Innledningsvis følger noen overordnede kommentarer som angår hele høringsbrevet og perspektivet til BFD, før vi konsentrerer oss om å kommentere enkeltforslag/tema knyttet til konkrete kapitler.
Vi minner også om at vi har sendt inn høring i 2021 på forslaget til ny barnelov. Flere av disse innspillene er fremdeles aktuelle.
Overordnede kommentarer:
NKF vil innledningsvis peke på at det også i dette høringsnotatet, som det var i NOUen fra 2020, er store mangler knyttet til å ta barnets perspektiv og barnets behov for beskyttelse på alvor. Departementet legger til grunn at prinsippet om barnets beste skal gjelde, uten å lage tilstrekkelig nok sikkerhetsmekanismer i loven for å sikre at det er barnets rett til god omsorg og trygg hverdag som skal ha hovedfokus, uavhengig av om begge foreldre ønsker eller klarer å sette dette i fokus i en foreldrekonflikt rundt samvær, bosted og foreldreansvar. Det er bekymringsverdig at departementet ikke tar utgangspunkt i de utfordringer barn (og voldsutsatt voksne) har i denne livssituasjonen.
Praksiser rundt hva som skal skje der barn etterlates mot sin vilje i utlandet er ikke håndtert i barneloven, ei heller refleksjoner rundt hvordan negativ sosial kontroll skal håndteres. Dette ble spesifikt påpekt av blant annet NKF i forrige høringsrunde.
Vi savner fremdeles en bredere tilnærming til spørsmål om økonomi i barnefamilier etter samlivsbrudd, bygget på den kunnskap som finnes om at barnefamilier som sliter med økonomien (barnefattigdom) er knyttet til familier med en hovedforsørger. Hvordan påvirker lovens innretning når det gjelder utmåling av barnebidrag dette?
I NOU 2020 legges det til grunn følgende virkelighetsbeskrivelse: «Begge foreldre er i større grad til stede som nære foreldre, og begge følger og henter i barnehagen og på skolen. Barn har mer kontakt og nærhet med far enn det tidligere generasjoner har hatt.» (NOU 2020 s.38). I høringsnotatets kapittel to knyttet til forslaget om nye endringer legger departementet til grunn en virkelighet hvor samværshindringer er blitt den store utfordringen i foreldres konflikter etter et samlivsbrudd. Begge perspektiver er altfor enkle, og til dels feil, og dette knytter seg i hvert fall ikke til det som er virkeligheten der foreldre ikke blir enige om omsorgen for sine barn etter et brudd.
Det er riktig at det finnes foreldre som hindrer samvær og foreldre som anfører at den andre hindrer samvær, men statistisk er det (anførsler om) vold og høyt konfliktnivå som kjennetegner mange av disse sakene hvor foreldre ikke blir enige om omsorgen for sine barn etter et samlivsbrudd. NKF viser blant annet til gjennomgangen av samtlige 84 foreldretvister der det ble avsagt dom i Oslo tingrett i 2012 i Prop. 85 L (2012–2013, der det var påstander om vold, seksuelle overgrep, rus og/eller psykiske lidelser i nesten 50 % av sakene. Vi viser også til tidligere gjennomgang av saker fra Oslo tingrett i 1998-1999 av psykolog hvor én eller begge foreldre hatt kontakt med barnevern, politi og/eller psykisk helsevern over tid i 70 % av sakene (Koch, 2000). De kriminelle forholdene dreide seg ofte om fars vold i familien. Nyere landsdekkende undersøkelser av lagmannsrettspraksis (for eksempel Skjørten, 2016) og spørreundersøkelser blant aktører i domstolene (Oxford Research, 2016) viser også at det er påstander om vold og bekymringsfulle omsorgsforhold i en stor andel av foreldretvistene. Endelig viser vi til en nylig utgitt artikkel «En analyse av sakkyndigvurderinger i
foreldretvister» av Eir Torvik og Agnes Andenæs fra 02.09.2024 basert på hovedoppgave fra 2019 som viser at det var påstand om fysisk, psykisk og/eller seksuell vold fra far i 18 av de 20 tilfeldige saker de fikk oversendt til sin forskning fra Oslo tingrett og påstand om vold fra mor i 10 av 20 saker. Med andre ord: mishandling, påstander om mishandling og høyt konfliktnivå er kjennetegn på mange av de sakene hvor foreldre ikke blir enige før eller i mekling.
NKF vil peke på at en korrekt virkelighetsbeskrivelse er svært viktig for at barnelovens bestemmelser skal beskytte barnets elementære rett til liv, helse og frihet. Departementets manglende fokus på det som er dagens utfordringer kan være i strid med både Istanbulkonvensjonen og EMK, og det anmodes om at dette utredes.
Barns selvbestemmelsesrett
Barnets sin «rett til medverknad» og rett til «omsorg, utvikling og vern mot vald» er som nevnt tatt inn som andre og tredje prinsipp innledningsvis i forslaget til ny barnelov. NKF støtter dette, og vil særlig understreke betydningen av at barnet skal vernes mot både fysisk og psykisk skade.
I mars 2019 la en ekspertgruppe om unge som etterlates i utlandet mot sin vilje, fram sin innstilling i form av en rapport. Gruppen var nedsatt av Regjeringen (18.februar 2019) og ble ledet av Anja Bredal, Ekspertgruppa ber derfor om en «nærmere rettslig utredning av hva ufrivillige utenlandsopphold og negativ sosial kontroll innebærer i lys av norsk lovverk, med vekt på barn og foreldres rettigheter og straffeloven» (ibid. s. 52). I en konkretisering av denne anmodningen viser Ekspertgruppa blant annet til barneloven og lovens bestemmelser om foreldres rett og plikt til å bestemme over sine barn – i tråd med barnets beste. Samtidig, at foreldreansvaret også innebærer en plikt til å gi barnet gradvis større selvbestemmelsesrett og til å sikre at barnet blir hørt i personlige forhold. Foreldreansvaret omfatter også, påpeker Ekspertgruppa, å sikre barnet god omsorg, utdanning og opplæring. Herunder rett og plikt til grunnskoleopplæring og barnets rett til selv å velge skole etter 15 år. Ekspertgruppa viser så til at det er uklart hvor langt foreldreansvaret etter barneloven går når det gjelder beslutninger som å sende barn og unge på lengre utenlandsopphold i strid med den unges eget ønske.
Det er bra at det nye lovforslaget har en bestemmelse om at barnet ikke skal etterlates i utlandet mot sin vilje, men NKF vil understreke at en helhetlig revisjon av barneloven burde omfatte spørsmål som angår «etterlatt i utlandet» og «negativ sosial kontroll». Vi vet ikke hvorfor disse perspektivene og disse diskusjonene fremdeles nær glimrer med sitt fravær. Vi vil påpeke at de samfunnsmessige og juridiske utredningene som er nødvendige i denne sammenhengen må på plass og gjøres til gjenstand for høring, før man setter punktum for en overordnet revisjon av barneloven i denne omgangen. Dette fordi disse spørsmålene både omfatter barns rett til selvbestemmelse, foreldres plikt og rett til å fatte beslutninger, barnets frihet fra vold og barnets rett til privatliv. Disse problemstillingene omfatter barn og unge av alle kjønn, men særlig unge kvinner og jenter – som ledd i å kontrollere kvinnekjønn og seksualitet. Det er viktige saker for NKF.
NKF vil påpeke at måten retten til barnets selvbestemmelse er behandlet på i utredningen er svært tett knyttet til barns rett til å uttale seg ved tvist mellom foreldre (knyttet til
skilsmisse/samlivsbrudd). Dette er viktig. Samtidig er det en mangel at praksiser som dekkes av begrepet negativ sosial kontroll (som mulighet til å være med venner av motsatt kjønn, delta i fritidsaktiviteter og i skolesammenhenger som leirskole, skoleturer, klassefester og svømmeundervisning) nær ikke behandles i det hele tatt.
Det er også svært uheldig at man ikke løfter frem utfordringen knyttet til manipulering av barn og barnas stemme. Det er kjent at barn både er lojale mot sine foreldre og at de i noen tilfeller ikke tør å
si imot den forelderen som har utsatt dem eller den andre foresatte for maktovergrep. At ny barnelov skal kreve mer tidsbruk på familievernkontoret uten å samtidig adressere kompetansekrav og familievernkontorets selvstendige ansvar for å løfte frem ulik problematikk som har betydning for barnets psykiske og fysiske helse og velferd er trist og kunnskapsløst.
Nytt begrep – foreldrefullmakt
NKF mener at det prinsipielt er betenkelig at barn med skilte foreldre i rettslige termer ikke skal ha bosted hos noen av foreldrene – kun fordeling av samværstid. Dette er en objektivisering av barnet som NKF advarer mot. Det er tydelig at BFD ved dette ønsker å vise at foreldres makt over barnet skal likestilles, men er det riktig?
Det er også betenkelig at så mye makt som hovedregel skal fordeles likt mellom to foreldre uavhengig av hvilken mengde tid de samme foreldre skal ha med barnet sitt. Hvordan skal man sikre at barnets stemme da blir hørt? NKF frykter at lik foreldrefullmakt i større grad enn i dag vil legge til rette for fortsettelsesvold, slik dette er beskrevet at ulike forskere.
Foreldrefullmakt (Nytt kapittel 7) er i hovedsak bare ett nytt ord for bosted.
En hovedregel om delt foreldrefullmakt i § 7-2 vil først og fremst ramme de barna der foreldrene i utgangspunktet samarbeider dårlig, hvor barnet er voldsutsatt eller en av de voksne er voldsutsatt. Barnet får ikke bedre omsorg av at begge foreldrene har delt myndighet. Tvert imot vil kapasiteten til å gi god omsorg til barnet kunne svekkes hos den foreldre som blir tvunget til å samarbeide med en foreldre som de er redd for. Det at man flytter søksmålsbyrden over på den som i realiteten er den svakeste parten vil bidra til økt risiko for barnets totale livssituasjon. Det er også svært uheldig at foreldre – uten hensyn til hvor mye samvær de har – skal kunne bestemme mye over et barn. I hvilken grad vil de kunne lytte til barnet og ta hensyn til barnets stemme hvis de ser barnet 8 ganger i året og i realiteten ikke kjenner barnet? Det vil også kunne reise noen dilemmaer knyttet til barnevernets oppfølging av et barn, da barnevernets tiltak i hovedsak ofte retter seg inn mot den foresatte der barnet bor mest. Kan samværsforelderens økte makt over bostedsforelderen bidra til å forkludre barnevernets tiltak i en familie? Dette sier ikke høringsnotatet noe om, og det er en stor svakhet og vitner om at dette er et hastverksarbeid fra departementets side.
Innenlands flytting
NKF advarer mot å flytte kompetansen for innenlands flytting til begge foreldrene, uavhengig av samværsmengde: NKF anbefaler en videreføring av dagens rettspraksis, hvor retten til å flytte ligger til den barnet har fast bosted hos, dog med varslingsplikt til samværsforelder. NKF støtter dermed mindretallet i utvalget sin innstilling. I en nylig høring, Prop. 161 L (2015–2016), punkt 6.8, støttet flertallet av høringsinstansene nettopp at dagens rettspraksis videreføres og vi mener disse vurderingene bør tillegges vekt. En innskrenking i gjeldene praksis vil kunne føre til økt konfliktnivå og at flere saker bringes inn for retten. Det pekes på flere grunner til at bostedsforeldre vil kunne ha behov for å flytte, men det er ikke angitt på hvilken måte disse momentene vil vektes. NKF savner også en vurdering av hvordan bostedsforeldre som har vært utsatt for psykisk eller fysisk vold, kan ha behov for avstand for å gjenopprette en trygg hverdag for seg selv og sine barn. Barns trygghet og psykiske helse er avhengig av at bostedsforeldre har mulighet til å skape en beskyttende ramme, og i enkelte tilfeller vil avstand kunne være nødvendig for at bostedsforeldre skal ivareta sitt foreldreansvar og beskytte sine barn mot belastninger. Det kan være utfordrende for å få dokumentert psykisk og fysisk vold på en måte slik at dette blir hensyntatt av rettsvesenet
Mekling
NKF støttet i 2021 utvalgets forslag om seks timers obligatorisk mekling dersom foreldre ønsker å gå til retten med en foreldretvist. Dette forutsetter imidlertid kapasitet og kvalitet i tilbudet som gis ved Familievernkontorene. Det er i forslaget som kommer fra departementet nå i 2024 ikke skrevet noe om hvordan kapasiteten og kompetansen skal ivaretas, og vi vil derfor advare mot obligatorisk utvidelse av mekling uten samtidig lovfesting av mekleres plikt til å innhente informasjon og til selvstendig ta ansvar for barns beste.
Dersom meklingsinstituttet skal bygges ut forutsettes det at historikken rundt begge foreldre og samlivsbruddet gis plass, i tillegg til at meklere må få kompetanse på vold i nære relasjoner. Mekleres kompetanse i dag er varierende, så også kapasiteten. En mulighet vil være at meklere automatisk skal ha plikt til å innhente utvidet vandelsattest for begge foresatte før mekling, og at denne også skal deles med de respektive foresatte, slik at denne informasjonen er kjent. Meklerinstituttet bør på andre måter også bygges ut slik at vi både sikrer den voldsutsatte forelderen og vi sikrer at barns trygghet blir ivaretatt uavhengig av de foresattes krefter til å gjøre dette.
Barns rett til beskyttelse
NKF er bekymret for de barn som i kortere eller lengre perioder er frarøvet muligheten til å gå på skole, barnehage eller sine fritidsinteresser fordi de har foreldre som oppsøker dem på disse arenaene. Dette kan for eksempel være i en akuttfase etter at barna er flyttet på krisesenter med en av sine foreldre eller det kan skje senere etter at retten for eksempel har besluttet begrenset samvær. I dag finnes ingen bestemmelser i barneloven hvor foreldre i dom kan fradømmes retten til å oppsøke sine barn, og det er et inngrep i barns frihet. Det bes om at dette utredes.
Det bes også om at departementet forsikrer seg om at barneloven, sammen med bestemmelsene i barnevernloven, har tilstrekkelig med bestemmelser til å sikre gjenlevende barn der en foreldre blir drept av den andre.
På vegne av Norsk Kvinnesaksforening
Gunhild Vehusheia
Leder