Norsk Kvinnesaksforening (NKF) har gjennom 140 år kjempet for kvinners
menneskerettigheter – og som del av dette også kvinners selvbestemmelse over egen kropp og
fruktbarhet.
Norsk Kvinnesaksforening mener en diskusjon om endringer i abortloven må bygge på en
bred diskusjon. Vi viser til rapporten fra Kvinnebevegelsens abortutvalg (KA), En
abortpolitikk for framtiden, som en viktig forutsetning for en slik bred debatt. Vi viser også til
høringssvaret fra Kvinnebevegelsens abortutvalg som vi stiller oss bak, som del av dette
utvalget.
Det er uforståelig at det ble nedsatt et offentlig abortutvalg uten representanter for
kvinnebevegelsen. Representanter for organisasjoner som bygger på kvinners erfaring, legger
til rette for brede diskusjoner på kvinners premisser, og driver politikkutvikling på dette
grunnlaget, var etter vår mening selvsagte i abortutvalget. Dette var et utvalg som skulle
diskutere en sak som har vært svært sentral for kvinner gjennom hundre år.
Sentralt i diskusjonen om abortloven står kvinnens rett til selv å bestemme om hun vil
gjennomføre et påbegynt svangerskap. Abortutvalget viser til at da denne retten ble diskutert
på 1970-tallet var det tydelig «mistillit til kvinners evne til å gjøre rasjonelle valg om eget liv
og fremtid» (Kap. 1.1.). Det ble den gangen lagt til grunn at kvinner hadde behov for hjelp til
å vurdere hva som var deres eget beste, på lang sikt. Dette var en hjelp abortnemdene skulle
gi. Abortutvalget understreker deretter at en slik omtale av kvinner fremstår som fremmed i
dagens samfunn og gir grunn til å revurdere abortnemdene. De skriver: «Et helt sentralt
spørsmål er: Er det fortsatt grunnlag for å gripe inn i gravides beslutninger om abort i dag, og
hvis ja, hva er begrunnelsen?» (Kap. 1.1.)
Norsk Kvinnesaksforening er helt enig i at dette er det sentrale spørsmålet i denne
diskusjonen. I dagens lov (fra 1978) er det satt en grense for kvinners selvbestemmelse. Den
er satt ved 12 uker. Etter den tid er det en nemd som bestemmer. Kvinnen kan argumentere for
sitt syn, men nemden bestemmer. Norsk Kvinnesaksforening er enig med abortutvalget i at
dette er en bestemmelse som hviler på en – vi vil si – fullstendig utdatert tilnærming til
kvinners rett til selv å fatte beslutninger i spørsmål som er helt sentrale i våre liv.
Men abortutvalgets svar på spørsmålet om det er grunnlag for å gripe inn i gravides
beslutninger om abort i dag, er ja. Flertallet flytter grensen for å gripe inn i gravides
beslutninger fra 12 uker til 18 uker, mens et mindretall foreslår å beholde dagens grense (12
uker) og et annet mindretall foreslår å utvide grensen til 22 uker. Norsk Kvinnesaksforening
forstår ikke hvorfor kvinners rett til selv å bestemme bør knyttes til antallet uker gjennomført
av et svangerskap. Vi forstår ikke hvorfor kvinnen er mindre i stand til selv å bestemme etter
12, 18 eller 22 uker. Hva det er som gjør at kvinner i økende grad trenger hjelp i sin
beslutning etter som ukene går? Norsk Kvinnesaksforenings tilnærming til kvinners rett til
selvbestemmelse er absolutt og ikke betinget av antall uker i et svangerskap. Vår tilnærming
er at det er kvinnen selv som er best egnet til å ivareta fosterets rettsvern – uavhengig av antall
uker i et svangerskap. Hvorfor er hun mindre egnet til dette i 19.uke sammenlignet med
8.uke?Norsk kvinnesaksforening mener at fosteret har rettsvern. Men å knytte et slikt rettsvern til
levedyktighet er en krevende tilnærming gitt dagens medisinske muligheter. Abortutvalget
drøfter selv usikkerheten knyttet til å operere med absolutte juridiske grenser for et fosters
levedyktighet. Siden fosteret ikke selv er i stand til å hevde sin rett, må fosterets rett ivaretas
av andre. Hva gjør en nemd mer egnet til dette enn kvinnen selv? Vi kan ikke se at dette er
godt gjort rede for i utredningen. Berit Austveg og Gunhild Marie Hugdal skriver i rapporten
fra Kvinnebevegelsenes abortutvalg: «Å henvise spørsmålet om fosterets verdi til
individnivået, er etter vår mening ingen nedvurdering av dettes spørsmålets betydning. Det
handler om å plassere spørsmålet der det best finner sin løsning» (s.19) Dette er en tilnærming
vi deler.
Konsekvensen av en slik tilnærming er at vi ikke trenger en abortlov.
WHO som har best mulig resultat for kvinners helse som sitt utgangspunkt har kommet til
samme konklusjon; det beste er at hindringer for abort i lovverket, fjernes. Det vil si ingen
nemder (som skal fatte beslutninger på vegne av kvinnen), lettest mulig tilgang til tjenestene
og ingen grenser for når i graviditeten abort kan utføres. Erfaringen er at dette ikke fører til
flere aborter – heller ikke flere senaborter. Men altså at det har store positive konsekvenser for
kvinners helse.
Vi stiller oss bak disse ordene fra høringsinnspillet til Kvinnebevegelsens abortutvalg (KA):
«Gjeldende abortlovgivning bygger på et foreldet kvinnesyn og KA reagerer sterkt på at dette
kvinnesynet på flere punkter er videreført i abortutvalgets lovforslag. Opprettholdelsen av
ordningen med nemnder i lovforslaget overser at kvinner, som menn, har rett tiselvbestemmelse. Enhver nemndordning vil dessuten være i strid med Norges internasjonale
forpliktelser; ikke bare mht. likestilling av kjønnene, men også om når, og på hvilke vilkår, et
individ kan fratas sin rett til å treffe selvstendige avgjørelser».
Norsk Kvinnesaksforening vil foreslå at retten til abort tas inn i den norske grunnloven. Et
slikt grunnlovsvern er nylig vedtatt i Frankrike. Erfaringer fra de siste tiårenes stadig
tilbakevendende diskusjoner om retten til selvbestemt abort og reversering av
kvinnerettigheter i flere land, tilsier at et grunnlovsvern er nødvendig. Det er like nødvendig
som at stemmeretten er del av den norske grunnloven.
Vi vil også understreke at kvinner må ha rett til de best tilgjengelige helsetjenestene på feltet,
herunder rett til oppfølging i etterkant av en abort dersom kvinnen selv ønsker dette – gitt at
det å gjennomgå en abort langt fra er en triviell sak, slik abortutvalget påpeker. Her støtter vi
abortutvalgets forslag til en styrking av det offentlige helsetilbudet til kvinner som velger
abort. Vi reagerer imidlertid på at det kun foreslås oppfølging etter abort, men ikke etter
avslag i abortnemnd.
For spesifikke kommentarer til selve lovutkastet, slutter vi oss i sin helhet til kommentarene
som er sendt inn fra Kvinnebevegelsens abortutvalg, der NKF deltar.
En ny abortlov kan ikke omhandle en så grunnleggende rettighet for kvinner uten å bruke
ordet «kvinne» en eneste gang. I lovutkastet brukes det konsekvent «den gravide». Dette er et
språk som reduserer kvinnen til hennes tilstand, der hun ikke framstår som et helt menneske
som er i en situasjon hun må forholde seg aktivt til. Slike forsøk på kjønnsnøytralt språk inorsk lovgivning er gjentatte ganger kritisert av FNs CEDAW-komité, og er spesielt malplassert i en lov som spesifikt handler om kvinner.
