Artikkel av Torild Skard Leder Norsk Kvinnesaksforening publisert i Klassekampen 6. mars.
Det er interessant å følge maktens sprell i møte med et krav om likelønn som er sterkere enn vanlig. Den ene ansvarlige etter den andre trer fram: Jo da, vi er helt for, bare ikke akkurat nå og ikke sånn. Et så enkelt krav som lik lønn – og så vanskelig. Kvinner har slåss for det i mer enn et halvt århundre, og enda er vi ikke i mål. Det er ikke tilfeldig at kvinner dominerer i lavtlønnsyrker. Yrkene er lavt lønnet, fordi de er kvinnedominerte. Kvinner verdsettes lavere enn menn, og arbeid kvinner ofte utfører, verdsettes lavt fordi det er ”kvinnearbeid.” Dette er kvinneundertrykking.
Vi har fjernet formelt kjønnsdiskriminerende regler. Ressursfordelingen er ikke lenger formelt kjønnsbestemt, men blir det likevel på grunn av et system som definerer kvinners biologiske funksjoner som ”handicaps”. Ressurser gir grunnlag for mannlig dominans, og det vil menn nødig endre. Forsøk på utjevning ved lønnsoppgjørene er blitt undergravd ved lønnsglidning for høytlønte grupper etterpå.
Skal vi få likelønn, må vi endre måtene lønn fastsettes på. Selv om nesten alle kvinner har yrkesarbeid og noen menn tar mer tak hjemme enn før, er omsorgsarbeidet fortsatt kvinners spesialitet enten det er privat eller i offentlig tjeneste. De dårlige lønningene og den lave prestisjen knyttet til omsorg, og den lave prioriteringen av omsorgsoppgavene i det offentlige, blir til kvinneundertrykking i mer tilslørt form. Det er ikke fordi de er kvinner, men – .
En måte å opprettholde undertrykking er nettopp å tilsløre den. Ord som ”kvinne” og ”kvinnediskriminering” er nesten ikke å finne lenger i politisk vokabular. Nå snakkes det bare om ”kjønn” og ”likestilling” – hva det måtte bety. Kvinner krevde en lov mot diskriminering av kvinner og fikk en likestillingslov som var så kjønnsnøytral at både menn og kvinner kunne ha glede av den – og svupp, var kvinnediskrimineringen borte, eller nesten. Og nå skal denne lova også bli borte ved å integreres i en ”helhetlig diskrimineringslov” som absolutt alle skal ha glede av – i teorien.
Et annet maktmiddel er kooptering. Vi trodde da vi krevde kvinner inn i maktens posisjoner, at politikken ville endre seg. Vi tenkte makteliten ville ta i mot kvinnene med åpne armer og si: Så hyggelig, nå kan vi få hjelp til å rette opp skjevhetene! Men det var ikke slik. Kvinner fikk beskjed om å være snille og flinke for å vise at de dugde, tross alt. De måtte følge (manns)spillets regler og støtte felles sak. De måtte for all del ikke presse på kvinnekrav, i hvertfall ikke for mye. Kooptering er å uskadeliggjøre en motpart ved å ta henne eller hennes ideer inn i ledende sjikt, men på en måte som gjør personen eller ideene maktesløse. Da kvinner kom inn i politiske organer, skjedde det på mannsflertallets premisser. Og det ble – og er fortsatt – en kamp om hvor mye kvinnene skal gi etter.
Koopteringen kan være personlig eller ideologisk. Skal en kvinne gjøre karriere, må hun bli akseptert av maktens menn. Om lag 4 av 5 maktpersoner er fortsatt menn i vårt samfunn, og verken i Storting eller regjering har kvinner flertall, selv om antallet har økt. Og hvor sterkt står bekjempelse av kvinnediskriminering som politisk program? Full barnehagedekning er bra og integrering av FNs kvinnekonvensjon i menneskerettslova også, men nå står det altså om likelønn. Det krever vilje, nytenkning og ressurser.
Den nye likestillingsministeren har nedsatt et ”kvinnepanel” og vil granske likestillingspolitikken. Det er en god begynnelse. Men det skal mye til for å oppveie meningspresset i skjønnhetstyranniet overfor unge jenter og to ukers intens mannsindoktrinering med OL på TV. Det er best vi feminister går i 8. mars tog! Vi får ingenting gratis.
