Norsk kvinnesaksforening takker for invitasjonen til å bidra i denne skyggerapporten. Ambisjonen er at man – også fra myndighetshold – skal treffe de tiltak som er nødvendig for at kvinner skal leve et liv fritt for vold, hjemme og ute, i familien/privatliv og i det offentlige rommet. Et godt utgangspunkt for en skyggerapport ville da være å spørre om det virkelig er slik i norsk sammenheng. Treffes alle tiltak som er nødvendige?
Vi har følgende innspill:
- Vårt første innspill ligger ikke direkte under noen av konvensjonens artikler, men handler om generell informasjon om Istanbulkonvensjonens eksistens og dens innhold. NKF oppfatter at konvensjonen generelt er lite kjent utover fagmiljøene. Vi foreslår å tydeliggjøre myndighetens ansvar å informere bredere og mer aktivt om Istanbulkonvensjonen og dens betydning for kvinner i Norge på et passende sted i rapporten. Slik informasjon er avgjørende for å nå målet om nulltoleranse for vold mot kvinner i alle de former som er beskrevet i konvensjonen. Konkret ønsker NKF at Istanbulkonvensjonen blir et viktig referansepunkt i offentlig debatt, i politisk utvikling og i politi- og rettsvesen.
- Artikkel 4: Rettigheter, likhet og frihet fra diskriminering Nivået på kjønnsbasert vold er fremdeles høyt i Norge, og det har ikke vært nedgang i tallet på kvinner som oppsøker krisesentrene. Kommunene er pålagt å ha krisesenter, men mindre kommuner samarbeider ikke sjelden om krisesentertilbudet. Det kan medføre lange reiseveier for kvinner som trenger tilbudet, usikkerhet om hvor tilbudet er etablert og kostnader for kvinnene i forbindelse med at de ønsker å ta seg til krisesenteret. Krisesentrenes økonomi er dessuten sårbar for kommunale prioriteringer, noe som gjenspeiles i reduksjoner i deres tilbud til de som oppsøker sentrene.
Tiltakene for å få ned tallet på partnerdrap i Norge er fremdeles utilstrekkelige.
En av ti norske kvinner har vært utsatt for voldtekt i løpet av livet. Tallet på anmeldte saker er fremdeles lavt, og saker hvor det tas ut tiltale er også lavt, og flere saker ender med frifinnelse. Ettersom bevissituasjonen i disse sakene er vanskelig, bør det legges ned større arbeid i etterforskningen. NKF mener dessuten de er tvilsomt om den norske straffebestemmelsen om voldtekt oppfyller Istanbulkonvensjonens krav. Det store spriket mellom antall anmeldte saker (voldtekt og annen vold i nære relasjoner) og antall domfellelser gir grunn til bekymring. Her kan de strenge kravene til bevisførsel samt kulturelle normer (som i for liten grad er bevisstgjort) i domstolenes arbeid i realiteten svekke ofrenes rettsvern.
Regjeringen har våren 2019 lagt frem en handlingsplan mot voldtekt og seksuell vold. Planen inneholder en lang rekke tiltak, men det er forutsatt at disse skal gjennomføres innen gjeldende budsjettrammer og bare når det er økonomi til det. NKF mener dette betyr at tiltakene har for lav prioritet. Det samme tilsies av at det ikke er sagt noe om når tiltakene forutsettes gjennomført eller om en evaluering av de virkninger de måtte ha.
Kvinner og jenter i Norge må nå reelt sett ses som en av mange minoritetsgrupper. Det er en konsekvens av at diskriminering pga. kjønn nå behandles på lik linje med diskriminering av en lang rekke andre årsaker. Utsagnet i utkastet om at felles likestillings- og diskrimineringslovgivning om at dette er en positiv prioritering, er ikke en forandring til det bedre for kvinner og jenter i Norge.
CEDAW-komiteen har sin seneste seneste tilbakemeldingen (2017) i forbindelse med Norges niende rapport understreket at kunnskapen om Kvinnediskrimineringskonvensjonen er liten i norsk forvaltning og norske domstoler. Opphevelsen av likestillingsloven er etter NKFs syn et synlig bevis på manglende norsk forståelse av de forpliktelser som staten har. Et eksempel på dette er omtalen på side 54 i rapportutkastet av revisjonen av utredningsiUnstruksen. Om dette skal omtales må det tilføyes at revisjonen ført til en svekkelse av kravet til å vurdere effekter for kjønnslikestilling/-diskriminering av forslag. Slike evalueringen skulle tidligere skje med mindre det kunne vises til at det var irrelevant.
Norge har i løpet av de siste årene strammet inn bestemmelsene om rett for utlendinger til å få oppholdstillatelse. Dette rammer utenlandske kvinner som er gift med voldelige partnere ved at det kreves at de må ha hatt midlertidig oppholdstillatelse her i minst tre år for å kunne få opphold på selvstendig grunnlag. Tilsvarende vanskeliggjør innstramninger minoritetskvinners adgang til familiegjenforening.
Til tross for at Norge har fått et nytt fengselstilbud til kvinner er soningsforholdene for kvinner fremdeles svært dårlige. Det fins få plasser og den største fengselsinstitusjonen er svært gammel, har dårlige uteplassforhold og bare et begrenset aktivitetstilbud til de innsatte. Kvinner må dessuten ofte sone langt fra sine nærmeste, noe som vanskeliggjør deres kontakt med familien. Dette betyr at kvinner som soner er utsatt for strukturelt bestemte belastninger og psykiske påkjenninger fordi de er kvinner.
Anbefalinger:
- Det settes ned en kommisjon som arbeider systematisk med alle sider av partnerdrap og alvorlig vold i nære relasjoner i den hensikt å få forekomsten av dette kraftig ned.
- Utenlandske kvinner som er gift med voldelige partnere sikres opphold på selvstendig grunnlag.
- Handlingsplanen mot voldtekt og seksuell vold må føre til en styrket satsing på dette området, med tilstrekkelige finansielle midler.
- Soningsforhold for kvinner og menn i norske fengsler må likestilles. Det må sikres midler som kan gjøre kvinners soningsforhold likestilt med de mannlige fangenes fasiliteter og muligheter.
- Artikkel 11: Datainnsamling og forskning
En understreking i konvensjonen er kunnskap/forskning, at det for eksempel skal gjennomføres omfangsundersøkelser. I norsk sammenheng publiserte Nasjonalt Kunnskapssenter om Vold og Traumatisk stress (NKVTS) resultatene fra en slik undersøkelse i 2014[1]. Bredal, Eggebø og Eriksen (2020) påpeker imidlertid at mangfoldsdimensjoner er dårlig ivaretatt og at bebudede tilleggsundersøkelser for å undersøke blant kvinner og menn med innvandrerbakgrunn, lhbt-personer og personer med nedsatt funksjonsevne, ikke er gjennomført slik det ble sagt at det skulle i den siste Handlingsplanen mot vold. Et annet poeng som påpekes av Bredal, Eggebø og Eriksen er at dette heller ikke ivaretas i omfattende levekårsundersøkelser og at man derfor sitter med data fra ulike typer undersøkelser foretatt blant ulike grupper. Det vil si ikke sammenlignbart[2].
Datagrunnlag er viktig for å kunne sammenligne voldens utbredelse og art i ulike grupper av kvinner og menn. Slik kan tiltak ta utgangspunkt i dette. Særlig er dette viktig i et forebyggingsaspekt.
Anbefalinger:
- Det initieres og gjennomføres forskning som sikrer nødvendig datagrunnlag for å kunne forebygge og anslå omfanget av vold i et bredere befolkningsutvalg
- Artikkel 16 : Forebygging
Den forebyggende innsatsen må styrkes i opplæring i grunnleggende forståelse av kjønn, rettigheter, likeverd og likestilling. Større fokus må også være på media og internetts rolle som påvirker i disse sakene (porno, stalking, nettovergrep mv.)
Ett punkt NKF også ønsker å trekke fram her, er å ta hensyn til kvinners opplevelse av å kunne ferdes trygt hele døgnet i byer. Byplanlegging og tilrettelegging med gatelys og oversikt betyr noe for denne opplevelsen av trygghet. Det betyr også noe i forebygging av faktiske overfall og voldtekt.
Anbefalinger:
- Å inkludere det opplevde trygghetsperspektivet i byplanlegging, og tenke forebyggende når det gjelder overfall og voldtekt.
- Å forsterke forebyggende arbeid i skoleverket og i media gjennom undervisning og rolleforståelse når det gjelder kjønn, rettigheter, likeverd og likestilling.
- Artikkel 23: Krisesentre
Tilbud om Krisesenter har i ti år vært et offentlig ansvar. Vi ser stadig medieoppslag om tilbud som ikke er gode nok og kommuner som kutter i tilbudet eller trekker seg fra spleiselag kommuner imellom (om felles senter). Jeg antar at Krisesentersekretariatet har god oversikt over kvaliteten i tilbudet. Det er viktig å få kunnskap om hvor godt tilbudet er, ti år etter reformen.
Anbefaling:
- Krisesentertilbudet i Norge kartlegges og evalueres.
- Artiklene 25 og 33: Støtte til ofre for seksuell vold, og psykisk vold
Når det gjelder oppfølging av ofre for vold er det svært viktig med god koordinering mellom de ulike hjelpeinstansene og og god systematikk i arbeidet. «Pakkeforløp» er blitt et begrep i medisinsk behandling og kan også anvendes her, med tydelige skritt/faser i oppfølging og med tidsfrister.
Mange voldsutsatte kvinner kjenner behov for støtte fra kvinner som har hatt lignende opplevelser , og dette kan systematiseres i form av en «erfaringskonsulent -rolle».
NKF er opptatt av seksuell trakassering i arbeidslivet blir systematisk avdekket og arbeidet med. Hvordan er rutiner og oppfølging av dette systematisert både i offentlig og privat sektor? #Metoo-kampanjen satte søkelys på dette problemet, men spørsmålet er om norske myndigheter har vært med på å utarbeide strukturer og rutiner til hjelp for norske arbeidstakere på bakgrunn av de forhold som er avdekket-
Anbefalinger:
- Det etableres et helsefaglig «pakkeforløp» for voldsofre med tydelige faser i oppfølgingen og tidsfrister.
- Norske myndigheter bør utarbeide ressurmateriell og sette i gang holdningskampanjer mot seksuell trakassering i arbeidslivet.
[1] Thoresen og Hjemdal, 2014
[2] Se innledningskapitlet i denne boka: Vold i nære relasjoner i et mangfoldig Norge, som ligger åpent ute her: https://www.cappelendammundervisning.no/_vold-i-nare-relasjoner-i-et-mangfoldig-norge-9788202652289
