11. juni ble markert i hovedstaden med at Stortinget holdt en times festmøte med talere fra alle politiske partier. Så inviterte regjeringen og stemmerettskomiteen til bursdagsfest og gratiskonsert på Eidsvolls plass fra kl. 15-18.
NKF tok initiativ til å markere kvinnebevegelsen med et prosesjonstog som hyllet stemmerettspionerene, men også fremmet aktuelle krav. Medarrangører for festprosesjonen var de kvinneforeningene som hadde lyst til å delta: Oslo Kvinnesaksforening, Utdanningsforbundet i Oslo, Norsk Sykepleierforbund, Kvinnegruppa Ottar, Norske Kvinners Sanitetsforening, Filipino Worker’s Organization, PAWA (Pan-African Women’s Association in Norway), Norges Bygdekvinnelag, Norsk Folkehjelp Oslo, Samisk kvinnegruppe og Oasen – Kvinner krysser grenser.
Deltakerne møttes først i Rådhusets borggård, der det ble holdt appeller og vist kulturelle innslag. Her sluttet flere organisasjoner seg til, blant andre Fagforbundet, IKFF, Kvinnefronten og Unge Venstre, slik at det var mange hundre som gikk i tog til Eidsvolls plass til lyden av trommeslagere fra Sykepleierforbundet.
På Eidsvolls plass presenterte Torild Skard fra NKF og Ane Stø fra Ottar parolene i prosesjonstoget:
Torild: Optimismen var stor da almen stemmerett for kvinner var vunnet. Min mormor, Karen Grude Koht, kjempet for stemmerett og hun fortalte at de trodde veien nå var åpen for makt og innflytelse! Men menn ville heller ha kvinnelige velgere enn konkurrenter. Så likestillingen gikk langsomt fram.
Ane: 100 år etter har vi fått kjønnsbalanse i regjeringen, men fortsatt er 77 prosent av ordførerne menn, og 80 prosent av de som snakker i media er menn – hvor er alle kvinnene hen? Unge og gamle, lyse og mørke, med ulik bakgrunn? Vi vil ha halve makta!
Torild: Formødre kjempet stemmeretten fram – årevis med aksjoner og demonstrasjoner. Men samstemte kvinner kjemper og vinner. Kvinnekampen gjorde at lover ble endret og kvinner fikk rettigheter. Samfunnet ble bedre og mer demokratisk.
Ane: 100 år etter er likevel fire av fem i makteliten menn. Kvinner driver omsorgsarbeid, mens menn styrer på samfunnstoppen. Likestilling kommer ikke av seg selv. Det trengs press fra brede og sterke kvinneorganisasjoner. Vi krever mer ressurser til kvinnebevegelsen!
Torild: «Vi forlanger kun et øre mere» var fyrstikkarbeiderskenes krav i 1889. De organiserte seg og streiket for å bedre sine kår. I mellomkrigstida stod kampen om kvinners økonomiske selvstendighet og gifte kvinners rett til lønnet arbeid. De siste tiårene har kvinner deltatt i yrkeslivet på bred front. Norge er blitt et av verdens beste land å bo i.
Ane: 100 år etter stemmeretten tjener likevel kvinner mindre og eier mindre enn menn. Kvinners inntekt er i dag bare to tredeler av menns. 100 års tålmodighet er nok – vi krever likelønn nå!
Torild: Formødrene kjempet ikke bare for innflytelse i sin alminnelighet. De ville ha et bedre samfunn med utdanning for kvinner, et samfunn uten fattigdom, sosial urett og krig, prostitusjon og dobbeltmoral, drukkenskap og forsømte barn. Kvinnene la grunnen for velferdsstaten vi har fått med helsetilbud for alle og familieplanlegging, skole for alle og sosiale støtteordninger.
Ane: 100 år etter stemmeretten er menns vold mot kvinner og barn fortsatt et akutt problem, globalt såvel som og i Norge. Kvinner holdes nede og utbyttes gjennom vold og voldtekt, tvangsekteskap og trafficking, kommersialisering av kvinnekroppen og seksuell utbytting. Vi krever skikkelig innsats mot vold og undertrykkelse av alle jordens kvinner!
Torild: Med så mye ugjort er kvinnebevegelsen slett ikke klar for museum.
Ane: Hurra for kvinnebevegelsen, støttespillerne våre og kvinners rettigheter!
Torild og Ane: Godt jubileum!
