Av Hege Skjeie og Helga Hernes
Her gikk vi rundt i den villfarelse at Høyre var partiet for kvalitet i alle ledd – et parti på stadig og hvileløs leting etter de best kvalifiserte personer til å fylle topposisjoner av alle slag.
Kvotering har sentrale Høyrefolk som oftest og høylytt vært imot. Men næringsministeren vet for eksempel om mange godt kvalifiserte kvinner for ledige topposisjoner i næringslivet, og helseministeren om mange ditto til sykehusledelse. De som utnevner folk må derfor ta seg sammen og rekruttere flere av de godt kvalifiserte kvinnene – ikke sant?
Nå viser det seg likevel at kvalifikasjonsprinsippet bare gjelder av og til for Høyre-folk. Utenriksministeren hadde nylig i oppgave å finne en kvalifisert kandidat til et ledig toppverv i en viktig internasjonal komité. I UD synes man ganske enkelt at det får holde at kandidater er menn, når menn ellers er underrepresentert i toppvervet det er snakk om. I dette tilfellet gjelder det FN-komiteen som overvåker den internasjonale konvensjonen mot diskriminering av kvinner.
Der er det mange kvalifiserte kvinner fra andre land allerede.
Så da Norge fikk det ærefulle oppdraget med å fremme en felles nordisk komite-kandidat fant UD frem til en mann uten noen synlig kompetanse på internasjonale likestillingsrettigheter og/eller FN-systemet. Det var for balansens skyld.
Nominasjonen var bredt omtalt i DN torsdag, og UDs kommunikasjonssjef insisterte her på at en svært godt kvalifisert kvinne – vår kollega, professor Anne Hellum – også var vurdert. Men dessverre – enda så tung kompetansen hennes er – hun ble veiet av UD og funnet for lett, opp mot vekten av en hel mann, forstås.
Makan, sier vi også til sånt.
(Publisert i Dagens Næringsliv 2. april 2016)
