Får vi likelønn?
Norsk Kvinnesaksforening setter pris på at regjeringen aktivt går inn for å fremme så vel likelønn som likestilling. Men tittelen på meldingen stiller saken på hodet. Den skulle være likelønn for likestilling, ikke omvendt, ettersom likelønn er et middel for å nå målet, som er likestilling.
Meldingen legger fram flere utmerkete tiltak, men regjeringen viker tilbake for det viktigste, nemlig å påvirke lønnsfastsettelsen direkte.
Likelønnskommisjonen (NOU 2008:6) foreslo avsatt en likelønnspott på 3 milliarder kroner for å heve lønnsnivået i typiske kvinneyrker. NKF beklager at Stortingsmeldingen ikke følger opp dette forslaget, som er det mest direkte virkende og effektive skrittet i retning av likelønn for kvinner og menn. I stedet foreslås tiltak som i beste fall virker på svært lang sikt, og som til dels har uklar eller ingen virkning.
Det er selvsagt bra om både jenter og gutter velger mer utradisjonell utdanning og flere typer yrker. Men flere kvinner inn i mannsyrker opphever ikke den grunnleggende urettferdigheten at omsorgsyrker er underbetalt.
Lengre fedrepermisjoner er et ønskelig tiltak under visse forutsetninger, og vil antakelig på lengre sikt trekke menn bedre inn i omsorgen for barn. Men virkningen på kvinners lønn er uklar. Meldingen legger vekt på en svensk undersøkelse (Johansson, 2010) som viser at lengre fedrepermisjon bidrar til å øke morens lønn. Men en samtidig norsk undersøkelse (Sara Cools, Jon H. Fiva and Mads Kirkebøen: The effects of paternity leave on parents and children, ESOP working papers, 15 dec
2010) gir et resultat som er stikk motsatt.
Og igjen: en eventuell slik gunstig virkning er i beste fall langsiktig. Og lengre fedrepermisjon er heller ikke et tiltak rettet mot undervurderingen av kvinneyrker.
NKF vil for øvrig beklage at vidtrekkende forslag vedrørende barnets første leveår blir lagt fram uten en grundigere drøfting av virkningene ikke bare for fedre, men også for mødre og barn og familien som helhet.
Oslo 15. feb. 2011.
