Rovdrift på kvinner, hevdet Rønnaug Eliassen for femti år siden. «Vi trodde på frihet til yrke – og fikk plikt til dobbeltarbeid. Det drives rovdrift på kvinner som søker å forene ekteskap og yrke.»
Dette var modig tale. Etter andre verdenskrig ble det istid for kvinnesak, ja, for radikale ideer i det hele tatt. I 1945 var det enda fritt ord, og opprørske kvinner laget bladet «Kvinnen og tiden». Her var en rekke kvinnesakskvinner. Kirsten Hansteen og Henriette Bie Lorentzen var redaktører, og redaksjonsrådet telte navn som Aslaug Aasland, Margarete Bonnevie, Gerda Evang, Inger Hagerup, Åse Gruda Skard, Halldis Moren Vesaas, Nic Waal, Harriet Bog (senere Holter), Eva Kolstad og Rønnaug Eliassen. Bladet hadde på det meste 20 000 abonnenter. Men da den kalde krigen satte inn, ble «Kvinnen og tiden» rammet hardt, enda bladet langt fra kunne kalles kommunistisk. Med mye strev kom bladet ut til 1955, men så ble det taust.
Ukeavisa «Orientering» forsøkte å lage råk i isen i 1953. Det var i alt vesentlig et mannsblad, men enkelte kvinner skrev.Rønnaug Eliassen var en av dem – klart og kvasst protesterte hun mot en frigjøring av kvinnene som bare var tilsynelatende. Teorien var likestilling, men praksis var diskriminering. Kvinner levde på siden av samfunnet uten den plassen de skulle hatt. Foreldete kvinneidealer, nøret oppunder av kapitalinteressene, skapte den glamourøse ungpiken og den veldresserte hustruen, men ikke likestilte yrkesutøvere.
Som ung søkende kvinne så jeg opp til Rønnaug Eliassen som en rollemodell i 1950- og 60-årene, før den andre kvinnesaksbølgen satte inn på 1970-tallet. Det ga mot og styrke å se at det gikk an å være gift yrkeskvinne og mor, politisk aktiv og radikal, selv om de fleste ikke var det. Oppvokst i et borgerlig intellektuelt miljø i Oslo reagerte Rønnaug mot husmorrollen og tok juridisk embetseksamen i 1937. Hun var en av få kvinner og møtte motstand. De ville ikke ha en kvinne som dommerfullmektig for Midthordland. Hun måtte klage til Justisdepartementet før det ble akseptert. Siden holdt hun fast på sitt yrke som sakfører, selv om det var vanskelig.
Rønnaug giftet seg i 1940 med Torolv Solheim, sosialøkonom, skolemann, publisist og politiker. Som motstandsmann ble han jaget av tyskerne under hele krigen. Kona måtte føde dattera Jorun i dekning og oppgi falsk navn på sjukehuset. Etter krigen måtte Torolv stadig flytte, fordi han som tidligere kommunist i praksis hadde arbeidsforbud. «Men han var en god husmor», smiler Rønnaug, «vi delte husarbeidet og hadde et likestilt ekteskap, noe som slett ikke var vanlig på den tida.»
I tillegg til å være overrettssakfører ble Rønnaug med i SF fra starten, var medlem av Porsgrunn bystyre som en av meget få kvinner, og deltok i SFs komite for familiespørsmål. Hun skrev artikler i dagspressen og tidsskrifter i tillegg til Orientering om lønn og sysselsetting, skatt og trygd, bolig- og sosialpolitikk, ekteskap og tenåringers oppvekst. Hun var med i Norsk kvinneforbund, Internasjonal kvinneliga for fred og frihet og Norsk kvinnesaksforening. Før noen andre oversatte hun Simone de Beauvoirs bok «Det annet kjønn» som kom på norsk i 1970.
En sak som lå Rønnaug spesielt på hjertet, var kollektivhus. Boligene skulle ikke bygges slik at de forutsatte et menneske til å stelle hjemme, enten det var husmor eller hushjelp. I stedet skulle leieboerne ha rett til kollektiv service som felleskjøkken med restaurant og matutlevering, vaskeri, rengjøringssentral, portnerservice og daginstitusjoner for barn. Boligkooperasjon i andre nordiske land tok opp ideen, men her i Norge ga arbeiderbevegelsen dessverre avkall på en progressiv boligpolitikk.
«Selv om mye er oppnådd, er kvinner fortsatt dobbeltarbeidende,» konstaterer hundreåringen når hun kommer hjem til Prof. Dahlsgatefra sin spasertur i hovedstaden. Hun er fortsatt i vigør, og hennes radikale tanker trengs nå som før. Vi gratulerer med dagen og ønsker lykke til videre.
Torild Skard,
leder for Norsk Kvinnesaksforening.
Trykt i Klassekampen 24. okt 2011
