Lov om endring av juridisk kjønn må gjennomgås og evalueres før 2026
Loven om endring av juridisk kjønn har vært virksom i åtte år. I tiden som har gått, har flere problemstillinger og mulige rettighetskonflikter kommet opp. Norsk Kvinnesaksforening mener loven bør gjennomgås og evalueres innen 2026, da loven fyller ti år. En evaluering bør se på hvordan loven har slått ut – både intendert og uintendert i et kjønns- og maktperspektiv.
Kvinnesaksforeningen er tuftet på en ikke-diskriminerende plattform som tilsier at det er mulig å melde seg inn i foreningen vår uansett kjønn. Vi skal være tverrpolitiske og ikke-diskriminerende når det gjelder medlemskap. Vårt arbeid handler om å løfte og forankre kvinneperspektiver både praktisk og politisk i norsk lovverk og politikk, å arbeide mot kjønnsdiskriminering, kjønnsbasert vold mot jenter og kvinner, og å ta et oppgjør med kjønnsbaserte stereotypier som gjør kvinner og jenters liv trangt og begrenset.
Kvinner har vært og er utsatt for maktovergrep, vold og diskriminering både på grunn av vår kvinnekropp og på grunn av forestillinger om og trange rammer for hva det vil si å være kvinne.
Kjønnsidentitet har stått høyt på dagorden i offentlig debatt gjennom flere år. En viktig grunn er at lov om endring av juridisk kjønn ble vedtatt i 2016. Bakgrunnen var at det helt siden 1960-tallet har vært mulig å «skifte kjønn» i Norge. Men det har da vært nødvendig med medisinsk utredning, hormonell behandling og kirurgiske inngrep for å endre kroppen fra mann til kvinne eller omvendt. Dette medfører irreversibel sterilisering. Noe som fram til 2016 var en forutsetning for å få endret juridisk kjønn, eller kjønnsstatus som det ble kalt i offentlige register.
Denne praksisen hadde møtt kritikk fra pasientgrupper og organisasjoner – og den var ansett å være i strid med menneskerettigheter Norge er forpliktet på (retten til privatliv). Dette var bakgrunnen for at lov om juridisk kjønn ble vedtatt i 2016.
I loven heter det at: «Personer som er bosatt i Norge og som opplever å tilhøre det andre kjønnet enn det vedkommende er registrert med i folkeregisteret, har rett til å få endret sitt juridiske kjønn». Søknaden behandles av skattekontoret – som er folkeregistermyndigheten. Ingen form for medisinsk behandling er nødvendig.
Loven om juridisk kjønn ble ikke, i forkant av vedtaket i 2016, konsekvensutredet for hva den kunne bety for andre grupper enn de som vil skifte kjønn. Den ble heller ikke sendt på en bred høring. Utredningen om loven (Rett til rett kjønn – helse til alle kjønn, 2015) diskuterte ingen praktiske følger av loven for andre enn dem som vil skifte kjønnskategori – og diskuterer heller ikke kjønn i et maktperspektiv.
Etter hvert har det meldt seg flere utfordringer som en følge av loven: Dette gjelder for eksempel adgang til kvinnegarderober – som det er viktig at er trygge for kvinner – og der det har vært eksempler på at personer med en biologisk mannekropp, men med juridisk kjønn/kjønnsidentitet som kvinne, har adgang. Noe en del kvinner opplever at truer deres trygghet og rettigheter. 10
Tilsvarende er det diskusjoner om adgang til kvinneklasser i idrett, til kvoter som skal sikre kvinner representasjon og til avdelinger for kvinner i institusjoner som er kjønnsdelt – som norske fengsel.
Det er også diskusjoner om bruk av kjønnspronomen i deler av det øvrige lovverket. Et nylig eksempel er abortloven. Det skapte reaksjoner fra flere kvinneorganisasjoner, inkludert NKF, da forslaget til ny abortlov ikke inneholdt ordet kvinne, bare betegnelsen «den gravide». I sin høringsuttalelse skrev NKF at dette «reduserer kvinnen til hennes tilstand, der hun ikke framstår som et helt menneske som er i en situasjon hun må forholde seg aktivt til.» Dette kjønnsnøytrale språket i andre lovtekster har Norge fått kritikk for av FNs kvinnekomité, ved flere anledninger. Usynliggjøring av kvinner er en del av den strukturelle volden mot kvinner.
