginstitusjoner. Noen protesterte mot nedleggelse av kvinnelige arbeidsplasser, og andre med å få flere kvinner med i partipolitikken.

For egen del hadde jeg noe spennende erfaringer i og med Kvinneåret:

Hovedoppgaven min om «Kvinner og politisk deltakelse» ble levert våren 1975, og gjorde at jeg ble invitert til en stor konferanse arrangert av Norsk Sosiologforening på Fana utenfor Bergen. Dette var mitt første – og skjellsettende – møte med norske kvinneforskere – og første gang jeg satt i et rom med flertall kvinnelige studenter/lærere etter å ha vært i et lite mindretall blant studenter på statsvitenskap om kvinneforskning. Så ble jeg invitert til å holde foredrag om kvinners politiske deltakelse på Universitetet i Oslos lørdagsseminarserie høsten 1975. Serien het «Kvinner, forskning og frigjøring», og var ett av mange lokale arrangementer som markerte Kvinneåret. Det var min første offentlige forelesning utenfor universitetet, og jeg syns det var skummelt. Selvtilliten var det nok likevel ikke så mye å si på, for jeg hadde også sagt ja til å holde foredrag om Kvinner og interiør-arkitektur for Den norske arkitektforeningen – uten noen som helst faglige forutsetninger. Det var noe med for all del å skulle synliggjøre kvinner og ikke la muligheter være ubrukt. Friskt og freidig skulle vi stå fram, vi var «de glade amatører» som Kirsti Malterud uttrykte det. 

Nok om alt som skjedde i løpet av Kvinneåret 1975 – over til konsekvensene.

Kvinneårets virkninger i Norge

Det er ingen enkel jobb å oppsummere effekten av et mangfoldig tiltak som Kvinneåret. Det er et spørsmål om virkninger både på kort og lang sikt, veldig konkrete virkninger på bestemte områder (som valgresultat) og virkninger på bredere felt som er vanskeligere å måle – som abstrakte som holdninger til kjønnsroller, direkte virkninger og indirekte. Jeg starter med noen synspunkter fra de sentrale aktører i 1975 slik de kommer til uttrykk i St.meld. 101 (1976-77) Om Kvinneåret i Norge:

• Hovedkomiteen mente at Kvinneåret ville bli stående som et viktig tiltak – at alle aktivitetene har økt bevisstgjøringen og utviklet solidariteten blant kvinner, og gitt dem en ny erkjennelse av eget verd og egen styrke. «Blant politikere er forståelsen for likestilling økt betraktelig.»
• Eva Kolstad skrev: Mange har ledd av hele Kvinneåret, ledd av de problemene som ble satt i rampelyset. … Mange har hele tida vært innstilt på at Kvinneåret skulle være noe tull, året endte med en stor overskrift på forsiden av landets største avis: «Kvinneåret – en fiasko?»
• De kommunale likestillingsutvalgene uttalte blant annet: «Fleipen har dabbet av; vitsene kommer ikke så tett; fliren er ikke så bred lenger. Det var en likegyldig holdning i starten, men det ble bedre etter hvert og vi er tatt mer alvorlig».
• «Alt i alt ble kvinneåresutvalgene en suksess, de «har økt bevisstgjøringen og utviklet solidariteten blant kvinner og gitt dem en ny erkjennelse av eget verd og egen styrke»

Jeg tar sats og hevder at Kvinneårets betydning i Norge knapt kan overvurderes. Kvinneåret bidro til nye måter å snakke om kvinner og menn, nye ord og begreper, og mer legitimitet og forståelse for kvinnesak. I det hele tatt: få livsområder forble ubelyst i løpet av Kvinneåret. Skulle jeg nevne ett må det være vold mot kvinner – på dette området var 1975 «for tidlig».

Det kom nye institusjoner og ressurser som følge av Kvinneåret, både nasjonalt og lokalt: Norge fikk sin første Handlingsplan for likestilling som en direkte følge; og kommunale likestillingsutvalg ble opprettet på permanent basis fra 1977. 300 kommuner etablerte slike etter oppfordring fra FAD.

Kvinneforskningens etablering er også verd å nevne, fra Universitetet i Oslos vedtak om å opprette Kvinnerett som spesialfag i 1975 til Forskningsrådets opprettelse av Sekretariat for kvinneforskning i 1977 – begge deler påvirket av forberedelse til og oppfølgning av Mexico-erklæringen om kvinners rettigheter” refererer oftest (UN Declaration of Mexico on the Equality of Women and Their Contribution to Development and Peace). Det ble etablert samarbeid mellom myndighetene og norske kvinneorganisasjoner om kvinner og utvikling, dvs kvinner i den tredje verden eller det globale sør som det nå heter.  Den offentlige debatten ble påvirket av nye ord og gjerninger: kvinneår, kvinnelitteratur, kvinneteater, kvinnefilm, kvinneundertrykking, kvinnefrigjøring, kvinnebevissthet osv. – begreper som ble befestet gjennom den store mobiliseringen i forbindelse med FNs Kvinneår som dessutensnart ble omdannet til et Kvinnetiår med store internasjonale konferanser og en konvensjon om kvinners rettigheter; CEDAW Mexico-erklæringen om kvinners rettigheter” refererer oftest til “Declaration of Mexico on the Equality of Women and Their Contribution to Development and Peace”. Fra 1977 ble det bevilget økonomisk støtte til kvinneorganisasjonene over statsbudsjettet, en viktig anerkjennelse selv om beløpet ikke er stort. Det er jo en påminning om at politiske kamper aldri er vunnet en gang for alle.

Kvinneåret ga norske kvinner muligheter på alle nivåer fra det lokale til det globale. Mulighetene ble oppfattet og de ble grepet med iver og kløkt – av kvinneorganisasjonene, offentlige institusjoner, og av enkeltpersoner.

Nye forståelser både av hvem og av hva som ansees som rimelig, fornuftig og legitimt vokste fram. Nye måter å tenke på, og nye praksiser; nye diskursive og institusjonelle mulighetsrom – også fordi «timingen» var god i Norge. De verste konfliktene innad i den nye kvinnebevegelsen var over, likestillingsapparatet var på plass – det var aktører, ressurser og interesser for å fremme kvinners situasjon.

Jeg avslutter her, med å gjenta at FNs internasjonale kvinneår i 1975 styrket kvinnebevegelsens kamp for nye forståelser av kvinners rettigheter og for likestilling mellom kjønn internasjonalt, nasjonalt og lokalt.