Menn dominerer på listene – velgerne må hindre nytt gubbevalg
Det er snart valg. Norge roser seg av å være et «likestillingsland» – men får vi en jevn fordeling av kvinner og menn i styre og stell?
Fram til 1967 var det mindre enn 10 prosent kvinner i kommunestyrene. Men det ble aksjonert, og andelen steg, om enn langsomt. Etter en generasjon var den opp i 34 prosent. Så stagnerte utviklingen, og vi har ennå ikke kommet opp i 40 prosent. Både i 2007 og 2011 ga valget 38 prosent kvinner i kommunestyrene og bare 22 prosent kvinnelige ordførere. I fylkestingene gikk det bedre med litt over 40 prosent kvinner. Men ennå ikke likestilling.
På listene til kommunevalget nå i høst er 43 prosent av kandidatene kvinner. Det er bare én prosent mer enn i 2007 og 2011. Frp har færrest med bare 27 prosent kvinner og H har 35 prosent. På sin side har SV kvinneflertall med 54 prosent, mens de grønne ligger på 50/50. I Ap er kvinneprosenten 48. Blant kandidatene partiene har prioritert ved å gi dem stemmetillegg har andelen menn samlet sett vært stabil på 58 prosent ved de tre siste valgene. Av Frp-kandidatene med stemmetillegg er 70 prosent menn, mens SV har 50/50.
I tillegg til at partiene prioriterer mannlige kandidater på listene, har vi en ordning for personvalg til kommunestyrene og fylkestingene som gjør at menn blir favorisert. Det ser demokratisk ut. Alle velgerne kan rette på listene og støtte sine favorittkandidater. Men i praksis fungerer ordningen udemokratisk. Det er bare et mindretall som retter, omlag 40 prosent av velgerne, og det er dette mindretallet som i siste instans avgjør hvem som kommer inn i kommunestyrer og fylkesting.
Det er ulike grunner til at flertallet ikke retter på listene. Mange er redde for at stemmen vil bli forkastet hvis de gjør feil. Det er ikke alltid lett å vite hvem en skal prioritere, og det er en utbredt oppfatning at en støtter partiets rekkefølge av kandidater hvis en ikke retter på lista. Men dette er feil. Også for å støtte kandidater partiet har prioritert, må en krysse til fordel for dem.
Forskning viser at rettingene vanligvis er i favør av menn. Mannlige kandidater har gjerne høyere status, mer erfaring og er mer kjent. Kvotering sikrer at kvinner kommer med på valglista, også blant de øverste. Men de er sjelden aller øverst. Og partiene til høyre kvoterer ikke.
Skal vi ha håp om å få kjønnsbalanse i kommunestyrene og fylkestingene, må flertallet av velgerne rette på listene, og de må favorisere kvinner, både blant de partiene har prioritert og andre. Det er ingen grenser for hvor mange kandidater en velger kan gi kryss.
Tidligere har det vært opplysningskampanjer foran valgene for å forklare velgerne hvordan de skal rette, og stimulere dem til å krysse inn kvinner på listene. Men dette har ikke skjedd de seinere år. Og kvinneorganisasjonene som har vært drivkrefter for likestilling i politikken, har vært sulteforet med hensyn til ressurser både under den rødgrønne og den blå regjeringen. Dette hindrer den demokratiske utviklingen i følge FNs kvinnekomite, og vi ser det tydelig.
Folk som går inn for likestilling må oppmuntre velgerne i kommunen til å sette kryss og støtte kvinnelige kandidater ved valget. For å ha størst mulig virkning, bør velgere som vil stemme på samme parti, slå seg sammen og bli enige om hvilke kandidater de skal gi kryss. Da får det størst effekt. Og mange velgere må krysse kvinner effektivt hvis vi skal få representative og demokratiske kommunestyrer og fylkesting.
Av Torild Skard,
Seniorforsker,
Norsk Kvinnesaksforening
