Dato: 15.10.2023
Norsk Kvinnesaksforening (NKF) merker seg endringene som er foreslått i trossamfunnsloven, og takker for muligheten til å komme med innspill via høringen. Vi har innspill når det gjelder 1) Forslaget om minst 40% representasjon av hvert kjønn i de administrative organene i trossamfunn og tre modeller for gjennomføring av dette, og 2) antallskrav for å kunne få økonomisk tilskudd av staten.
Når det gjelder 1): Forslaget er en oppfølging av Hurdalsplattformen og en mer forpliktende etterlevelse av CEDAW, der myndighetene forplikter seg på å etterleve en aktiv (kjønns)likestillingsplikt i hele samfunnet, inkludert i tros- og livssynssamfunn. For kvinner i tros- og livssynssamfunn handler dette også om deres tros- og livssynsfrihet internt i disse samfunnene. De tre modellene som er skissert har alle minst 40% av hvert kjønn som mål i administrative styrer i trossamfunn, men tempoet, på hvilket nivå og hvordan det skal gjennomføres er forskjellig beskrevet. I forslaget er dette målet/kravet koblet sammen med muligheten til å få økonomisk tilskudd. I modell 1 rettes kravet om 40% kjønnsrepresentasjon mot alle de styrende organene, men er ikke i utgangspunktet knyttet til tap av økonomisk tilskudd. Målsettingen skal oppnås gjennom aktivitet, veiledning og dialog. Modell 2 retter krav om kjønnsrepresentasjon mot sentralorganet i trossamfunn. Kravet er absolutt, og dersom dette ikke oppnås kan samfunnet nektes tilskudd. Modell 3 er en kombinasjonsmodell, hvor det rettes et absolutt krav om 40% kjønnsrepresentasjon for sentralorganet for å få økonomisk tilskudd, og et aktivitetskrav for øvrige styrende organer.
Norsk kvinnesaksforening støtter modell 3 -kombinasjonsmodell. NKF mener at det bør stilles et absolutt krav om 40% av hvert kjønn til sentralorganet i trossamfunn,, men at kravet bør innarbeides over en viss tidsbestemt periode slik at trossamfunnene får mulighet til å etablere dette på en god måte. Samtidig kan det være krevende å oppnå 40% av hvert kjønn i alle styrende organer sentralt og lokalt for trossamfunn, men det bør være et tydelig aktivitetskrav her som følges opp. Lokale grupper av trossamfunn er stort sett utelukkende drevet av frivillig arbeid når det gjelder styrene, og det kan rett og slett være et urimelig krav som fører til ekstra press på og arbeid for kvinner på lokalt plan dersom et absolutt krav gjennomføres. Det finnes dessuten trossamfunn der majoriteten av medlemmene er kvinner, der man vil få problemer med å få 40% menn til styrene.
Departementet peker på at modellen (i likhet med modell 2) forutsetter økte administrative ressurser til statsforvalterne for å drive oppfølging og kontroll med tilskuddsvilkåret og aktivitetskravet. Norsk kvinnesaksforening mener at det kan finnes gode, praktiske løsninger når det gjelder aktivitetskravet, for eksempel stikkprøver e.l. som ikke trenger bety vesentlige økte ressurser jf slik likestillings- og diskrimineringsloven legger opp til mht aktivitets- og redegjørelsesplikten. Kravet er der rapportering i årsmeldinger e.l.
2) Antallskrav for å få økonomisk støtte av staten: Norge har hatt en god og rimelig ordning for finansiering av trossamfunn for å kompensere for fullfinansiering av Den norske kirke i et menneskerettslig perspektiv. I Norge har vi flere små trossamfunn som vil rammes hardt dersom antallskravet øker. Dette vil også ramme kvinners tros- og livssynsfrihet. Mangfold innen religiøse tradisjoner som gir seg uttrykk i flere (og noen ganger mindre) organisasjoner gir enkelte ganger større mulighet for intra-religiøse forskjeller å komme til uttrykk organisatorisk, for eksempel forskjeller når det gjelder syn på kvinner, på kvinners rolle og kvinners stilling. Norsk kvinnesaksforening ønsker derfor i utgangspunktet ikke å øke antallskravet fra dagens krav om 50 medlemmer, men dersom det må økes, bør det økes minst mulig.
