Innlegg av Torild Skard, leder Norsk Kvinnesaksforening (en kortere versjon ble trykket i Dagsavisen 8. mars).
Likestillingsministeren har nedsatt et kvinnepanel. Dette er positivt, og forhåpentligvis tegn på et større engasjement i kvinners rettigheter enn de fleste likestillingsministre de siste 10-15 år har hatt. Det er imidlertid sterkt beklagelig at regjeringen kort før opprettelsen av kvinnepanelet kuttet årets bevilgning til tiltak for familie og likestilling drevet av kvinneorganisasjoner med 1 mill kr (30 prosent) – i en situasjon der disse organisasjonene allerede får mindre enn tiltak drevet av og for menn, og den siste bevilgningen ikke ble redusert. Skal de innsparte midler brukes til kvinnepanelet?
Vi registrerer med forundring og beklagelse at ingen representanter for de organisasjoner som har arbeidet med kvinnefrigjøring i årtier (som Norsk Kvinnesaksforening, Kvinnefronten, Ottar osv) er med i kvinnepanelet. Disse foreningene har en betydelig erfaring med de saker statsråden ønsker å få belyst og debattert. De har innsikt i makt- og ressursforskjeller mellom kjønnene og i mekanismer som styrker eller demper kjønnsdiskriminering. De har erfaring med vellykte strategier for å øke kvinners deltaking i politikk. De kjenner abortkampens historie og kampen for kvinners råderett over egen kropp. De aksjonerer mot skjønnhetstyranni, presset mot ungdommen som kan gi spiseforstyrrelser og seksualisert vold, og de har vært engasjert i praktiske tiltak som krisesentrene er et godt eksempel på.
Statsråden sier at i panelet er ”oppnevnt enkeltpersoner som sitter der i kraft av seg selv”. Vi kan godt forstå at komikere, skihoppere og alle andre representanter for kvinneverden kan bringe inn nye synspunkter og ideer i debatten om diskriminering, men fullstendig å kutte ut instanser som har arbeidet med og engasjert seg i disse sakene i 125 år (som Norsk Kvinnesaksforening) er mer enn urimelig. Det er også uheldig, fordi det kan virke splittende på den samlete innsatsen og fremme en lite hensiktsmessig strategi. Likestillingskampen vinnes ikke bare av enkeltstående individer, selv om de kan være viktige nok, men av felles innsats, ved at grupper står sammen og fremmer sin sak. Dette er en erkjennelse som ikke minst arbeiderbevegelsen har gitt oss.
Likestillingsdepartementet har etablert en rekke viktige likestillingspolitiske arenaer: mannspanelet tidligere, og nå kvinnepanelet og et utvalg for norsk likestillingspolitikk – og ingen av dem har inkludert representanter for kvinnesaksorganisasjonene. De er dermed utelukket fra å bidra til og påvirke det som foregår på disse arenaene.
Kvinnesaksorganisasjonene har grunn til å være forarget. Vi føler oss diskriminert, kort og godt! Vi forventer nå at vi blir brakt inn i diskusjoner med kvinnepanelet og i oppfølging av forslag som måtte komme fra panelet, og at våre synspunkter og erfaringer blir del av kunnskapen om norsk likestillingspolitikk.
