Åse Gruda Skard "Ungene våre"
Nyopptrykk av boken Ungene våre av Åse Gruda Skard.
Artikkel av Torild Skard, leder Norsk Kvinnesaksforening.
– Bare kom inn, vi har låst ned alt som kan knuses!” sa foreldrene til klassekameraten min da jeg kom på besøk. Folk hadde de merkeligste forestillinger om barneoppdragelsen til Åse Gruda Skard. Mor var radikal, kvinnesakskvinne, Norges første barnepsykolog og dosent på Universitetet. Bare det at hun hadde jobb samtidig som hun hadde barn, var nok til å bevise at hun var en dårlig mor. Og så gikk hun inn for en ”fri oppdragelse”. Huttetu!Dette var i Bærum på 1940-50-tallet, og mor skrev ukentlig i Arbeiderbladet om hvordan foreldre skulle oppdra sine barn. Artiklene ble samlet i boka ”Ungene våre”, som kom ut i 1948. Da Norsk Kvinnesaksforening skulle feire 125 år i fjor, besluttet foreningen å få gitt ut ”Ungene våre” på nytt. Jeg var ikke med på den beslutningen (av gode grunner) og stusset. Riktignok ble boka kåret av Dagbladet til en av de ti viktigste sakprosabøkene etter 2. verdenskrig i en konkurranse i 2008, men hadde boka fortsatt noe å si foreldre i dag? Seksti år etter at den kom ut?
Jeg har lest mors bok på nytt, og selv om jeg er part i sak, må jeg innrømme at jeg har kost meg. Hun er så konkret, og situasjonene er beskrevet så levende at en sitter og klukkler gang på gang. Og så er hun velsignet fri for moralske pekefingre og enkle standardløsninger.
Men hun har budskap – opptil flere. Og jeg tror boka kan være til nytte for folk som har med barn å gjøre også i dag.
Mor var ikke barnepsykolog for ingenting. Hun mente det var viktig at alle hadde kunnskap om barn slik at de kunne forstå dem og gi dem en god oppvekst. Hun talte og skrev om vanlige vansker med vanlige barn, og hva kan vi vente av barn på ulike alderstrinn?
Hun ble beskyldt for å drive propaganda for ”fri oppdragelse” – at barn skulle få gjøre akkurat det de ville. Men det var helt feil. Mor (og far) gikk inn for frihet under ansvar. Vi skulle utfolde oss, men også ta ansvar. Ansvar for oss selv og ansvar for andre. Det å bli aktivt medlem av et sosialt fellesskap var helt sentralt. Her var det ingen egosentrisk individualisme – her var et fellesskap som alle bidro til, små og store, og hadde glede av. Vi var fem barn og hadde familieråd der regler ble fastsatt, oppgaver fordelt og belønninger bestemt.
Folk sa at Skard-barna var ”frekke” og ”oppsternasige”. Og vi var nok mer frimodige enn barn flest på den tida. Men vi ble møtt med respekt hjemme og fikk si vår mening. Det betydde jo ikke at det var vi som bestemte. Disiplin i heimen var viktig etter mors oppfatning. De voksne måtte sette grenser, skape rammer. Det var nødvendig. Men innenfor rammene skulle det være leik og moro – og demokrati. Alle skulle være med og forme samlivet, bli tatt hensyn til og være med å bestemme. Det var ikke alltid lett. Det hendte at vi barn liksom skulle bestemme hvor vi skulle være om sommeren når vi ikke hadde noe valg. Men vi kunne protestere, og mor og far kunne ta selvkritikk, selv om de ikke alltid gjorde det.
Mor sa en gang på TV, i Mattis-serien på 1970-tallet, at barn ikke trengte å spise mat de ikke likte. Da hadde hun flere forargete barn på telefonen: ”Men mor, vi måtte spise mat vi ikke likte, i hvertfall smake!” Da lo mor hjertelig: ”Jeg har da lært!”
Mor og far strevde med å forme nye foreldreroller. Om de ikke delte likt på alt hjemme, så gjorde far mer enn fedre flest på den tida. Og mor ville drive barneoppdragelse for framtida, med likestilling mellom gutter og jenter ikke bare i teorien, men også i praksis. Hun skrev om ”kvinnesak 3. akt” samtidig som hun var med å stifte Ammehjelpen for å øke ammingen.
Det er noen sommerdager igjen. Kanskje mors bok kunne være en artig oppvarming til å møte nye utfordringer med ungene våre?
