Magister Henriette Haagaas som lærer ved Nansenskolen i 1939
Henriette Bie Lorentzen (1911–2001) – før andre verdenskrig kjent som Henriette Haagaas – var en av Norges fremste kvinnesakskvinner på 1900-tallet. Hun var også en av grunnleggerne av Nansenskolen i 1938 og bidro sammen med Kristian Schjelderup og Anders Platou Wyller til å introdusere humanismen som filosofi og livsholdning i Norge.
Henriette Bie Lorentzen åpnet den gjenopprettede Norsk Kvinnesaksforening i 1945 med en tale om kampen for menneskeverd: «Sann humanisme er stridende humanisme… vi må følge våkent med og alltid rope fra når det skjer urett. Vi må gjøre vår innflytelse gjeldende overalt». Hun ble en drivkraft i det store arbeidet for folkeopplysning som begynte etter krigen, reiste land og strand rundt og holdt foredrag om kvinnesak, og utgav i ti år tidsskriftet Kvinnen og Tiden sammen med Norges første kvinnelige statsråd, Kirsten Hansteen. I redaksjonsrådet satt kjente kvinnesakskvinner og NKF-medlemmer som Aaslaug Aasland, Margarete Bonnevie, Gerda Evang, Inger Hagerup, Åse Gruda Skard, Halldis Moren Vesaas, Nic. Waal, Harriet Bog (Holter), Eva Kolstad og Rønnaug Eliassen.
Hun var født Anna Henriette Wegner Haagaas og vokste opp på Frogner i Oslo. Hun tilhørte i sin familie allerede tredje generasjon av yrkesaktive kvinner med høyere utdannelse, med et langvarig engasjement for kvinners utdannelse. Hun ble oppkalt etter mormoren Anna Henriette Wegner (Henriette Pauss), mangeårig førstelærerinne ved Nissens Pikeskole. Hennes far var den kjente skolemannen Theodor Haagaas, mens hennes mor Henriette Wegner Paus var lærer ved Nissens Pikeskole, med universitetsstudier i filologi. Morfaren, teologen Bernhard Pauss, viet hele sitt yrkesliv til å utdanne kvinner, ikke minst som bestyrer og eier av Nissens Pikeskole.
I 1937 tok hun magistergrad i litteraturhistorie ved Det Kongelige Frederiks, med avhandlingen Hebbel og Ibsen. Året etter ble hun gift med forretningsmann og senere historiker Øyvind Bie Lorentzen – en fjern slektning av Erling Lorentzen. Gjennom studiekameraten Nic. Stang kom hun med i kretsen som opprettet Nansenskolen, der hun var en av de tre opprinnelige lærerne sammen med Kristian Schjelderup og Anders Platou Wyller, og særlig foreleste om kvinnespørsmål og litteratur. Hun var også redaksjonssekretær i Schjelderups tidsskrift Fritt Ord. Hun reiste landet rundt og holdt foredrag om humanismen, den etisk-filosofiske strømning som går på tvers av religioner og livssyn som Nansenskolen introduserte i Norge som sin filosofi og livsholdning. Henriette Bie Lorentzen hadde selv et agnostisk ståsted mens Schjelderup og Wyller begge var kristne humanister, men de la vekt på at humanismen samler på tvers av religiøse skillelinjer. I alt sitt senere virke var hun en sterk talskvinne for Nansenskolens humanistiske visjon om en verden der konflikter løses gjennom dialog og ikke-vold, og Anders Platou Wyllers idé om «kjempende humanisme».
Da Nansenskolen ble stengt i 1940 kom hun med i ikke-voldelig motstandsarbeid sammen med fetteren, Cappelen-direktør Henrik Groth, og ektemannen Øyvind Bie Lorentzen. Sommeren 1943 ble hun arrestert, ble torturert av Gestapo selv om hun var gravid, og senere sendt som natt og tåke-fange til konsentrasjonsleiren Ravensbrück. Datteren ble født på Grini fangeleir og skulle sendes til Tyskland, men en østerriksk militærlege fikk gjennomslag for at barnet skulle få bli hos hennes far og søster. 8. april 1945 ble hun og rundt 100 skandinaviske kvinnelige fanger reddet av De hvite bussene.
Etter krigen fortsatte Bie Lorentzen sitt opplysningsarbeid for humanismens idealer, og arbeidet rettet seg særlig mot kvinnene, som hun mente hadde en nøkkelrolle å spille i gjenoppbygningen av landet. Et bredt engasjement fikk utløp både i Kvinnesaksforeningen (bl.a. som nestleder i Stor-Oslo Kvinnesaksforening), Amnesty, Bestemødre mot atomvåpen og som forkvinne i Den norske Ravensbrück-komité. Tidsskriftet Kvinnen og Tiden ble de første årene utgitt av Cappelen, som ble ledet av hennes fetter Henrik Groth, men etter at Cappelen trakk seg fra samarbeidet falt opplaget og tidsskriftet opphørte i 1955. Hun virket siden som lektor ved Den kvinnelige industriskole (nå HiOA).
Hun mottok St. Hallvardsmedaljen i 1995 for sitt opplysningsarbeid om kvinner og fred. Henriette Bie Lorentzens hus ved HiOA er oppkalt etter henne. Under Stemmerettsjubileet i 2013 ble hun av VG utpekt som en av «Norges 100 viktigste kvinner» i århundret som gikk. I 2015 var hun en av tre nordmenn (ved siden av Jens Christian Hauge og Vidkun Quisling) som ble løftet frem under en utstilling i Deutsches Historisches Museum i Berlin om andre verdenskrigs slutt i 12 land; i åpningstalen sa utenriksminister Frank-Walter Steinmeier at Henriette Bie Lorentzen «etter krigen spilte en sentral rolle i å gjenoppbygge sitt hjemland Norge som utgiver av kvinnetidsskriftet Kvinnen og Tiden». Norsk Kvinnesaksforening foreslo i 2014 å oppkalle en gate i Oslo etter Henriette Bie Lorentzen.
En kortere versjon av denne teksten ble publisert i Kvinnesaksnytt årgang 64 (2013) nr. 1 s. 22