Bildet: Norsk Kvinnesaksforenings stifter Gina Krog, fra logoen til Stemmerettsjubileet
Norges eldste kvinneorganisasjon avspises med smuler og får redusert bevilgning i stemmerettsåret, mens mannsorganisasjonen Reform får millionbeløp. En levende kvinnebevegelse er en forutsetning for demokratiet.
Av Margunn Bjørnholt, fungerende leder i Norsk Kvinnesaksforening
(Publisert i Dagbladet 25. mai 2013)
Vi feirer 100-årsjubileum for kvinners stemmerett. Stemmerettskampen handlet ikke bare om rett til å delta, men også til å forme samfunnet. Flere av stemmerettspionerene engasjerte seg i tiltak som la grunnlaget for velferdsstaten.
På 1980-tallet formulerte Helga Hernes en visjon om at kvinner gjennom representasjon i politikken og gjennom sine organisasjoner, kunne skape et bedre samfunn. En slik vekselvirkning mellom kvinnebevegelsen og statlige initiativ er viktig i mange land. Mange tror likestillingspolitikken i Norge drives av en slik dynamikk. Slik er det ikke. Tvert om mangler den viktigste forutsetningen for et slikt partnerskap – en levende kvinnebevegelse. Norske kvinneorganisasjoner mangler ressurser og slagkraft til å bli en premissleverandør for politikkutformingen. Dette er en alvorlig svakhet ved vårt demokrati og ved kvinners rett til deltakelse og medvirkning.
Norsk Kvinnesaksforening (NKF) er Norges eldste kvinneorganisasjon, én av to gjenværende organisasjoner som kjempet fram stemmeretten og en av meget få organisasjoner som kjemper for kvinners rettigheter på helhetlig basis. Sammen med andre kvinneorganisasjoner bidrar vi til at Norge framstår som en pådriver for kvinners menneskerettigheter internasjonalt. Imidlertid er vi, i likhet med flere andre kvinneorganisasjoner, i en prekær ressurssituasjon. Vi får noe offentlig støtte, men er henvist til å søke en meget begrenset pott som bare gir rom for et minimum av drift og prosjekter. Uten ansatte, skjer alt arbeid på frivillig basis. Søknader og rapportering medfører et betydelig byråkrati og usikkerhet.
I år tilspisset det seg da vår bevilgning paradoksalt nok ble redusert, og det i stemmerettsjubileumsåret! Vi har gjentatte ganger kontaktet Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet/-ministeren og bedt om økt bevilgning, med henvisning blant annet til de millionbeløp Reform, en organisasjon som har som formål å synliggjøre menn som kjønn, mottar i offentlig støtte for likestillingsarbeid, men blitt avvist. I vår ressurssituasjon kan vi ikke være den pådriver og premissleverandør som vi mener trengs, for å realisere full likestilling mellom kvinner og menn. I motsetning til i Norge, har andre land tatt grep i form av støtte til kvinnelobbyer, for å styrke kvinneorganisasjonene som partner i politikkutformingen. En levende kvinnebevegelse er en forutsetning for demokratiet; realiteten her er at likestillingspolitikken utformes uten oss.
Les også
- Likestilling uten kvinner? (NRK)
- Likestillingsdepartementet gir mer til menn (Dagbladet)
- Menn stikker av med likestillingspengene (Aftenbladet)
