På møte 2. mars 2011 holdt statssektretær Kjersti Bergstø følgende innledning på møte arrangert av Norsk Kvinnesaksforening og Mira i fellesskap:
Takk for introduksjonen og for invitasjonen om å komme hit i dag! Dette er en sak jeg brenner for, og som fikk ny aktualitet for meg da jeg for ikke lenge siden ble statssekretær!
Snart feirer vi hundreårsjubileet for kvinners stemmerett ved stortingsvalg. Men allerede – eller så sent som 7. juni 1910 fikk kvinner rett til å stemme ved kommunevalg og til å inneha kommunale verv. Spørsmålet om stemmerett var svært kontroversielt, og handelsminister Sofus Arctander gikk av i protest.
Stemmerett for menn ble innført i 1898, og i 1913 ble altså allmenn stemmerett innført. Motstanden var igjen selvsagt stor. Mange menn argumenterte med at kjønnene hadde hvert sitt naturlige arbeidsfelt og at likestilling derfor ikke bare var uheldig, men på linje med ”[…] aadselsbillens gnaven paa samfundslegemet.” Sterke ord: Likestilling er en åtselbille som snylter på samfunnet! Eller var det kvinnene som var insektet?
I dag blir Norge stadig kåret til det mest likestilte land i verden. Dette er selvsagt kjempebra! Men stemmer egentlig glansbildet med virkeligheten? Vel, ikke helt:
- Per i dag er kvinneandelen i kommunestyrene 37,5 % og snaut 40 % (39.6 %) på Stortinget.
- I 401 av 430 kommunestyrer er flertallet menn. På de siste 10 åra har kvinneandelen bare gått opp fra 33 % til 37,5 %. Fortsetter likestillingen i samme snegletempo, vil det ta mer enn 30 år før halvparten av kommunestyremedlemmene er kvinner.
- Og bare to av ti ordførere er kvinner.
- Holder vi oss til politisk makt på parlamentsnivå, er Norge nok ikke verdens mest likestilte land. Vi hadde ikke vunnet VM i likestilling – andre land ligger foran oss i løypa: I parlamentet i Rwanda, som ble valgt i 2008, er 56,3 % kvinner. Så følger Sverige (47,3 %) og Sør-Afrika (44,5 %) på 2. og 3. plass. Først på 8. plass i verden kommer Norge med altså snaut 40 % kvinner. Cuba, Finland, Island og Argentina er foran oss på listen.
Når det gjelder valgdeltakelse, ser det heldigvis bedre ut. Ved valget i 1987 deltok for første gang kvinner i like stor grad som menn, og siden har kvinner faktisk hatt noe høyere valgdeltakelse enn menn.
Og bildet er heller ikke så verst for innvandrerbefolkningen: Ser vi innvandrerne under ett, var valgdeltakelsen for kvinner og menn like høy i 2005. Dette gjelder også om man deler innvandrere ut fra vestlig og ikke-vestlig bakgrunn.
Om vi går litt tilbake igjen i tid, var kvinner på 60-tallet nærmest fraværende i det politiske liv, selv om damer ble mer synlige i det offentlige rom, med større deltakelse i arbeidslivet og stadig flere i høyere utdanning. Mindre enn 10 % av politikerne på Stortinget og i kommunestyrene var kvinner. Derfor ble det arrangert flere aksjoner for å øke kvinneandelen i politikken fra slutten av 1960-tallet.
«Kvinnepolitisk aksjon» med Kolstad, Refsum og Ås i spissen før stortingsvalget i 1977 var tverrpolitisk, og kravene var 50 % kvinner i folkevalgte organer og en politikk til fordel for kvinnene. Og resultatene kom; ved valget det året gikk kvinneprosenten opp fra 15,5 til 23,9 %.
På 80-tallet innførte Arbeiderpartiet, SV og Venstre 40 % kvotering, og dermed kom et nytt gjennombrudd. I 1985 kom kvinneandelen på Stortinget opp i 34,4 % og to år etter ble andelen 31,2 % i kommunestyrene. I dag er det bare Høyre og FrP av partiene som ikke har regler om minst 40 % representasjon av begge kjønn.
I nord er det bedre enn i Oslo: Sametinget har om lag lik fordeling mellom kjønnene, med 49 prosent kvinner (SSB).
I regjeringen, som lenge var stengt for kvinner, hadde det ikke vært aktuell politikk å ta inn kvinner før i 1945, men alle regjeringene som ble dannet mellom 1973 og 1981 hadde mellom 20 og 25 % kvinner. Gro Harlem Brundtland ble historisk som Norges første kvinnelige statsminister da hun dannet sin første regjering i 1981. Hun bidro til en verdenssensasjon da hun dannet den såkalte «kvinneregjeringen» i 1986 med 44 % kvinner. I den neste Brundtland-regjeringen i 1990 var hele 9 av 19 statsråder kvinner – det er 47 %. Heldigvis har vi holdt oss der, og i dag er halvparten av statsrådene er kvinner.
Når det gjelder partiene, er den demokratiske deltakelsen gjennom medlemskap i politiske partier lav. Andelen som er medlemmer i et parti har sunket fra 1980, hvor 21 % av mennene og 12 % av kvinnene var medlemmer. Tilsvarende tall for 2007 var 9 % menn og 7 % kvinner.
En sentral premissleverandør i dag er mediene. ’Den fjerde statsmakt’ spiller en sentral rolle når formell og uformell makt fordeles. Mediebransjen er fortsatt mannsdominert. Om lag ni av 10 redaktører i norsk aviser er menn. Som arbeidskraft er kvinner i media også i mindretall. Andelen kvinnelige medlemmer av Norsk Journalistlag har økt fra 20 % i 1981 til 38 % i 2000.
Kvinneandelen blant redaksjonelle medarbeidere er lavest i dagspressen og høyest i ukebladene. At mediene er en ”man’s world” kommer til uttrykk i kilde- og stoffvalg. 80 % av alle kilder i mediene er menn, og 89 av de 100 mest omtalte menneskene i Norge i 2005, var menn.
”At dagsorden som settes i mediene (tendensielt) er menns dagsorden, preget av menns vinkling mer enn kvinners, kan dempe kvinners interesse for viktige samfunnsspørsmål og i neste instans deres demokratiske samfunnsdeltagelse”, hevder Elisabeth Eide, førsteamanuensis ved journalistutdanningen ved HiO.
Det kan være mange grunner til at vi fortsatt ikke har lik fordeling mellom kvinner og menn i politikken. I fjor kom Rokkansenteret i Bergen med en studie om politisk motivasjon og deltakelse på oppdrag av Kommunal- og regionaldepartementet (KRD).
Studien viser at menn både er mer motiverte for og deltar hyppigere enn kvinner i politikken. Nesten 22 % av alle menn er aktive i politiske verv eller i enkeltsaker, mens bare 14 % kvinner er aktive.
Dette er ikke så overraskende, all den tid at 62 % av mennene opplyser at de er politisk interesserte, mens 48 % kvinnene sier det samme.
Ser vi litt bak denne forskjellen, viser det seg at det bunner i ulikheter i interessemønstre, snarere enn reell forskjell i politisk interesse. Kvinner er mindre opptatt av politikk generelt og mindre opptatt av rikspolitikk, men de er like opptatt av politikk på lokalt og regionalt nivå som menn.
Menn sier at de er motiverte ut fra en generell politisk interesse. Kvinner ser ut til å ha en mer instrumentell tilnærming til politisk deltakelse: For kvinner er politikk interessant så lenge den kan bidra til å løse en viktig sak. Med andre ord: Politikk er et middel til å nå et bestemt mål.
Flere menn enn kvinner er opptatt av politikk som aktivitet, altså begrunnet i en generell politisk interesse.
Når kvinner opplever at en sak de arbeider med løses, er målet oppnådd og motivasjonen synker. Det samme skjer dersom en løsning synes langt unna – da opplever de frustrasjon rundt den enkelte saken, og slutter i større grad enn menn.
Ulik interesse viser seg også i hvilke politiske saker menn og kvinner synes er interessante. Det overrasker ikke at disse følger kjønnsstereotypiene. Flere kvinner enn menn er interesserte i områdene velferd, kultur og miljø. Menn i større grad enn kvinner er interessert i tekniske og utviklingssaker (næringsliv/økonomi). Og her snakker vi ikke om små, men tydelige og signifikante forskjeller.
Byrådet i Oslo er et typisk eksempel på det jeg snakker om. Av åtte medlemmer er tre kvinner. Menn sitter med tradisjonelle oppgaver, bl.a. som leder, finans- og samferdsels-byråder, mens to av tre kvinnelige byråder har ansvar for velferdstjenester, henholdsvis helse og eldreomsorg og sosiale tjenester og rusomsorg).
Heller ikke i Trondheim kommune, som er styrt av de rødgrønne, er særlig mye bedre enn Oslo. I Trondheim er riktignok ordføreren en kvinne (Rita Ottervik, Ap) mens fire av kommunens seks fagkomiteer er ledet av menn. Altså tyder mye på at kvinner faller dårlig ut uansett hva slags politisk farge kommunen styres av.
Dersom vi ser litt på kjønnsforskjeller og lønn, kjenner vi jo til dette: Sektorer som domineres av kvinner, også er dårligere betalt enn sektorer hvor menn er i flertall. Disse lønnsforskjellene finnes ikke bare mellom kvinnedominerte næringer som omsorg og utdanning på den ene siden, og mannsominerte næringer som økonomi og teknikk på den andre – den manifesterer seg også i departementsstrukturen, med samme tydelige språk.
Det er departementene som har stor andel menn og hvor oppgavene er knyttet til områder som tradisjonelt har vært mannsdominerte som lønner best: På topp har vi Finansdepartementet, og så følger Fornyings- og administrasjonsdepartementet (som administrerer lønnsoppgjørene), Helse- og omsorgsdepartementet, Miljøverndepartementet og Forsvarsdepartementet (ca 34 % kvinner, 15 % kvinner i lederstillinger). Helt nederst finner vi byråkratene i mitt departement, BLD, hvor kvinner er i flertall (69 %) og som jobber med politikkområder som tradisjonelt er knyttet til kvinner: barn, likestilling og familiepolitikk.
Vi må spørre oss, etter min lille gjennomgang av de store forskjellene: Hvorfor er det slik?
Den spesielt lave andelen kvinner i kommunepolitikken kan ha ulike forklaringer. Ordningen med kumulering av personer bidrar negativt for kvinner. Kvinneandelen blant nominerte kandidater sammenliknet med kvinneandelen på de valgte kandidatene, støtter opp om en slik forklaring. I tillegg bidrar også partienes nominering til at kvinner er mer utsatt i valget siden det er flere menn enn kvinner på partienes ”sikre” plasser.
Forskning viser at partiene og nominasjonskomiteene har et viktig ansvar selv i arbeidet med å oppnå en jevnere kjønnsfordeling i kommunestyre og i kommunalpolitiske maktposisjoner. Partienes listeplassering av kandidater og stemmetillegg viser seg å være det viktigste virkemidlet for å øke kvinnerepresentasjonen i lokalpolitikken.
Så har vi selvsagt det at kvinner møter krav og stiller krav til seg selv til både å lykkes som mor og ektefelle, samtidig som du skal ha et fulltidsarbeid. Selv om menn i større grad deltar i husarbeidet, er det fortsatt slik at kvinner gjør mesteparten. Det blir liten tid igjen til å engasjere seg politisk.
Og så kan vi selvsagt finne de kjente strukturelle utfordringene: Studier viser klart at menn snakker mest og i større grad enn kvinner forventes å ta ordet og lede. Når kvinner i minutter og sekunder har snakket mindre enn halve taletiden, viser det seg at de tror de har opptatt over halvparten av taletiden. Det motsatte gjelder for menn. Det eksisterer altså en kulturell forventning både hos menn og kvinner om at kvinner skal/bør snakke minst.
Berit Ås avkledde hersketeknikkene som mange kvinner møter, og vi har masse eksempler på at kvinner og menn møtes ulikt i politikken. For eksempel var det stor diskusjon om vekten til Erna Solberg var et ”problem”. At Bjarne Håkon Hansen er litt korpulent, ble i sin tid omtalt som ”sjarmerende”. Da Sylvia Brustad var barne- og likestillingsminister, lurte mange fælt på hvordan hun kunne være dette – uten barn? Da hun fikk barn, lurte mange på hvordan hun kunne være sosialminister – hun som hadde barn!
Møter i politisk sammenheng er ofte lagt til kvelden, en tid på døgnet som kvinner prioriterer til å bruke sammen med familien. Kan man tenke seg at møtet i kommunestyret, for eksempel ble lagt til et annet tidspunkt på dagen som generelt passer kvinner bedre?
I år er det 100 år siden Anna Rogstad fra Frisinnede Venstre som første kvinne møtte på Stortinget. Om to år skal vi feire at det er 100 år siden at kvinner fikk allmenn stemmerett i Norge. Og selv etter et århundre år med kvinner i politikken, utgjør kvinnene kun snaut 40 % av representantene i kommunestyrene og på Stortinget. Og kvinner sitter i mindre grad enn menn som ledere av komiteer, og i den grad de gjør, er dette som ledere av sektorer som tradisjonelt er dominert av kvinner.
80% av kommunene ledes av menn.
På regjeringsplan er det situasjonen tilfredsstillende, i og med at halvparten av statsrådene er kvinner. Men statsministeren, finansministeren og utenriksministeren er alle menn, og typisk nok er utdannings-, helse- og omsorgs- og kulturdepartementet ledet av kvinner.
Kvinner vil og kvinner kan! Det vet vi. Samtidig må kvinner være ærlige på at også vi kan være enda tøffere i kampen om plassene og de politiske ledervervene. Det er ikke slik at det alltid er menns skyld, eller at barrierene er uoverstigelige. Jo, det finnes både struktur og kultur som hindrer kvinner. Samtidig er ikke det hele forklaringen. Vi kvinner kan også i større grad ta ansvar for vår egen situasjon. Å gripe makten er verken ukvinnelig eller farlig. Det er en plikt og en rett vi har på lik linje med menn.
Takk for oppmerksomheten, og jeg ser fram til debatten!
