Det var tøft å være kvinne da jeg vokste opp. Sex utenfor ekteskap ble sterkt fordømt, seksualopplysningen var dårlig og prevensjon svært vanskelig og usikker. Mange leger ville ikke hjelpe ugifte kvinner. Vi fikk en abortlov i 1960, men inngrepet var bare tillatt hvis det var alvorlig fare for kvinnens liv og helse, og søknaden ble støttet av en abortnemnd. Ressurssterke kvinner kunne ordne seg og reise til utlandet, men ikke de svakt stilte. Hvert år tok tusenvis av kvinner risikable ulovlige aborter hos kvakksalvere og «kloke koner», stundom med døden til følge. Enslige mødre flyktet hjemmefra i skam og fortvilelse, og barna deres ble stemplet som «uekte» og «lausunger».
Jeg måtte selv flytte hjemmefra som 21 åring, fordi jeg ikke ville sverge til det absolutte monogami. Og jeg ble snart en iherdig forkjemper for selvbestemte svangerskap. Da jeg som første kvinne ble leder av Studenttinget i Oslo i 1961, fikk jeg med min dobbeltstemme gjennom forslag om at vi skulle få en kvinnelig lege ved helsestasjonen for å bistå kvinner som ønsket det med prevensjon. Det ble ramaskrik fra kristenfolket. «Det er invitasjon til hor!» skrek de. Og i Stortinget seinere ble det hevdet at vi var inne i en «dødslinje som folk» hvis vi gikk mot Guds bud og støttet selvbestemt abort.
På 1970-tallet kom den andre kvinnesaksbølgen, og da Ap og SV fikk flertall sammen på Stortinget, tok AP-regjeringen opp abortspørsmålet i 1974. Begge partier hadde programfestet selvbestemt abort, men hva var nå egentlig det? Plutselig krevde en del Stortingsmenn tvungen rådgivning for kvinnen, og at faren skulle ha rett til å delta. Kvinnene skulle altså likevel ikke få bestemme selv i et av de viktigste spørsmålene i livet! Og til og med en voldtektsmann skulle høres. Kvinnene i begge partier steilet, og det ble en intens debatt før forslag om virkelig selvbestemt abort ble lagt fram.
I Stortingsdebatten sa jeg:
«Har man egentlig rett til å nekte en kvinne abort? Ønsker en kvinne å få barn, er det ingen som vil nekte henne det. Er en kvinne mot abort, er det ingen som vil tvinge henne til å avbryte et svangerskap. Kan man tvinge en kvinne til å fullføre et svangerskap som hun ikke ønsker? Man kan beklage hennes ønske, ja, til og med mene at det er forferdelig galt, men har man rett til å nekte henne det hun ønsker? Må man ikke stå til side og si: Hun er et moralsk ansvarlig menneske. Valget er hennes, og det er hun som skal leve med det.»
Med lov om selvbestemt abort ville vi unngå ulovlige aborter. Vi ville unngå vanskene med å gjennomføre en umulig og urettferdig lov, og vi ville unngå å krenke kvinnenes moralske frihet og ansvar.
Hanna Kvanmo fra SV fulgte opp i Stortinget. Hun sa: «Kampen for selvbestemt abort er en kamp for sosial rettferdighet. Like mye som medisinske vurderinger er det bosted, utdanning, sosial og økonomisk bakgrunn som i dag avgjør om en kvinne skal få innvilget abort eller ikke. Dette viser at den loven vi har i dag, er dypt umoralsk. Det er ikke likhet for loven, og det er de sosialt og økonomisk svakeste som blir dårligst behandlet. Det er de som blir sittende igjen med de største problemene. Derfor er kampen for selvbestemt abort en klassekamp også.»
I 1974 tapte Ap og SV voteringen om selvbestemt abort med én 
stemme i Stortinget – en SV-mann hadde reservert i spørsmålet. Men ved valget i 1977 vant de to partiene med én stemme uten reservasjoner. Da ble kravet virkelighet. Samtidig med lova ble det i 1978 vedtatt en betydelig styrking av de svangerskaps-forebyggende tiltakene slik at situasjonen for ressurssvake og ugifte kvinner ble bedre. Det var en milepæl.
«Lova blir til,» appell av Toril Skard i anledning markeringen av 40 år for lov om selvbestemt abort, Eidsvolls plass, Oslo, 16. juni 2018
