NKFs fungerende leder Margunn Bjørnholt og AU-medlem Karin M. Bruzelius møtte 9. januar 2014 barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne for å presentere Norsk Kvinnesaksforenings arbeid. Margunn Bjørnholt sa under møtet:
Vi er Norges eldste kvinneorganisasjon, stiftet 1884. Vi er en partipolitisk uavhengig forening åpen for både kvinner og menn som arbeider for full likestilling mellom kvinner og menn. Mye av det man i dag tar for gitt har vi vært med å kjempe frem, men selv om mange synes vi er ganske likestilte her i landet har vi fortsatt betydelige forskjeller i makt og ressurser mellom kvinner og menn, og fortsatt kommer likestilling ikke av seg selv, men er avhengig av pådrivere og ildsjeler som oss og vår forening.
Vi har vært med å kjempe gjennom alle viktige kvinnesaker i Norge fra starten, som stemmeretten, gifte kvinners rett til lønnsarbeid, kamp for likelønn, abortloven. Vi foreslo opprettelse av et likestillingsombud og vår tidligere leder Eva Kolstad ble det første ombudet.
Vi fortsetter å engasjere oss og bidra til kunnskapsbaserte og demokratiske prosesser i viktige spørsmål. Vi bidrar med viktige innspill til lov-prosesser og politikkutforming. Vi tok initiativ til og var ansvarlige for den første skyggerapporten til FNs kvinnekommisjon, og ser det som en viktig oppgave å påse at norske myndigheter følger opp sine menneskerettslige forpliktelser nedfelt i kvinnekonvensjonen.
Vi bidrar til en informert offentlig debatt som grunnlag for politikkutforming og med innspill til norske lov-prosesser og reformer på alle nivå. Vi hadde blant annet flere innspill til grunnlovsforslagene. Gjennom en prosess som involverte de viktigste ekspertene på feltet, herunder Nordens representant i kvinnekonvensjonskomiteen, bidro vi til at forslaget om helhetlig diskrimineringslov ikke ble gjennomført, men at man valgte å beholde en egen lov for kjønnslikestilling. Da loven ble fremlagt sist sommer kritiserte vi innholdet i loven for å svekke kvinners diskrimineringsvern på flere områder.
Vi har gjennom flere år satt søkelys på barn, omsorg og foreldreskap. I året som gikk gjennomførte vi en rekke arrangementer om stemmerett og kvinners politiske deltakelse. NKF hadde et åpent debattmøte om verdien av og verdsettingen av det ulønnede arbeidet i Litteraturhuset i Oslo, samt en rekke debattmøter om aktuelle tema i regi av lokalforeningene.
Vi har vært en del av den internasjonale organiserte kvinnebevegelsen fra tidlig 1900-tall, og er med i International Alliance of Women som ble stiftet 1904. IAW har generell konsultativ status i FNs økonomiske og sosiale råd (ECOSOC) og representanter i flere ulike FN-organer. Vår representant i New York leder organisasjonen som koordinerer frivillige organisasjoners arbeid mot FNs Kvinnekommisjon i New York. NKF er aktivt med i arbeidet til IAW, hvor jeg er med i styret for tiden.
Sivilsamfunnet, herunder en levende kvinnebevegelse er en viktig del av demokratiet og som en av veldig få organisasjoner som arbeider for kvinners menneskerettigheter på et bredt grunnlag har vi en særlig viktig rolle som pådriver og partner for realisering av kvinners fulle menneskerettigheter og full likestilling mellom kvinner og menn. Vi har ikke opplevd at vi blir tilstrekkelig verdsatt. Snarere tvert om. Vi mottar en meget beskjeden støtte som ikke på noen måte står i forhold til den andre organisasjoner mottar. I fjor fikk vi driftsstøtte på 148 000, en reduksjon fra året før, mens mannsorganisasjonen Reform, som har til formål ”å synliggjøre menn som kjønn i samfunnet”, fikk 4 millioner i grunnstøtte. Utfra dette skulle man tro at det var menn som ble oversett og lavest verdsatt, mens all forskning viser det motsatte.
Uten mulighet for å lønne noen, utføres alt vi gjør frivillig og gratis av medlemmene i arbeidsutvalget. Det sier seg selv at vi på langt nær kan være den partner i politikkutformingen som vi gjerne ville være og som vi mener trengs i norsk politikk. Vi har gjentatte ganger tatt opp dette misforholdet med departementet og med tidligere statsråder uten å få gehør. I forslag til statsbudsjett ble det foreslått en økning av bevilgningene til kvinneorganisasjonene, noe vi så som et lite skritt i riktig retning, selv om det på langt nær var tilstrekkelig. Vi er skuffet over at denne økningen ble strøket, og at den nye regjeringen viderefører den samme skjevfordelingen mellom de politiske kvinneorganisasjonene og andre og mindre demokratiske organisasjoner. Det er et stort sprik mellom glansbildet av Norge som likestillingsland ute og den manglende støtten til egne kvinneorganisasjoner. Våre internasjonale partnere tror ikke sine egne ører når vi setter dem inn i vår prekære ressurssituasjon og situasjonen for norske kvinneorganisasjoner generelt. Både EU og flere enkeltland har støttet sine kvinnebevegelser gjennom å finansiere paraplyorganisasjoner og kvinneorganisasjoner utfra en erkjennelse av at et reelt demokrati er avhengig av at ulike kvinners stemmer blir hørt og at kvinneorganisasjonene er viktige for å få frem ulike kvinnestemmer i en informert dialog med myndighetene.
Vi representerer en betydelig og tung kompetanse, blant annet gjennom våre tillitsvalgte og medlemmer. Vi representerer en kontinuitet og en tyngde innen kvinnesaken som få andre, og vi ønsker å bidra til politikkutformingen. For å kunne bidra må vi for det første inviteres med i prosesser som en likeverdig partner på et tidlig stadium. For det andre må vi få tilført ressurser. Det er veldig vanskelig for oss å delta i møter på dagtid og utføre større oppgaver når vi ikke har noen personer til dette men dels må ta fri fra egne jobber for å sende folk på møter og dels må utføre oppgavene i sin helhet på fritiden.
Når man nå vil ta opp igjen arbeidet med en helhetlig diskrimineringslov, håper vi at man vil hente frem våre innspill fra forrige runde og at man vil lytte til våre motforestillinger mot en helhetlig diskrimineringslov. Vi forventer også å bli tatt med på råd og hørt om reservasjonsretten for leger, sexkjøpsloven og andre endringer som gjelder kvinner og kvinners rettigheter.
