Torild Skard, leder av Norsk Kvinnesaksforening, hadde 1. juni 2011 følgende artikkel i Klassekampen
Ved siste lønnsoppgjør skulle vi få et likelønnsløft. Nå skulle kvinners lønn opp. Og det skjedde positive ting. Men det ble ikke det løftet folk hadde håpet på. Høyst starten på en likelønnsoppretting. Egentlig viste oppgjøret at ordinære lønnsforhandlinger ikke er egnet til å oppnå likelønn. Det må endringer eller spesiell grep til.
Likelønnskommisjonen foreslo en likelønnspott på 3 milliarder kroner for å heve lønnsnivået i typiske kvinneyrker. Men dette ble det ikke noe av.
Og da regjeringen la fram en likelønnsmelding, ble forslaget heller ikke fulgt opp her, selv om det ville virke mest direkte og effektivt i retning av likelønn for kvinner og menn. I stedet ble det foreslått tiltak som i beste fall virker på svært lang sikt, og som til dels har uklar eller ingen virkning.
Det er prisverdig at regjeringen aktivt går inn for å fremme så vel likelønn som likestilling. Men meldingen snudde tingene på hodet. Det het “Likestilling for likelønn” i stedet for omvendt. Likelønn er et middel for å nå likestilling. Meldingen la fram flere utmerkete tiltak, men regjeringen vek tilbake for det viktigste, nemlig å påvirke lønnsfastsettelsen direkte.
Det er selvsagt bra om både jenter og gutter velger mer utradisjonell utdanning og flere typer yrker. Men flere kvinner inn i mannsyrker opphever ikke den grunnleggende urettferdigheten at omsorgsyrker er underbetalt.
Lengre fedrepermisjon vil sannsynligvis trekke menn mer inn i omsorgen for barn. Men virkningen på kvinners lønn er uklar. Meldingen la vekt på en svensk undersøkelse som viste at lengre fedrepermisjon bidro til å øke morens lønn. Men en samtidig norsk undersøkelse ga stikk motsatt resultat. Og en eventuell slik gunstig virkning er i beste fall langsiktig. Lengre fedrepermisjon endrer heller ikke undervurderingen av kvinneyrker.
En progressiv familiepolitikk er viktig. Men skal en få likelønn, kan en ikke bare drive på med familiepolitikk. En må endre arbeidslivet og legge det bedre til rette for kvinner. Et viktig tiltak er en kraftig oppvurdering av typiske kvinneyrker, som for en stor del er i den offentlige sektor, blant annet med øking i lønn.
Et annet viktig forslag er redusert arbeidstid. Når høyresida vil oppheve arbeidstidsbestemmelsene for å få ubegrenset utbytting av ansatte, er det på tide å trekke fram 6 timers arbeidsdag for alle. I 2005 lovte regjeringen å gjøre forsøk med 6 timers dag. Men så forsvant spørsmålet fra dagsorden.
Kortere arbeidsdag er vesentlig både for å få flere i lønnet arbeid og for at flere skal kunne stå i arbeid fram til ordinær pensjonsalder. Seks timers dag fem dager i uka vil både for menn og kvinner bety et mer inkluderende arbeidsliv, samtidig som det vil ha åpenbare fordeler for familie og privatliv. En annen effekt av kortere arbeidsdag vil kunne være mindre stress og jevnere fordeling av arbeidsoppgavene hjemme.
Er noen i tvil om 6-timers dagens betydning, kan de ta for seg boka til Magnhild Folkvord og Ebba Wergeland: “Sekstimarsdagen – den neste store velferdsreforma?” Det er engasjerende lesning. Vi får oversikt over forsøk med reformen og en drøfting av tiltaket på kryss og på tvers. Det er ikke bare spørsmål om tid på jobb, men hvilket samfunn vi vil ha? Skal vi ha et stadig tøffere arbeidsmarked der flere blir utstøtt og forskjellene øker? Eller skal vi verne om de som trenger det mest, og satse på velferd for alle?
For Folkvord og Wergeland er svart klart: Økonomene sier 6 timers dag er mulig. Mannfolk som har prøvd det, er glade for mer tid til unger, hus og fritid. Kvinner har drømt om 6-timers dagen i mange tiår.
Men når går regjeringen offensivt ut?
