Kvinner opplever flere tilbakeslag i det som skulle være et festår.
Av Torild Skard, Norsk Kvinnesaksforening
(Publisert i Fokus-spalten i Klassekampen 8. juni 2013)
Et jubileum for kvinners stemmerett kom ikke av seg selv. Med stor mannstyngde opprettet Stortinget en komite for å feire to hundre år med demokrati i 2014. At demokratiet først ble virkelighet for befolkningen som helhet for hundre år siden, da kvinner fikk stemmerett i 1913, ble totalt oversett. Kvinneorganisasjoner protesterte og krevde at jubileet også skulle omfatte stemmeretten. Men Stortinget nektet og sendte kravet til Regjeringen, som igjen sendte det til et svakt fagdepartement.
Det ble opprettet en komite med både kvinner og menn for å markere hundre år med «allmenn» stemmerett i 2013. Lederen ble – heldigvis – en aktiv tidligere kvinnelig Stortingspresident, og fokus ble snart på kvinners stemmerett.
Stemmerettsjubileet fikk penger, men langt mindre enn mange andre jubileer. Frivillige krefter måtte mobiliseres på bred basis i tillegg til organisasjoner og institusjoner. Engasjementet overstiger forventningene. Men ressursmangelen er følbar.
Norsk Kvinnesaksforening er Norges eldste kvinneorganisasjon og var en viktig aktør i stemmerettskampen. Vi bidrar fortsatt i offentlig debatt, men arbeidet er krevende og i likhet med flere andre kvinneorganisasjoner opplever vi en prekær ressurssituasjon. Vi får noe offentlig støtte, men svært begrenset slik at det bare er rom for et minimum av drift og prosjekter. Uten ansatte, må alt arbeid skje på frivillig basis. Samtidig medfører søknader og rapportering betydelig byråkrati.
I året for stemmerettsjubileet er situasjonen paradoksalt nok tilspisset. Bevilgningen er kuttet. Og anmodninger om økt støtte, blant annet med henvisning til de millionbeløp Reform, en institusjon som synliggjør menn som kjønn, mottar fra det offentlige, blir avslått eller ikke engang besvart.
Og ikke nok med at kvinnebevegelsen sultefores. For noen år siden satte Regjeringen ned et likestillingsutvalg for å vurdere likestillingspolitikken. Det er laget to omfattende rapporter med en klar konklusjon, at politikken har spilt fallitt. Det mangler institusjoner og ressurser for å følge opp likestilling i praksis. Det mangler arbeidslivsreformer som letter omsorgsarbeidet. Det mangler grep ved lønnsfastsettelse slik at vi får likelønn. Det mangler prioritering av mor-barn-omsorgen og kvinnenes stilling etter pensjonsreformen er svak. Fortsatt dominerer mannsmakten i politikk og samfunn, økonomi og medier. Likestillingsutvalget anbefaler en ny giv for rettferdighet.
Men i stedet for en ny giv opplever kvinner tvert om flere tilbakeslag i det som skulle være et jubileumsår:
- Det foreslås kjønnsnøytral verneplikt, som medfører økte byrder for kvinner.
- Likestillingslova, som allerede er svak, foreslås ytterligere svekket.
- Fødselspermisjonen for mødre strammes inn.
- Kvinne-, kjønns- og likestillingsforskning neglisjeres og
- Kvinneuniversitetet i Norden står uten midler til et studium i «Retten til et liv uten vold» og videre drift.
Stemmerettspionerene engasjerte seg for å utdype demokratiet, gi kvinner innflytelse på linje med menn og skape et mer kvinnevennlig samfunn. En viktig forutsetning er en levende kvinnebevegelse. Men norske kvinneorganisasjoner er i dag for svake til å kunne bli reelle premissleverandører for endring av samfunnet.
Andre land har tatt aktive grep. Både Australia, EU og Sverige har etablert kvinnelobbyer etter initiativ fra myndighetene for å styrke kvinneorganisasjonenes politiske slagkraft. Men ikke Norge.
Jubileumsåret kunne være en anledning til et krafttak for kvinnene, men i «likestillingslandet» står det igjen å se.
