/kvinnesak
post@kvinnesak.no

Meninger

Betzy Kjelsberg (1866-1950)

Betzy Kjelsberg var en original, folkelig og feiende flott kvinnesakskvinne. Hun var uredd og alltid engasjert. Hun elsket å danse – og hun var den første kvinnelige syklisten i Drammen.

Artikkel av Gunhild Ramm Reistad.

Betzy Kjelsberg

Betzy Kjelsberg

I 1866 ble det født en liten jente i Svelvik ved Drammensfjordens utløp. Far var skipper på egen skute, mor var importert fra Skottland. Ungen fikk navnet Betzy Alexandra Børresen, fornavn etter skotske besteforeldre, Børresen etter far.

Den lille jenta skulle nå langt, både nasjonalt og internasjonalt. Det hun fikk med i bagasjen hjemmefra var pågangsmot og tospråklighet. Det var ikke så mange norske kvinner som snakket engelsk flytende på hennes tid.

Betzy var i det hele tatt litt forskjellig fra de øvrige kvinnesakspionerer. De fleste andre som ville studere som sine brødre, var døtre av embetsmenn. Betzys bakgrunn var en annen. Faren døde tidlig og både skute og hus måtte selges. Enken klarte å etablere seg i Drammen og åpne losji. Snart fikk Betzy stefar. Han var kjøpmann i Drammen. Men butikken gikk ikke så godt, og familien flyttet til Christiania og forsøkte seg med en butikk her. Betzy fant seg jobb så snart hun var konfirmert. Hun ble kasserer i en butikk på Karl Johan. Her arbeidet hun i to år, men ble anbefalt å søke mer utdannelse.

Men hvor skulle det skje? Jenter hadde ikke adgang til videregående skoler. Cecilie Thoresen hadde som den aller første kvinne i Norge fått lov å ta artium året før. Nå slo seks unge jenter seg sammen – en av dem var Betzy – og engasjerte private lærere. Slik startet de landets første artiumskurs for kvinner. Det var en herlig tid, skrev hun da hun nesten 70 år senere mintes årene hun leste til artium.

Betzy ble den eneste som ikke tok eksamen. Stefarens økonomi var dårlig, og hun var blitt forelsket i en ung jurist, Oluf Fredrik Kjelsberg. De giftet seg og flyttet til Drammen, hvor han begynte sakførerforretning. Allerede i februar kom eldste sønnen, Otto, til verden.

Drammen

Det unge par fant seg godt til rette i Drammen. Sakførerforretningen gikk bra, Betzy Kjelsberg hjalp ektemannen på kontoret, hun førte bøker og overtok gradvis mer og mer av det løpende kontorarbeidet. Hun var lynrask, energisk og hadde mye erfaring. Her fikk hun enda bedre innsikt i det samfunn som omga henne.

Snart ble de medlemmer av St. Olavs klubb i Drammen. Her var det dans, og den unge sakførerfruen elsket å danse. Men miljøet ble vel høyrevridd, og ekteparet var engasjert i Venstre. Så de kastet seg heller inn i politikken. De var med på å arrangere møter og fikk tillitsverv. Betzy hadde dessuten nære kontakter i kvinnesakskretser, og da bølgen med stiftelse av nye foreninger startet, var det naturlig å henvende seg til Betzy i Drammen: “Kan ikke du ordne noe der?” Betzy kunne. Til de grader.

Det begynte med Kvinnelig Handelsstand, som egentlig var en slags fagforening for kvinnelige funksjonærer, spesielt ekspeditriser. Foreningen arbeidet dels for å bedre medlemmenes kår – som var elendige – dels for å gi de enslige kvinnene et miljø med vennskap, foredrag og fester (i all enkelhet: et karbonadesmørbrød, et glass melk, en appelsin, til samlet pris kroner 0,80, pluss dans), sangkor, foreningshytte, feriekasse og undervisning: Betzy selv tilbød seg å lede et gratis kurs i engelsk for butikkdamer – en forløper for friundervisningen.

Drammen Kvinnesaksforening

Deretter stiftet hun Drammen Sanitetsforening, Drammen Kvinnesaksforening, Drammen Kvinneråd og Drammen og Opland Husflidsforening. Når det heter at hun stiftet, var det helt bokstavelig å forstå. Betzy var drivkraften. Det var hun som satte i sving, hun var første formann, hun ført møteprotokoller, hun hadde ideene.

Bare Kvinnesaksforeningen alene – stiftet i 1896 – drev en utstrakt virksomhet. Den åpnet leseværelse for medlemmene og abonnerte på aviser og tisskrifter. Den stiftet et arbeidskontor for hushjelper og hadde hundrevis av formidlinger de første årene før kommunen overtok. Den opprettet en husmorskole, som var den første fagskole i husstell i landet. Skolen ble drevet i mange år og hadde stor prestisje i byen.

Midt i alle denne hektiske foreningsdriften og arbeid på mannens kontor fikk hun fem barn til.

Stemmerett

Samtidig pågikk hele tiden kampen for å få innført stemmerett for kvinner. I kvinnesakskretser var det strategidebatt: Skulle man arbeid for at alle kvinner skulle få stemmerett på engang? Eller skulle kvinner med arbeid, utdannelse og inntekt eller eiendom prioriteres?

Mange utdannede lærerinner – med rektor Ragna Nielsen i spissen – mente det var klokest å starte med de opplyste kvinner, det vil si de med egen inntekt, altså de ugifte.

Her sto Betzy Kjelsberg for en helt annen linje. Saken ble debattert på et rabaldermøte i Bergen i 1898, hvor alle landets lokale kvinnesakforeninger deltok. Betzy holdt et flammende innlegg hvor hun hevdet at gifte kvinner burde være særlig kvalifisert til å få stemmerett. Stemmerettskampen måtte hele tiden omfatte alle kvinner.

I 1905 ble Betzy Kjelsberg selv valgt inn i kommunestyret. Hun var valgt på Avholdspartiets (en avskalling fra Venstre) liste, og hun kastet seg frydefullt inn i den politiske kamp. Nå tok hun opp alle de praktiske saker som hadde vært fremmet i kvinnesaksforeningene. Hun arbeidet utrettelig for å få kvinner med i råd og utvalg, og da la hun ikke vekt på partifarge.

Hun foreslo kvinner da det skulle velges domsmenn til lagretten. Hun fikk kvinner inn i vergerådet, hun foreslo at det skulle ansettes kvinnelig politibetjent. Her kom hun først i mål i 1916. En hjertesak var lik lønn for likt arbeid. Kvinnelige lærere var den gang langt rimeligere for kommunen enn mannlige lærere. Betzy Kjelsberg protesterte. Videre arbeidet hun for kvinnelige fengselsbetjenter – de fantes ennå ikke – kvinnelige tollere – og ikke minst: kvinner i fabrikktilsynet.

På det siste punktet ble det en heftig debatt. Magistraten hevdet at når det i loven heter at det skal oppnevnes menn, betyr det personer av hankjønn. Betzy protesterte og mente at menn i lovens forstand betydde mennesker. Til slutt anket hun saken innfor departementet og fikk medhold: Menn betyr mennesker!

Slik kom det i 1908 kvinner inn i det stedlige fabrikktilsyn og en av dem var Betzy Kjelsberg selv. Dette arbeidet opptok henne spesielt. Det var mange kvinner i Drammensindustrien: cellulosen, spinnerier og skofabrikkene sysselsatte et stor antall kvinner. Arbeidsforholdene var ikke gode. Betzy ble snart kjent for sitt arbeid for å bedre dem.

Fabrikkinspektøren

Da Arbeidstilsynet i 1909 skulle ansette landet første kvinnelige inspektør, som skulle ha ansvar for kvinners og barns arbeidsforhold i hele landet, var det ikke vanskelig å finne rett kvinne til rett plass. Det ble Betzy Kjelsberg. Som Edvard Bull skriver i arbeidervernets historie: Det viktigste som kom inn i fabrikktilsynet med loven av 1909, var Betzy Kjelsberg. Ikke bare tok hun fatt på jobben med dyktighet og engasjement, hun huskes også for sitt sprudlende humør. Inntil nylig har det vært folk som minnes henne som et stormvær som inntok bedriften med autoritet, myndighet og freske replikker.

I 1917 flyttet familien Kjelsberg tilbake til Kristiania. Det ble enklere å bo her når hele landet var hennes arbeidsplass. Hun ble også leder av den store og innflytelsesrike paraplyorganisasjonen Norske Kvinners Nasjonalråd og sterkt engasjert i ILO i Genève. I mange år var hun den norske regjerings representant ved den internasjonale arbeidskonferanse i Genève.

Da hun fylte 80 år ble dagen markert med en kjempefest på hotell Bristol i Oslo. Det var Nasjonalrådet som holdt fest, og deltakerne betalte selv for å delta. Jubilanten mottok hyllesten og svingte seg i dansen.

Drammens store datter

I rådhuset i Drammen henger det et relieff av byens store datter. Det bekranses hver 8. mars. Da samtlige kvinneorganisasjoner i Drammen i 1980 gikk sammen og opprettet et Krisesenter, fikk det navnet Betzy, og da Arbeidstilsynet jubilerte for få år siden, kom hun på frimerke. Glemt er hun ikke.