Kjære søstre,
Kjære Camilla Collett,
Gratulerer med dagen!
Jeg står her i ærbødighet.
I takknemlighet for at det er nettopp ved foten av statuen til Camilla, at jeg får tale til mine medsøstre på kvinnedagen.
Det føles riktig. For Camilla er litt som min pakistanskfødte mor, og min mor er litt som Camilla. Da Camilla ble enke hadde hun ikke penger nok til å brødfø sin familie på fem. Å bli forfatter var eneste måten hun kunne forsørge seg selv og sin familie på. Min mor kunne ikke bli forfatter. Hun vasket gulv i et kontorbygg ved Youngstorget. Hun vasket gulv og drømte om at hennes døtre skulle slippe å vaske gulv.
To ulike kvinner, to ulike tidsepoker, to ulike kulturer – men likevel like kvinneskjebner. Det er slik jeg er bundet til Norge, til Camilla og til alle dere som har møtt opp i dag. Vi har mer til felles, enn det som skiller oss. Alle har vi en mor, mormor eller oldemor som er blitt bedt om å tie i forsamlinger. Som er blitt avkrevd å slutte i jobben, etter at de giftet seg, eller fikk barn. Som er blitt pålagt ulønnet husarbeid, gårdsarbeid og omsorgsarbeid. Som ikke fikk arverett og odelsrett. Som ikke fikk utdanne seg slik de ønsket.
Vi hadde tvangsekteskap og det man kalte fornuftsekteskap i Norge frem til 2. verdenskrig. På 60-tallet fantes pikehjem hvor jenter skulle reddes fra stemplet som «hore».«De skulle reddes fra seg selv og følgene av det livet de levde. Jentene ble behandlet og straffet, ikke fordi de skadet samfunnet, men fordi atferden deres avvek fra tradisjonelle kjønnsroller».
Når etnisk norske kvinner og innvandrerkvinner ser på hverandre som fremmede. Skal de huske på dette. Intet har kommet gratis. Vi har alle kjempet. Og vi fortsetter å kjempe. Veien og hindringene kan være ulike, privilegier og makt likeså, men målet er det samme. Frigjøring og anerkjennelse.
Camilla, kjempet for at kvinner skulle bli sett på som hele, tenkende mennesker på 1800-tallet. Kvinnesakskvinnene kjempet for barnehager og krisesentre og abort-rettigheter på 70-tallet. Og Helga Hernes kjempet for statsfeminismen på 80-tallet
Det er ikke lenge siden. Men det er lett å glemme. For i dag er vi verdens nest-mest likestilte land. Noe av oss er født inn i stats-feminismens favn. Vi tar for gitt at staten legger til rette for at kvinner faktisk kan benytte seg av sine lovfestede rettigheter. At kvinner ikke må ofre mer enn menn, for å oppnå det samme som menn. Makt, posisjon, muligheter, rang, status, påvirkningskraft og ikke minst egne penger.
Enkelte av oss fniser av stats-feminismen og leser kvinnekampen som fanden leser bibelen. Andre igjen lengter tilbake til husmor-rollen. Vi har glemt den tiden da personlig var politisk. Men, vi har ikke råd til å glemme. Vi har ikke råd til å hvile på laurbærene. De nye tilbakeslagene mot kvinnefrigjøringen viser dette. For fem år siden hadde vi neppe trodd at det skulle bli omkamp om abortrettigheter i verdens beste land å være kvinne i. Vi hadde neppe trodd at en MeToo-bevegelsen skulle blottlegge hvor inngrodd patriarkatet er, selv i moderne, likestilte, vestlige land.
Skal vi frem, må vi vite vår egen kvinnehistorie. I 50 år har livene til de første innvandrerkvinnene vært skjult for allmennheten.
Da mamma kom til Norge i 1973, og gikk brått fra et beskyttet liv i en storfamilie, til lange arbeidsdager ved veskefabrikken i Oslo. Visste hun ikke hvem Camilla Collett var. Hadde hun visst, hadde hun ikke følt seg så alene og redd som hun var. Mange av innvandrerkvinnene fra 70-tallet så på norske kvinner, som høyt utdannede, sterke, modige, egenrådige og frie kvinner med ubegrensede rettigheter. Som om det alltid hadde vært slik.
Mens mange etnisk norske kvinner så på våre mødre som stakkarslige, undertrykte, rettsløse ofre. Som om kvinner i sterke patriarkater ikke kan kjempe en stille revolusjon, slik kvinnene på Camilla Colletts tid gjorde. Camillas kamp begynte i hjemmet, og handlet om kvinners rett til å bli respektert som en likeverdig individ – av sine egne. Sin mor og sin far og sine brødre, søstre og ektemenn. Hun kjempet ikke for politiske reformer. Den første generasjonen av ikke-vestlige innvandrerkvinner har kjempet den samme kampen – i 50 år har de spist seg innover det seige patriarkatet i egne familier og egne miljøer. Uten å ha blitt sett. Uten å ha blitt anerkjent. Uten å ha blitt feiret.
La oss feire dem i dag.
La oss hedre kvinnene som forlot sine patriarkalske hjemland, og kom til velferds-Norge. Som ikke bare mistet søsterskapet de hadde vokst opp med, men også sitt språk og sosiale koder. La oss feire kvinnene som ble hensatt til trekkfulle kommunale boliger og var så isolerte at de ble fysisk og psykisk syke. Kvinnene som ikke fikk lov å jobbe, som ikke kom i kontakt med det norske samfunnet, og som aldri ble økonomisk uavhengige. I stedet ble de prisgitt en eneste person, sin ektemann – patriarken.
Vi skal feire dem fordi de trosset patriarkatet, slik Camilla trosset patriarkatet. Ved å kjempe om kvinners rett til utdannelse. Ved å la døtrene utdanne seg. Mange av innvandrerkvinnene var analfabeter, mens døtrene deres tar mer høyere utdannelse enn etnisk norske medsøstre. Våre mødre har dermed gitt oss den viktigste kvinnerettigheten – retten og evnen til å tale i forsamlinger. De fleste av våre mødre tjente ikke egne penger, døtrene tjener nesten like mye som alle andre kvinner. Mødrene fikk ikke velge ektefelle selv, døtrene gifter seg i stadig større grad med den de vil. Og de skiller seg om de må. Bak dette kvantespranget står mødrene ingen har sett.
Men, det er historie nå. En historie som vi må love hverandre at vi aldri skal glemme, og aldri skal la skje igjen. For vi har mer til felles, enn det som skiller oss.
Tusen takk, Camilla, for at du lærte oss dette. 125 år etter din død. Vi lover å fortsette din frihetskamp – om det så er retten til å tale fritt, eller om det er retten til likt lønn for likt arbeid!
Gratulerer med dagen!
