Krisesentrene ble skapt av kvinnebevegelsen for over 30 år siden. De vokste fram ved frivillig og idealistiske innsats og fikk ulik utforming i forskjellige byer. I dag er de blitt kommunale og styres av kommunene. Spørsmålet er om endringen er vellykket? Den har nå virket i halvannet år.
Dette var problemstillingen Norsk Kvinnesaksforening tok opp i sitt debattmøte i Litteraturhuset i Oslo 5. oktober.
Innledere var Tove Smaadahl fra Krisesentersekretariatet, professor Ragnhild Hennum, styreleder, og Inger-Lise W. Larsen, daglig leder fra Oslo krisesenter, Hilde Rosenberg fra Trondheim krisesenter og Vigdis Engedal og Else Grønvold fra Kongsberg krisesenter.
Det som slo sterkest gjennom i debatten, var situasjonen i Kongsberg: Krisesenteret kjemper nå for sin fortsatte eksistens. Nedleggelse truer, og det samme kan ramme flere sentre.
Da krisesentrene gikk over fra å være selvstendige enheter støttet av staten til å bli et kommunalt ansvar, tok kommunene makten. Sentrene som hadde styrt seg selv og blitt drevet på selvstendig grunnlag, er nå underlagt kommunale regler. Kommunene kan enten drive sentre selv eller kjøpe tjenester av andre sentre, noe som medfører sentralisering.
Men forsvinner de små krisesentrene, går en viktig verdi tapt: Nærhet. Kvinner og barn som søker beskyttelse i et krisesenter, har behov for fortsatt nærhet til skole, barnehage og sosialt miljø. Det er utrolig mye vanskeligere å bryte opp fra et voldelig hjem når en må reise langt av sted med små barn, som derved rives bort fra skole, venner og daglige rutiner.
Den nye krisesenterloven fikk navnet «Lov om vold i nære relasjoner». Dette innebar at også menn som utsettes for vold, skulle ha rett til beskyttelse. Men å huse menn og kvinner i samme krisesentre er en umulighet. Mange kvinner vil da ikke kunne benytte sentrene. Menn må få egne tilbud. Dette medfører både økonomiske og administrative utfordringer for kommuner som vanskelig kan klare å følge opp loven med tilstrekkelige tilskudd.
For mange krisesentre har endringen vært smertefull, og det gjenstår mye arbeid.
Et annet problem med overgangen til kommunal virksomhet er tausheten. Tidligere kunne sentrenes ledere fritt uttale seg til pressen. Nå må de henvise til kommunale ledere som f.eks. rådmenn, som vet lite om «vold i nære relasjoner». Saken er jo den at hele krisesenterbevegelsen vokste fram ved at nettopp noen som sto de berørte nær, brøt lydmuren.
For 30 år siden var kvinnemishandling et ukjent problem. Skammen gjorde at ingen fortalte om hva som foregikk bak husets fire vegger. I det offentlige rom var det kvelende stille. Men så var det noen som snakket.
Det er fare for at det atter kan bli taust. Dette må ikke skje. Til det er krisesentrene for viktige for svakt stilte grupper som vanskelig kan tale for seg selv. Kvinnebevegelsen, politikere, lokalsamfunn og medier må følge med, og de må sørge for at 30 års innsats ikke blir svekket. Og ikke bare det: innsatsen må styrkes for å gi nødstedte kvinner og barn nødvendig hjelp.
Gunhild Ramm Reistad,
