Norge sulteforer kvinnebevegelsen. En levende kvinnebevegelse er en forutsetning for demokratiet.
Av Margunn Bjørnholt, fungerende leder i Norsk Kvinnesaksforening
(Publisert på NRK.no 3. juni 2013)
Vi er snart halvveis i 100-årsjubileet for kvinners stemmerett. Stemmeretten handlet ikke bare om lik rett til deltakelse, men også om rett til å forme samfunnet, og flere av stemmerettspionerene engasjerte seg i tiltak som la grunnlaget for velferdsstaten.
På 1980-tallet formulerte Helga Hernes en visjon om et mer kvinnevennlig samfunn gjennom en utdyping av demokratiet: Når kvinner fikk økt politisk innflytelse i politikken og gjennom sine organisasjoner, kunne et mer kvinnevennlig samfunn skapes, med kvinnebevegelsen som pådriver nedenfra, og statlige grep ovenfra. En slik vekselvirkning mellom kvinnebevegelsen og statlige initiativ er viktig i mange land, og i internasjonale organer som i FN.
Små og svake kvinneorganisasjoner
Mange tror likestillingspolitikken i Norge drives frem av en slik dynamikk, der kvinnebevegelsen spiller en viktig rolle. Slik er det ikke, viser nyere forskning. Tvert om mangler den viktigste forutsetningen for et slikt partnerskap – en levende kvinnebevegelse.
Norske kvinneorganisasjoner er små og svake, og mangler nødvendige ressurser og dermed slagkraft til å bli en reell premissleverandør for politikkutformingen. Dette er en alvorlig svakhet ved vårt demokrati og ved kvinners rett til full deltakelse og medvirkning.
Norsk Kvinnesaksforening (NKF) er Norges eldste kvinneorganisasjon, og var en viktig aktør i stemmerettskampen. Vi bidrar i offentlig debatt, gjennom høringsuttalelser og media. Sammen med andre kvinneorganisasjoner bidrar vi til at Norge fremstår som en pådriver for kvinners menneskerettigheter internasjonalt. Imidlertid er vi, i likhet med flere andre kvinneorganisasjoner, i en prekær ressurssituasjon. Vi får noe offentlig støtte, men er henvist til å søke en meget begrenset pott som kun gir rom for et minimum av drift og prosjekter. Uten ansatte, må alt arbeid skje på frivillig basis. Søknader og rapportering medfører et betydelig byråkrati og usikkerhet.
Verdien av en uavhengig kvinnebevegelse
For oss tilspisset situasjonen seg i år, i stemmerettsjubileumsåret, da vår bevilgning paradoksalt nok ble redusert.
Vi har gjentatte ganger gjort myndighetene oppmerksomme på vår situasjon og bedt om økt bevilgning, med henvisning til de millionbeløp Reform, en organisasjon som har som formål å synliggjøre menn som kjønn, mottar i offentlig støtte til likestillingsarbeid, uten å bli hørt. Vi var med å kjempe frem stemmeretten, og er i dag en av meget få organisasjoner som kjemper for kvinners rettigheter på helhetlig basis. I den ressurssituasjonen vi er, makter vi ikke å være den pådriver og premissleverandør for likestillingspolitikken vi mener trengs for å realisere full likestilling mellom kvinner og menn, i tråd med Norges forpliktelser etter FNs Kvinnekonvensjon.
Mens medlemsbaserte kvinneorganisasjoner sliter, overtar hel- og halvstatlige aktører og mer eller mindre selvoppnevnte – ofte statlig finansierte – grupperinger uten tyngende medlemsansvar og med andre agendaer, de frivillige medlemsorganisasjonenes plass på den andre siden av bordet som representanter for «det sivile samfunn». Denne vridningen i retning av mindre representative organisasjoner som representanter for «sivilsamfunnet», tyder på at Norge ikke ser verdien av demokratiske medlemsorganisasjoner eller en uavhengig kvinnebevegelse. Foretrekker man GONGOer fremfor NGOer?
Aktive grep i andre land
I motsetning til Norge, har andre land tatt aktive grep for å styrke kvinnebevegelsen som partner i politikkutformingen. Både Australia, EU og Sverige har etablert kvinnelobbyer etter initiativ fra myndighetene.
Den australske regjeringen fornyet nettopp finansieringen av i alt seks nasjonale allianser mellom ulike kvinneorganisasjoner med ulike fokus og tema. Lobbyenes rolle er å bringe sammen kvinneorganisasjoner slik at de kan gi innspill til politikkutforming, basert på en bedre, mer informert og representativ dialog mellom kvinner og myndigheter.
Kvinnelobbyene i andre land bidrar med viktige kunnskaps- og politikkinnspill. Ikke minst har den europeiske og svenske kvinnelobbyen dokumentert og kritisert håndteringen av den økonomiske krisen og kuttpolitikkens konsekvenser for kvinner. Om man mener et levende sivilsamfunn er viktig i et demokrati, og at også kvinner har rett til både å delta og ha reell innflytelse på politikkutformingen, må kvinneorganisasjonene tilføres ressurser. Et mangfold av kvinneorganisasjoner må settes i stand til å bli reelle partnere og premissleverandører i en informert dialog med myndighetene.
En skamplett på feiringen
At likestillingspolitikken i Norge i dag utformes uten oss, har vi fått demonstrert i de to lovforslag som nå ligger an til å bli et tilbakeslag for likestillingen og en skamplett på feiringen av hundreårsjubileet for stemmeretten: forslag om ny likestillingslov som svekker kvinners rettigheter og såkalt kjønnsnøytral verneplikt, begge forslag som vi har engasjert oss imot.
Vi oppfordrer myndighetene til å styrke demokratiet og kvinners rett til deltakelse gjennom økte bevilgninger til kvinneorganisasjonene, og finansiering av en eller flere kvinnelobbyer.
