Det er ikke er mulig å skille mellom barns og kvinners rettigheter, de utvikles i et samspill i Midt Østen i dag, slik de gjorde i Norge på Katti Anker Møllers tid.
Av Rania Maktabi
Rania Maktabi er forsker ved Senter for islam- og midtøstenstudier ved Universitetet i Oslo, og er medlem av NKF.
Foredrag på seminaret
Katti Anker Møller – Hennes liv og gjerning
Litteraturhuset i Fredrikstad, 10. oktober 2015
Foredraget mitt kretser rundt ‘transnasjonalitet’, i betydning vekselvirkningen mellom internasjonal og nasjonal rett med hensyn til endring av nasjonal lovgivning rundt kvinners og barns rettigheter siden årtusenskiftet. Transnasjonale aspekter er betydningsfulle for å forstå hvorfor og hvordan det øves press på nasjonalstater for at myndigheter skal støtte opp om endringer i patriarkalske lover. Like viktig er det å se på det transhistoriske, det vil si, likheten på tvers av tid mellom saksfelt som Katti Anker Møller rettet søkelys på, så som kvinners rettigheter, ugifte mødres rettssikkerhet, og barns rettigheter.
Å samles i dag for å markere og hedre tankene, arbeidet, og innsatsen til Katti Anker Møller gir meg en fin anledning til å reflektere rundt tre ting løpet av dette foredraget:
For det første: De Castbergske barnelover av 1915 har klart forlengelseslinjer til internasjonal rett, som igjen påvirker utviklingen av nye barnelover i Midtøsten – i sær etter årtusenskiftet. Det er to konvensjoner: FNs Kvinnekonvensjon CEDAW av 1979, og FNs Barnekonvensjon av 1989 som står sentralt. Det første jeg trekker fram er: hva er forbindelseslinjene mellom det internasjonale og det nasjonale sett i lys av stater i dagens Midtøsten?
For det andre: hvilken rolle spiller disse konvensjonene på nasjonalt nivå? Hvordan har argumenter som Katti Anker Møller fremmet i sin tid gitt klangbunn for nye – likelydende – argumenter for å styrke barns rettigheter, og å større rettssikkerhet for mødrene i særdeleshet, og kvinner generelt?
For det tredje: jeg kommer til å trekke fram noen konkrete eksempler fra Kuwait (mest derfra), Marokko og Libanon, om hvordan Barne- og Kvinnekonvensjonen er med på å styrke bevisstheten om, og arbeidet med, problemstillinger knyttet til barns- og kvinnerettigheter.
La meg presisere at jeg er ingen jurist, men en statsviter som ikke fokuserer først og fremst på lover, eller måten de blir håndhevet. Det er det politiske spillet rundt lovgivning, og endringer innen gjeldende nasjonallover som er fokuset mitt. F. eks. ser jeg på hvordan lover som berører kvinners medborgerskap i dagen Midtøsten endret?; hvem presser på for endring sammen med de kvinnelige juristene?; hvor kommer motstanden mot å endre gjeldende lovgivning fra – hvilke grunner brukes av motstandere?
Om hundre år er allting glemt, sies det. Det er bare tull. Av to grunner:
De siste tre årene har jeg fått nytt syn på de lange historiske linjene i norsk kvinnesakshistorie. Markeringen av 100-årsjubileet for kvinners stemmerett i Norge i 2013 har gitt mange gode anledninger for å få innblikk i politiske veikryss når det gjaldt utviding av kvinners sivilrettslig, politisk og økonomiske rettigheter i Norge.
Det er ikke bare i Norge det nå kastes lys på kvinnekamp på ny. Det kommer mange tunge forskningsantologier som omhandler stemmeretten for kvinner i Europa og i Asia. Det er befriende friskt lesing. «Friskt», fordi jeg tror vi som bor i Norge, og i særdeles vi som er opptatt av kvinners kår, blir ofte litt avspist med at det vi holder på med er «litt sånn 70-talls retroaktivisme».
Krig, misære og religiøs puritanisme preger visse deler av Midtøsten. Men, det er også andre type scenarier som har åpenbart seg i land med politisk stabilitet. Det er noen av disse landene jeg har valgt å fokusere på i min forskning omkring kvinners rettigheter i tre land: Kuwait, Libanon og Marokko. Jeg ser spesielt på hvorvidt og hvordan kvinnelige jurister arbeider med å øve press i samfunnet for å endre kvinners rettslige stilling innen familierett (saker som har med ekteskap, skilsmisse, foreldrett bl.a.), kriminallovgivning (eks. vold i hjemmet, kvinnedrap) og statsborgerskapslovgivning (en kvinnes rett til å overføre sitt statsborgerskap til barnet i fall faren ikke er statsborger). Altså: hvordan bidrar kvinnelige jurister til å presse på for endring av gjeldende lovverk?
La meg starte med å vise mangfoldet av stater i Midtøsten og Nord-Afrika-regionen (MØNA). Det er vanlig å regne «arabiske stater», som de 22 medlemsstatene i Den arabiske liga (Iran, Tyrkia og Israel er med i kartet, men er ikke arabiske stater).
Verden er ikke så ulik enn at spørsmål som omhandler kvinner og barn er tett knyttet til seksualitet og felt som for ikke så lenge siden i Norge ble ansett som tabubelagte og skampregede hendelser i Norge. Det samme gjelder i dagens Midtøsten. Noen av de spørsmål og temaer med relevans for lovgivning omkring kvinners og barns som kvinne- og menneskerettsgrupper jobber med er bl.a.: i) selvstendig rett til ekteskap; ii) selvstendig rett til å skille seg; iii) barn født utenfor ekteskap – (laqitat) «foundlings»; iv) situasjonen til ugifte mødre; v) offentlige ordninger for samvær med barn etter skilsmisse; vi) offentlige ordninger for å sikre at eksmann / fraværende far bidrar økonomisk til underhold av barn og mødre (jfr. Bidragsfogden); vii) tilgang til bolig etter skilsmisse; vii) vold i hjemmet. Dette er noen stikkord, og lista kan gjøres lenger. Jeg kommer ikke til å gå skjematisk til verks, men velge ut smakebiter. La meg starte med å trekke fram hva som gjøres av positiv art ved å vise bildet av disse kuwaitiske jurister.
Unge jurister ved Den kuwaitiske juristforeningen. Nawf Mohammad al-Rimah (helt til høyre) arbeidet med å utforme utkastet til Barneloven i Kuwait som ble fremmet 15. mars 2015, og vedtatt enstemmig i parlamentet 24. mars 2015.
Jeg hadde nok ikke svart «ja» på henvendelsen om å bidra her i dag hvis jeg ikke nylig hadde kommet tilbake fra et feltarbeid i Kuwait – den lille oljerike staten i Gulfen med rundt 3,5 millioner – der parlamentet nettopp hadde enstemmig vedtatt en ny barnelov 24. mars i år. Tilfeldigvis traff jeg Nawf al- Rimah på et møte i Juristforeningen. Det siste halvannet året har hun vært med å prosessen med å utarbeide en ny barnelov som medlem i parlamentets Kvinne- og familiekomité.
Den nye barneloven består av til sammen 97 artikler, og målet er å sikre at alle barn i Kuwait skal ha tilgang til mat, helse og utdanning opp til 18 år. Arbeidet med å lage en egen kuwaitisk barnelov startet for alvor etter at kvinner fikk stemmerett i 2005, og i sær etter at én av fire valgte parlamentskvinner (2009 – 2011) foreslo å utarbeide en barnelov i 2010. Hennes hovedmotiv var å sikre barn av kuwaitiske kvinner statsborgerskap der artikkel 1 lød: «Barn av kuwaitiske kvinner har rett til kuwaitisk statsborgerskap». Denne er ikke med i den loven som nylig ble vedtatt.
Statsborgerskapslovgivningen i Kuwait er et særdeles ømt tema fordi opptil 65 prosent av befolkningen er ikke-borgere (stort sett arbeidsmigranter fra arabiske og andre asiatiske land), noe som gjør at en tredjedel av befolkningen nyter de utstrakte velferdsordningene som gis kun til borgere. Velferdsgodene er (enda) rausere enn de økonomiske velferdsordningene nordmenn nyter, som f. eks. offentlige helsetjenester, offentlige skoler og gratis universitetsutdanning opp til doktorgradsnivå for de som får best karaktersnitt. Videre har gifte par tilgang til rentefrie lån for å bygge bolig. Dette gjør spørsmål om hvem som overtar boligen etter en skilsmisse et av de mest betente og omdiskuterte sakene som kvinner er opptatt av, og som er blitt diskutert i parlamentets kvinne- og familiekomite. Her spiller hensynet til barns beste inn, og kvinner får beholde familieboligen etter en skilsmisse så lenge hun har forsørgeransvar for barn under 18 år. Kuwaitere betaler ikke skatt, og dermed er disse velferdsgodene økonomiske rettigheter tett knyttet til statsborgerskap, og ansees nærmest som «statsborgerlige» rettigheter av kuwaitere flest.
La meg gå tilbake til det første spørsmålet jeg retter oppmerksomhet mot, nemlig forbindelsen mellom internasjonal og nasjonal rett.
1. Hvordan påvirker internasjonal rett statslovgivning i dagens Midtøsten?
Forbindelseslinjer mellom kvinners rettigheter innenfor familierett og barns rettigheter, er implisitte i den forstand at familierett omhandler saker som har med bl.a. ekteskap, skilsmisse, økonomisk underhold for barn og skilte kvinner, adopsjon og arv.
Min innfallsvinkel er det jeg ser på som sammenfiltringen av barns og mors rettigheter, og hvordan dette spiller inn på styrking av kvinners sivile og økonomiske rettigheter generelt. For noen år siden, da jeg begynte arbeidet med å se på kvinners rettslige stilling, var jeg ikke så opptatt av «barns rettigheter» – jeg så dette som «noe annet».
Men, det et er jo ikke mulig å «holde seg til kvinnene». I det virkelige liv, og i sær i samfunn der det er mangel på offentlige velferdsordninger er og forblir familien som institusjon en økonomisk ryggrad. Slektninger er potensielle velferdsytere. For en kvinne som er utenfor lønnet arbeidsliv vil forholdet til slektninger være avgjørende for hennes velferd. Kvinner i Midtøsten utgjør rundt 25 prosent av arbeidsstokken, noe regnes som den laveste andelen utearbeidende kvinner i verden.
De siste to årene har det gått mer og mer opp for meg at det ikke er mulig å lage et skille mellom barns og kvinners rettigheter, selv om det er mulig å spesialisere seg akademisk innen hver av de to feltene. Sånn sett holder jeg fortsatt fast ved at en kvinnes rettslige stilling er noe annet enn et barns rettslige stilling, samtidig som jeg kan erkjenne, og ta høyde for, at de to rettsfeltene – på det personlige individuelle og det politiske planet – er tett sammenvevd.
Det har altså tatt meg tid til å komme fram til denne erkjennelsen som Katti Anker Møller gjorde for over hundre år siden. Jeg må si jeg blir ydmyk over hva denne kvinnen satt opp på den politiske dagsorden på et så tidlig tidspunkt. Det er – i stor grad – temmelig like krav som kvinnegrupper og menneskerettsaktivister i ulike land i Midtøsten fremmer i dag, selv om argumentene og saksfeltene varierer fra land til land.
Spørsmålet om f. eks. et barns rett til fars navn er i dagens Midtøsten svært omstridt i tilfeller der et ekteskap ikke er registrert offentlig. Den nye kuwaitiske barneloven gir et barn «rett til å bevise hans eller hennes legitime slektskap til foreldrene selv etter fylte 18 år» (art. 4). Virkeligheten er likevel at et barn født utenfor ekteskap er ensbetydende med at slektskap til en far ikke kan bevises, noe som er svært stigmatiserende for oppveksten av barnet. Mest sannsynlig blir barn født utenfor ekteskap tatt hånd om av statens barnehjem for «foreldreløse». Da jeg spurte Amer al-Tamimi, en kuwaitisk økonom som også ledet en menneskerettsorganisasjon, om barna «virkelig» var foreldreløse, svarte han at det mest sannsynlig er barn av kvinner hvis far er ukjent.
I dagens politiske virkelighet er det slik at internasjonal rett er en sterk pådriver for press for å endre gjeldende lovverk. Likevel, er det viktig å holde fast ved at det skjer ingen endring på lokalt statlig plan, uten at det er nasjonale grupper som støtter opp om, og nedfeller bedre rettsikkerhet innen hver stat.
Sentralt i forbindelseslinjene mellom kvinners og barns rettigheter med utgangpunkt i internasjonal rett, og i sær Barnekonvensjonen, er «prinsippet om barns beste». Det er denne som danner utgangspunkt for omtolkning av gjeldende lover, og utarbeideiding av nye lover som styrker barns og – i forlengelse av disse, også kvinners rettigheter.
En måte å se på sammenfiltringen av kvinners og barns rettigheter er å merke seg årstallet for når de tre statene jeg undersøker ratifiserte Kvinne- og Barnekonvensjonen.
FNs Kvinnekonvensjon av 1979 ble ratifisert i Marokko i 1993, i Kuwait i 1994, og i Libanon i 1997. I alle tre landene gjorde statene i sin tid reservasjoner for bl.a. art. 16 som regulerer ekteskap og skilsmisse, og art. 9 som regulerer statsborgerskap, dvs. em kvinnes rett til å overføre statsborgerskap til eget barn gitt at faren er ikke-borger. Husk at Norge hadde en patriarkalsk statsborgerskapslovgivning fram til 1975, og at denne ble endret som en direkte følge av press fra kvinnebevegelsen i sin tid.
FNs Barnekonvensjon av 1989 ble ratifisert kjappere av de tre
statene – allerede ett år etter, altså i 1990 – enn tilfellet var for Kvinnekonvensjonen som ble undertegnet mer enn ti år etter at den ble til.
Når det gjelder Barnekonvensjonen av 1989, så er bildet at samtlige land undertegnet i 1990, og ratifiserte kort tid etter: Marokko i 1993, mens Libanon og Kuwait ratifiserte begge i 1991.
Det interessante er at det likevel egentlig ikke skjedde så mye med Barnekonvensjonen på statsnivå før det ble mer press på å styrke kvinners rettigheter, dvs. etter at hver av statene hadde undertegnet Kvinnekonvensjonen på 1990-tallet. Det er dette punktet jeg kommer videre inn på.
2. Transnasjonalt press etter 2000 – hva besto det av?
Jeg skulle gjerne ha gitt stater kred for at de bryr seg mest om barns og kvinners ve og vel, og at det er derfor de går med på å undertegne internasjonale konvensjoner.
Det ser imidlertid ut til at det er økonomisk liberalisering som er den viktigste pådriveren for politisk press for å endre gjeldende lovgivning. Opptakten til økonomisk liberalisering skjer etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. Eks. Egypt 1981 – etter økonomisk glasnost i 1979; Marokko i 1993 – etter at landet inngår pakter for store privatiseringsplaner;
Kuwait i 1994 – tre år etter frigjøringen fra Iraks okkupasjon (1990-1991);
Libanon i 1997 – etter at borgerkrigen ble avsluttet i 1990; Syria i 2003 – etter «Damaskus-våren» i 2000 og ny president tok over.
NB! Kun Marokko opphevet reservasjonene i kjølvannet av De arabiske opprør i 2011.
Videre ser det ut til av Beijing-konferansen i 1995 har vært (og er fortsatt) en viktig erfaringsmessig arena som har ført til at spørsmål omkring kvinners rettigheter ble skjøvet lenger opp på den politiske dagsorden på statlig nivå i mange arabiske land. Det er klare trekk ved at spørsmål som ble debattert på 1960- og 1970-tallet, ble – etter et par tiårs «dvale» – tatt opp igjen etter 1995 , og det oppsto en form for revitalisering av gamle krav om å styrke kvinners rettigheter, særlig innen familierett.
En av Beijing-konferansens positive konsekvenser er også en slags «domino-effekt»: hvis en stat gjør endringer i egen lovgivning for å etterkomme konvensjonens krav, så er sannsynligheten større for at nabostaten gjør det samme. Dette gjelder for Kuwait og fortgang i å utarbeide Barneloven i 2015. Året før hadde Oman laget sin egen Barnelov, og «Kuwait kunne ikke være dårligere», fortalte leder for kvinne- og familiekomiteen i parlamentet, Saleh ‘Ashour i mars 2015 (og ga meg en pamflett med Omans Barnelov fra 2014). Det samme gjaldt Kuwaits fortgang i å gi politiske rettigheter for kvinner. Den første staten som åpnet opp for stemmerett for kvinner var Bahrain i 2002. Dette presset det kuwaitiske regimet ytterligere for å ta opp igjen det strandete forsøket fra 1999.
Historiske paralleller til spørsmål som Katti Anker Møller tok opp i sin samtid tok opp finner gjenklang i dagens kamp om å styrke og utvide kvinners og barns rettigheter i Midtøsten. I tillegg kommer det transnasjonale aspektet som er helt essensielt for å forstå hvilke drivkrefter som trekker sammen for å endre gjeldende lovverk. Det nasjonale og det internasjonale samarbeidet mellom kvinnegrupper på tvers av land, og i sær med FNs underorganisasjoner som drahjelp, er betydningsfull i regionen.
Over til eksempler fra hver av statene:
3. Eksempler fra hvert av landene:
Kuwait
Jurister er i front. I takt med rettsliggjøringen av politikken globalt, framstår kvinnelige jurister som en slags rettferdighetens (justice) fortropp, slik jeg ser det. Jenter utgjør en majoritet av jusstudentene på Kuwaits universitetet (rundt 60 – 65% for studieåret 2012).
Et nytt og – potensielt sett – mobiliserende element for kvinner er liberalisering av media etter 2006. Det skjer året etter at kvinner får stemmerett. Et interessant trekk er at snakkesalige kvinner, i sær de med profesjoner, har vært brukt som «talkshow-verter». Jurister går i retten om dagen, og om kvelden tar de opp juridiske spørsmål på lufta.
Her er den unge kvinnelige juristen Nawf Mohammad al-Rimah (helt til høyre) som var med på å utarbeide Barneloven i Kuwait under et seminar i desember 2014 som omhandlet utkast til Barneloven som har med offentlige tilsynsordninger der skilte foreldre kan ha samvær med barna sine.
Helt til høyre: Nawf Mohammad al-Rimah leder Komiteen for beskyttelse av barn i Juristforeningen. Bildet er fra Juristforeningens møte omkring utkast av Barnelov, 10. desember 2014 da loven ble presentert for foreningens medlemmer og diskutert. http://www.sabr.cc/m/inner.aspx?id=90941.
Barneloven (kalles fi sha’n huquq al-tifl) ble fremmet 11. mars 2015, og vedtatt enstemmig av 56 parlamentarikere 24. mars 2015. Min analyse om hvorfor denne loven ble vedtatt fem år etter – og at den vedtas nå?
1) Statsborgerskapslovgivningen hindrer barn av kuwaitiske kvinner i å overføre statsborgerskap til egne barn. Den nye Barneloven er med på å forsikre kuwaitiske kvinner om at grunnleggende behov: utdanning og helse i varetas, selv om loven ikke gir statsborgerlige rettigheter.
2) Ut av denne manglende «primærrettighet», dvs. statsborgerskap → oppstår «lappe»-tepper. Politikken rettsliggjøres i form av en barnelov som tar vare på alle sider: økonomiske, psykologiske, kulturelle, helsemessige, og det som har med kriminallovgivning (al-Anba’, 20. mars 2015).
3) For Saleh Ashour: «Pinlig» at det ikke har skjedd noe nevneverdig i Kvinne- og familiekomiteen siden de fire valgte kvinner gikk ut i 2011. «Måtte gjøre noe» …
4) Sosialminister: «bra for Kuwaits rykte i regionen og internasjonalt» (al-Anba’ 20. mars 2015)
Libanon
I Libanon førte ratifiseringen av Barnekonvensjonen i 1991 til opprettelse av Ungdomstribunaler. Dette er statlige domstoler der saker som har med barn opp til 18 år blir behandlet. PhD-kandidat Samer Ghamroun kommer snart ut med en avhandling der han har sett på saker som behandles av denne domstolen i Beirut. I mars 2011 fortalte han at nær tre fjerdedeler av sakene som fremmes der blir reist av mødre som ønsker å ha foreldrerett over barn. Barnekonvensjonen blir brukt for å fremme barns rettigheter i henhold til «barns beste», noe som har gitt mødre domsavsigelser til deres fordel.
Det spesielle med Libanon er at familieretten er underlagt religiøs lovgivning. I de fleste av de 15 gjeldende familierettene er det far, eller fars slekt, som har foreldre rett i fall skilsmisse. Det er 18 ulike religiøse denominasjoner, der hver har delvis autonomi til å regulere forhold som har med ekteskap, skilsmisse, arv m.m.
Barnekonvensjonen, og Ungdomstribunalene er dermed blitt nye «arenaer» der mødre får styrket rettigheter for å ha foreldrerett, samtidig som domsavsigelser der er med på å styrker barnas interesser.
Opprinnelig tittel på dette foredraget: «Kvinners rettsstilling i Midtøsten: mellom internasjonal og nasjonal rett, og med barna på slep?». Grunnen til det er at det kan se ut til at kvinner skyver barna framfor seg. Eller – sett på en annen måte: Når parter ikke vinner fram med å endre kvinners rettigheter, så forsøker kvinnesakskvinner, advokater og støttespillere for endring å brøyte vei via press for å styrke barns rettigheter?
Press for å etablere ungdomstribunaler kom etter mobilisering for å vedta en sekulær alternativ familierett i 1998 for borgere som ikke ønsker å regulere sine private anliggender via religiøse domstoler. Denne mobiliseringen strandet, noe som førte til at menneskerettsgrupper så etter andre alternativer for å styrke sivilrettslige ordninger der barns beste kunne i varetas bedre enn ved religiøse domstoler der det oftest er far som får forsørgeransvar – i noen tilfeller i så ung alder som etter fylte 2 år for gutter og fylte 9 år for jenter (hos shi’a-muslimer).
Det strandete arbeidet med den sekulære familieretten forklarer hvorfor arbeidet med å bygge opp Ungdomstribunalene kom så pass kjapt i stand i 2002. To av de første kjennelsene som kom ut av ungdomstribunalene er at sivile domstoler reverserte domsavsigelser i den religiøse sunni-baserte familiedomstolen i 2005: ved en sak fikk et ektepar adoptere et barn, stikk i strid med domsavsigelsen i den sunni-muslimske domstolen der det ikke er tillat å adoptere barn. Den andre domsavsigelsen gjaldt en mor som reiste sak i ungdomstribunalen for å få foreldreretten til sitt barn, etter at sunni-domstolen hadde gitt far foreldreretten.
I begge eksemplene ble det slik at Barnekonvensjonen la grunnlag for å bygge opp Ungdomstribunalene, som igjen styrket barns rettigheter i sivile framfor religiøse domstoler.
Marokko
Marokko skiller seg vesentlig fra Libanon og Kuwait når det gjelder familieretten fordi det er det eneste landet blant de 22 medlemsstater i Den arabiske liga som i nyere tid endret kvinners rettsstilling slik at den er sidestilt – i stor grad – med menns. Det andre eksemplet er Tunisia som i 1956 endret familieretten slik at kvinners og menns sivilrettslige stilling ble tilnærmet likestilt
Den nye familieretten – kjent som Mudawwana i Marokko – ble enstemmig vedtatt i parlamentet i 2004, og førte bl.a. til at mor og far ble likestilt innen ekteskap. Dette medfører, i neste omgang, at en kvinne kan skille seg på selvstendig basis uten å få samtykke fra ektemannen.
Den nye familieretten styrker barns rettssikkerhet med hensyn til samvær med mor etter skilsmissen. En viktig endring av økonomisk betydning som kom i kjølvannet av den nye Mudawwana er opprettelsen av det som tilsvarte Bidragsfogden i Norge tidligere. I 2011 vedtok parlamentet å opprette en offentlig instans på 500 millioner dirham (tilsvarende 60 millioner US dollar) som garantist for kvinner som har omsorg for barn der eksmann ikke bidrar økonomisk.
Et annet eks. som viser hvordan Marokko skiller seg fra Libanon og Kuwait er at fenomenet «ugifte mødre», selv om det er et meget tabubelagt emne i alle tre land, blir diskutert offentlig i Marokko, noe som ikke er tilfellet i de to andre landene. Dette med det offentlige tilsnittet er viktig å merke seg. Ugifte mødre eksisterer selvsagt overalt, også i Libanon og Kuwait, men deres eksistens eller skjebne er ikke gjenstand for diskusjon i media, og synes ikke å være et spørsmål som tas opp til offentlig debatt. Til det er temaet, og skjebnen til unge ugifte mødre tabubelagt og omtåket på måter som er gjenkjennelig fra norsk eller amerikansk virkelighet for femti år eller mer tilbake i tid – adopsjon, barnehjem, og veldedige organisasjoner (bl.a. ovennevnte statlige institusjoner for «foreldreløse»), gjør en innsats her. Dette arbeidet er likevel holdt utenfor det offentliges syn, og dermed belagt med rykter på grunn av sensitive livsskjebner.
I Marokko derimot har det vært åpenhet om dette i form av bl.a. etableringen av en «Female Solidarity Association» (FMA) i 1985. I dag bidrar denne gruppen til å hjelpe kvinner med lese- og skriveopplæring; barnepass; arbeidstrening bl.a. i kafédrift, skjønnhetssalong, og annen servicenæringen; skaffe egen bolig. Det spesielle med denne organisasjonen er at landets øverste politiske leder, nemlig Kong Mohammed VI allerede i 2000 gjorde en symboltung og kontroversiell handling: Han inviterte Aicha Ach-Cenna, lederen for FMA, til palasset og ga henne en honnørmedalje, hvoretter organisasjonen fikk en personlig sjekk på 20,000 US dollar (Evrard 2014:113).
Kvinnebevegelsen i Marokko jobbet målrettet i over tjue år, siden 1993 da de fremmet et førsturkast for endring av familieretten fra 1957, for å presse på for endring av familieretten. De fikk vind i seilene i 1999 etter at styrking av kvinners posisjon i samfunnet ble sett på som en del i en statlig utviklingsplan utarbeidet i 1999. I dag jobber kvinnegrupper mest med å etablere ordninger for å sette i verk de rettslige garantiene som er nedfelt i lovverket, men som ikke er så lett å omsette i det virkelige liv grunnet bl.a. i) uforholdsmessig lav andel skrive- og lesekyndighet blant marokkanske kvinner der nær halvparten ikke kan lese og skrive; ii) høy andel barnearbeidere, særlig innen jordbruk, og som underbetalte hushjelper i alle samfunnslag, inklusive kvinner som jobber i industrien; og iii) domsavsigelser i retten som vitner om mer eller mindre konservative tolkninger, og i noen tilfeller direkte sabotering, av gjeldende lover.
Det siste gjelder i særlig grad at dommere gir tillatelse til at jenter under 18 år får inngå ekteskap. Mudawwana setter 18 år som minimumsgrense for ekteskap for både menn og kvinner. Men, den nye familieretten av 2004 åpner opp for at en verge kan søke om tillatelse for at en mindreårig kan inngå ekteskap. Tall hentet fra Justisministeriet for 2014 viser at 90 prosent av søknader om å fravike gjeldende 18-årsgrense blir bevilget. Dette gjelder i stor grad jenter på 17 år (ca 350,000 søknader) og 16 år (ca 55,000 søknader). Menneskeretts- og kvinnegrupper presser fortsatt på for at tradisjonelle normer om at unge kvinners framtid sikres best ved ekteskap.
Det utstrakte fenomenet med barnearbeidere som er hushjelper i Marokko er – sett i lys av Marokkos undertegning av Barnekonvensjonen – det mest alvorlige for å styrke barns rettssikkerhet, og for å få opp andelen lese- og skrivekyndighet blant jenter. I 2013 var det estimert at 80,000 jenter under 15 år arbeider som hushjelper hos familier som vet at det er ulovlig å ansette barnearbeidere. Dette høye antallet knyttes direkte til utbredt rural fattigdom der familier ser jenters arbeid i byene som økonomisk avlastning på hjemmebane, og som en tilleggsinntektskilde: jentene bor og spiser hos sin arbeidsgiver, og sender det de tjener – antatt å være mellom 61, og så lite som 11 amerikanske dollar – til foreldre på landet.
Tre refleksjoner til slutt
For det første: I Midtøsten ser det ut til at fornyet press for å styrke kvinners sivile og politiske rettigheter har medført en styrking av barns sivile rettigheter. Etterdønningene av Beijing-konferansen i 1995 førte til to banebrytende endringer innen familieretten i Egypt i 2000 da kvinner fikk selvstendig rett til skilsmisse, og deretter i 2004 da Marokko endret familieretten.
For det andre, en styrking i kvinners rettsstilling åpner opp for sterkere vern om barns rettssikkerhet på 1990- og i første halvdel av 2000-tallet. Dette er en parallell til kvinners og barns rettssikkerhet i forrige århundre: Først fikk kvinner stemmerett, og to år etter kom sterkere rettsvern for barn med de Castbergske barnelover.
I Midtøsten ser det ut til at et skifte kommer etter 2005: et sterkere fokus på barns rettigheter kommer til syne i rettslige instanser. Kvinner får i større grad medhold for økonomiske krav ved å henvise til barns beste når de reiser familierettslige saker. Sånn sett kan man si det blir en gjensidig forsterkende vekselvirkning hvor styrking av kvinners rettigheter fører til styrket rettsstilling for barn, som igjen bidrar til at kvinner får gjennomslag for rettslige krav, bl.a. til økonomisk underhold til seg og egne barn etter skilsmisse, og rett til familiens bolig – når hun har omsorg for barn, vel og merke.
For det tredje: det kan se ut til at i stater der kvinners rettigheter er begrenset institusjonelt og konstitusjonelt grunnet eksistensen av religiøse domstoler innen familierett (f. eks. i Libanon, men dette gjelder også andre flerreligiøse stater som Jordan, Syria, Israel og Palestina), så får Barnekonvensjonen og eventuelt statens Barnelov, større politisk og rettslig tyngde. Styrking av barns rettigheter blir da brekkstang for å styrke kvinners rettigheter inne familieretten. Bruken av argumentet «barns beste» brukes, i følge jurister, i større grad nå enn for f. eks. fem år siden, i tilfeller hvor det påvises voldsbruk i hjemmet, noe som øker mors sjanse til å få foreldreretten over sitt barn ved skilsmisse.
Det politiske fokuset nå i mange arabiske land er nå rettet mot endring av kriminallovgivningen. Fokus på familievold og seksualisert vold er blitt politisk viktigere fordi det rettslig sett kan brukes for å styrke barns og kvinners rettigheter. Derfor er mange kvinnesaks- og menneskerettsgrupper opptatt av å endre kriminallovgivningen slik at familievold blir sett på som et samfunnsproblem, og ikke et privat anliggende. Målet er bl.a. å høyne straffenivået, som i de fleste land er svært skjevt. Enkelt sagt kan man si at menn som dreper menn straffes mye hardere i for av antall år bak lås og slå (før 2011 var det i Syria slik at menn som dreper fikk femten års fengsel), mens kriminallovgivningen dømmer kriminelle handlinger mot kvinner mildere: menn som dreper kvinner får langt lavere straff (to år i Syria).
Kilder:
Allouche, Zeina. 2015. “Illegal adoption in Lebanon: Mechanisms and consequences”, Legal Agenda, 20. januar, http://english.legal-agenda.com/article.php?id=678&folder=articles&lang=en
Evrard, Amy Young. 2014. The Moroccan Women’s Rights Movement. Syracuse: Syracuse University Press.
Human Rights Watch, «Lonely servitude: Child domestic labor in Morocco», 15. november 2012, https://www.hrw.org/report/2012/11/15/lonely-servitude/child-domestic-labor-morocco
Saadoun, Anass. 2014. «Underage marriage in Morocco: Closing the loopholes”, Legal Agenda, 31. oktober, http://english.legal-agenda.com/article.php?id=662&lang=en
Maktabi, Rania. 2015. «You’ve come a long way, babe» (om kvinnekampen i Kuwait ti år etter stemmeretten i 2005), New Middle East Blog, Universitet i Oslo, 15. mars, https://newmeast.wordpress.com/2015/03/05/youve-come-a-long-way-babe/.).
Maktabi, Rania. 2015. «The 2004 Women’s revolution in Morocco», (om endring av familieretten i Marokko), New Middle East Blog, Universitet i Oslo, 9. oktober, https://newmeast.wordpress.com/2015/10/09/the-2004-womens-revolution-in-morocco/.
