Artikkel i Klassekampen om helhetlig diskrimineringsvern og FNs kvinnekonvensjon, av Torild Skard, leder av Norsk Kvinnesaksforening.
Likestillingslova ble fremmet av Ap-regjeringen i 1975. Det var FNs kvinneår, og lova er et eksempel på at kvinnekrav tilsynelatende blir imøtekommet og i realiteten blir uthult. Vi fikk en lov om likestilling, men den gjaldt for begge kjønn, ikke bare for kvinner.
Det ble tilslørt at det var kvinner, og ikke menn, som hadde vært utsatt for århundrers diskriminering og undertrykking, og at vi sto overfor et patriarkalsk samfunnssystem, ikke tilfeldige enkelthendelser. Virkningen av lova ble klart begrenset, og også menn kunne dra fordel av den.
Ap-kvinnene ville egentlig ha en lov mot diskriminering av kvinner, men mannsmotstanden i parti og fagbevegelse var for sterk. Da SV, inspirert av kvinnebevegelsen, foreslo en slik lov i Stortinget, gikk alle de andre partiene i mot. Men dette forhindret ikke at Norge var pådriver i FN for en konvensjon mot – nettopp – diskriminering av kvinner og stemte for konvensjonen (CEDAW) i 1979 uten reservasjoner.
Norge ratifiserte CEDAW i 1981. Så gikk det årevis før konvensjonen ble inkorporert i likestillingslova, men lovteksten ble ikke endret i samsvar med konvensjonen. I 2009 fikk CEDAW attpåtil forrang, men likestillingslova er fortsatt ikke endret. Det fins lite kunnskap om virkningene av lova. Den har utvilsomt vært positiv på enkelte måter, men i et kvinnesaksperspektiv har den påtakelige mangler og svakheter.
På seminar arrangert av JURK og Kvinnesaksforeningen 26. mai ga professor Anne Robberstad en glimrende analyse av forslaget til helhetlig diskrimineringsvern, som nylig er lagt fram (se Klassekampen 10. juni). Hun viste at forslaget er uegnet til effektiv bekjempelse av kvinnediskriminering, og mye av hennes kritikk rammer også likestillingslova.
Den finske jusprofessoren Niklas Bruun, som representerer Norden i FNs komite for CEDAW, påpekte på seminaret at det i enkelte vestlige land gjør seg gjeldende en slags nyformalisme, der en bygger på et abstrakt begrep om ”diskriminering” og ser bort fra de faktiske problemene i samfunnet. Dermed anses det like ille uansett hvem som diskrimineres. Beskyttelsen for kvinner utvannes, og det blir lagt mindre vekt på positiv særbehandling.
CEDAW er kjennetegnet ved at den er en kvinnekonvensjon. Formålet er uttrykkelig å forbedre kvinnenes stilling slik at de blir likestilt med menn. Konvensjonen er dynamisk og krever at regjeringene fører en politikk som fremmer likestilling uten opphold og med alle egnete midler, som f.eks. utdanning, støtte til frivillige organisasjoner, midlertidige særtiltak, statistikk og kunnskapsutvikling. Det er ingen tvil om at CEDAW gjelder for privatlivet, og ”diskriminering” tolkes vidt: sosiale roller, kjønnsidentitet, voldsbruk. Konvensjonen omfatter også multipel diskriminering av kvinner ut fra deres bakgrunn, religion, seksuelle orientering, funksjonshemning eller annet.
Selv om det har skjedd framsteg, nedvurderes og underordnes fortsatt kvinner i vårt samfunn, utelukkende fordi de er kvinner. De er underrepresentert i maktposisjoner og utsettes for vold og overgrep. De diskrimineres i arbeidslivet og deres innsats er ofte underbetalt.
Skal vi få reelt vern mot kvinnediskriminering og bevege oss mot et likestilt samfunn, må lovverket bidra til å styrke kvinners stilling. CEDAW er gitt forrang, men i stedet for en effektiv likestillingslov har vi fått forslag om en helhetlig diskrimineringslov, som vil svekke likestillingsarbeidet. Mer enn 30 år etter at CEDAW ble vedtatt, er det på tide av Norge følger opp sin politikk for andre også for oss selv og reviderer likestillingslova slik at den blir en lov mot diskriminering av kvinner. Da kan vår politikk bli like feministisk hjemme som ute.
