Meninger

Innledning

Norsk Kvinnesaksforening (NKF) stiller seg kritisk og spørrende til at vi ikke var inkludert i listen over høringsinstanser til NOU 202:17. Vi ber de ansvarlige om å inkludere oss i disse listene når det gjelder saker og temaområder vi arbeider med, slik som det viktige og alvorlige temaet partnervold og partnerdrap. Ved å stå på listen får vi automatisk en epost med en invitasjon til å svare og informasjon om frist for å melde inn høringssvar. Dette betyr mye for en frivillig organisasjon som vår, og forenkler våre interne prosedyrer.

Norsk Kvinnesaksforening (NKF) vil melde tilbake at Partnerdrapsutvalgets utredning framstår som svært grundig og veldokumentert med et ryddig og klart språk. Dette gjør at den blir tilgjengelig for mange og kan være en ressurs i selve arbeidet mot partnervold og partnerdrap. Denne utredningen kommer med avgjørende bidrag når det gjelder å kartlegge, forstå og etablere gode tiltak mot partnervold og partnerdrap i Norge. Som utvalget selv skriver er det avgjørende at gode utredninger og anbefalinger fører til faktisk endring og faktisk handling, så også på dette feltet. NKF håper derfor at norske politikere, fagpersoner og hele det sivile samfunn tar rapporten og anbefalingene til følge, og at det bevilges tilstrekkelige midler, både økonomiske og personelle, til å følge opp utvalgets velbegrunnede og tydelige anbefalinger.

Særlig viktige tiltak

NKF vil framheve noen av tiltakene utredningen anbefaler som særlig viktige. Forslaget om å etablere et nytt Partnerdrapsutvalg i en prøveperiode på seks år som kan fortsette og spisse det tidligere utvalgets arbeid og følge opp utredningens anbefaling støttes på det sterkeste. I tillegg mener NKF at disse anbefalingene er særlig viktige:

• Dreining fra anbefalinger til lovfestede plikter (16.2)
• Styrking av forskning om vold i nære relasjoner, inkludert partnerdrap (16.7)
• Kompetanseløft i hjelpeapparatet (16.8) og i helsetjenesten (17.2)
• Økt kompetanse på reglene om informasjonsutveksling (16.11)
• Plikt for kommunene til å etablerer tverrfaglig og tverretatlig samarbeidsmodell (16.13)
• Reell prioritering av arbeidet mot partnervold og partnerdrap (17.1.1)
• Tydeliggjøring av kommunenes ansvar for krisesentertilbudet (17.3)

Andre Innspill fra NKF

NKF har noen konkrete innspill til anbefalingene i utredningen som først og fremst handler om ytterligere konkretisering av tiltak, og å legge til enkelte perspektiver vi mener bør inkluderes i en så vidt omfattende utredning. 

1. NKF foreslår et « pakkeforløp» for dem som er utsatt for partnervold. Dette er en utdypning og konkretisering av punktene i 17.2, anbefalinger for Helse- og omsorgstjenesten. Utfordringen ved slike «pakkeforløp» er at man ikke kan standardisere hjelpetilbud på den måten at «alle blir behandlet likt», siden bistand må skreddersys den enkelte for å kunne fungere best mulig. Vi mener likevel at det å etablere et «pakkeforløp» har to svært viktige fordeler: 1. Det kan sette fokus på plikter og krav til hjelpeapparatet på en tydelig måte, inkludert frister og pålagt samordning.2. Det kan være et viktig verktøy for å gi kompetanse og trygghet til de involverte i hjelpeapparatet slik at de «vet hva de skal gjøre»- : Voldsutsatte har behov for koordinert og tverrsektorielle behandling i spesialisthelsetjenesten og oppfølging i kommunens førstelinje. Vold skader både fysisk og psykisk, derfor er det naturlig at voldsutsatte har behov for behandling innen både somatisk og psykisk helsevern. Fastlege er førstelinjen, som for mange voldsutsatte er første møtet med helsevesenet. Fastlege kan igjen henvise til spesialisthelsetjenesten, enten det er behov for somatisk helsehjelp eller psykisk helsevern. Dersom voldsutsatte blir hardt skadet fysisk, blir de innlagt i sykehus, det som heter innleggelse j.f øyeblikkelig hjelp prinsippet. Det er her viktig å få til et system som sikrer at de voldsutsatte blir fanget opp og får den nødvendige helsehjelpen videre, og ikke bare skrives ut etter at det akutte symptomer er ferdigbehandlet.  I Norge i 2016 la Regjeringens forslag i statsbudsjettet om å utrede pakkeforløp for voldsutsatte. Hva skjedde med denne utredningen? Pakkeforløp ble først utviklet for å kvalitetssikre kreftbehandling, og sikre at pasienter får rett hjelp til rett tid. Pakkeforløp bygger på en forløpstankegang, der det er satt tydelige frister for utredning og behandling. Pakkeforløp er også innført innen rus- og psykisk helsevern, der er evaluering sammen med pasient og samarbeid med relevante instanser pålagt og fastsatt med tidsfrister. Pakkeforløp ser ut til å bli implementert også for andre pasientgrupper. 

Pakkeforløp kan være et tiltak for å sikre sammenhengende og koordinert pasientforløp. Pakkeforløp er standardisert og intensjonen er å kvalitetssikre helsehjelpen og sikre at alle får samme tilbud uavhengig av hvor de bor i landet. Pakkeforløp er utviklet sammen med pasient- og pårørendegrupper, og nettopp brukermedvirkning og pårørende er sentralt i denne forløpstankegangen. For målgruppen her, voldsutsatte, er sikkerhet avgjørende, at de sikres plass på Krisesenter og/eller andre nødvendige sikkerhetstiltak, for å sikre liv og helse. Dersom voldsutsatte skal bryte ut av voldelige relasjoner, er det mange instanser å forholde seg til, og om de voldsutsatte har barn er det enda flere instanser. Per i dag skal landets krisesentertilbud, j.f paragraf 2 i lov om kommunale krisesentertilbud, tilby brukerne støtte, veiledning og kontakt med andre deler av tjenesteapparatet. Tilbudene varierer fra kommune til kommune når det gjelder krisesentertilbud. Samt at verktøyet for å sikre tverrsektorielle samhandling, individuell plan, i liten grad blir benyttet. Den voldsutsatte er da sårbar for at det kan være store forskjeller i tilbud som gis, og at det som en konsekvens kan bli vilkårlig hvordan samarbeidet rundt den voldsutsatte fungerer. Pakkeforløp med kvalitetssikring og vektlegging av nettopp samarbeid kan være et relevant tiltak. Oppsummert er det avgjørende å sikre at voldsutsatte blir fanget opp, uavhengig av hvor i hjelpeapparatet de først kommer i kontakt, om det er f.eks. fastlege, jordmor, hos NAV, politi, krisesenter eller sykehusinnleggelse. Dette er en pasientgrupper som er i behov av sømløs behandlingstilbud på tvers av første og andrelinjen i helsevesenet, samt at de kan være i behov av økonomisk og sosialfag tilbud igjennom NAV. Dette krever tett samarbeid på tvers av helse- og sosialfeltet. Voldsutsatte kan ha behov for støtte og veiledning i samarbeid med flere instanser, som politi, advokat, barnevern, skole, familievern. Et innspill er at det som endel av et pakkeforløp opprettes en «los», som har en koordinerende rolle, for å sikre det tverrsektorielle samarbeidet. 

1. Utredningen slår fast at «God kommunikasjon og tillit [mellom hjelpeapparatet inkludert politiet og den som søker hjelp] er avgjørende for at vold blir avdekket og risiko for ytterligere vold vurdert» (s.?). Den finner også at denne kommunikasjonen og tilliten er mangelfull i mange tilfeller, blant annet på grunn av manglende tilgang på tolk, mangel på mulighet for enesamtaler., Mmanglende kulturforståelse og interkulturell forståelse nevnes også som et problem. Hjelpeapparatet blir ved en anledning i enkelte tilfeller beskrevet som: overforsiktige i møte med mennesker av en annen bakgrunn, der mangel på empati og kontrollerende og aggressiv atferd forklart med kultur i stedet for å bli håndtert som vold eller risiko for vold. Å bli utsatt for en slik inkompetanse dette som offer i et samfunn du er fullverdig medlem av tyder på at minoritetsnorske risikerer å få dårligere hjelp enn majoritetsnorske, og at det bør settes inn spesifikke tiltak her, ut over å sikre tolk. Utvalget kommer ikke med spesifikke forslag til hvordan forståelse av kulturell og religiøs bakgrunn spiller en rolle i dette temafeltet. NKF foreslår at dette punktet arbeides videre med for å utvikle treffsikre tiltak i regi av det nye Partnerdrapsutvalget som forhåpentligvis opprettes.

1. I beskrivelsen av samhandling mellom religiøse/kulturelle miljøer og par som søker hjelp der (gjelder både overgripere og ofre) beskriver utredningen at «Involverte privatpersoner oppfattet det offentlige hjelpeapparatet og det kulturelle eller religiøse miljøet de tilhørte som to separate systemer» (s.?) Dette er en forståelse som i verste fall kan koste liv. NKF ønsker at det nye Partnerdrapsutvalget ser på muligheter for å involvere deler av det sivile samfunn, slik som tros- og livssynssamfunn, i forebyggende arbeid mot partnervold og partnerdrap. Religiøse og kulturelle miljøer som også fungerer som hjelpende omsorgsinstanser og kan fange opp signaler og varsler som unnslipper hjelpeapparatet og politiet må settes i stand til å håndtere disse situasjonene, gjennom kompetansebygging og kommunikasjon med hjelpeapparat og politi. Forståelse av avvergeplikten og en gjensidig tillit mellom disse og politi og hjelpeapparat er helt avgjørende, og fordrer systematisk kontakt og relasjonsbygging.