Den 20.september arrangerte NKF i samarbeid med Nasjonalt kompetansesenter for amming et seminar om spebarnstiden i Litteraturhuset. Seminaret er del av en serie på to møter høsten 2012. Bakgrunnen er de store endringene av den tidlige barneomsorgen, herunder i barnets første leveår. Barseltiden på sykehus etter fødsel er kortet dramatisk ned de siste tiårene, og det har skjedd en økning i fødselsdepresjoner. Amming blir i økende grad satt opp mot likestilling, og fedrekvoten er vesentlig utvidet. Norsk Kvinnesaksforening ønsket å sette søkelys på kvinners og barns behov i tiden rundt fødsel og spebarnstid.
Lege og medisinsk rådgiver ved Nasjonal kompetansetjeneste for amming Solveig T. Holmsen åpnet med å innlede om: Hvordan skal samfunnet legge til rette for at kvinner kan amme? Hun påpekte at morsmelk er den optimale næringen for spebarnet, og også har en rekke helsefremmende egenskaper, og viste til helsemyndighetenes anbefaling om fullamming i minst seks måneder og fortsatt amming hele det første året. Lengre permisjon til mor forbindes med økt amming, mindre sykdom hos barnet, bedre psykisk helse hos mor og lengre ammeperiode. Amming er arbeid som tar tid. Fullammende kvinner ammer gjennomsnittlig 10 ganger i døgnet, 52% nattammer ved seks måneder og 33% nattammer ved åtte måneder. Dette må regnes med når permisjonen skal fordeles. For å kunne amme i tråd med anbefalingen, må mor ha mulighet til minst åtte måneder permisjon etter fødsel.
Othilie Vildershøj Bjørnholt, medisinstudent ved Københavns universitet, har undersøkt hvorfor kvinner ikke fullammer i tråd med helsemyndighetenes anbefaling. En rekke faktorer fører til tidlig ammeslutt, herunder sosiale forhold, familiens amme-historie, manglende kunnskap om amming og manglende tro på egen melk. Bedre kunnskap om risikofaktorene for tidlig ammeslutt kan gjøre helsetjenesten bedre til å hjelpe kvinner til å fullamme lengre.
I innlegget Hvorfor flaske og flaske-bevegelse? brukte lærer Anine Midnes egne erfaringer med ammeproblemer og flaskemating, og hevdet at myndighetene ikke gir god nok hjelp til dem som ikke klarer å amme. Hun har derfor vært med på å starte en nettside med informasjon om flaskemating.
Andre del handlet om relasjoner, barselomsorg og tilknytning, og overlege ved Psykiatrisk divisjon på Stavanger Universitetssykehus Signe Karen Dørheim spurte: Hvorfor øker fødselsdepresjoner? Betydningen av relasjoner. Forekomsten av fødselsdepresjoner i Norge er doblet de siste ti årene. Det er en depresjon som oppstår i en sårbar periode for baby, mor og far, og får følger for barnets tilknytning og utvikling; kognitivt, sosialt, emosjonelt, fysisk og motorisk, og for mors forhold til far. Fødselsdepresjon er vanligere enn annet som måles (diabetes, svangerskapsforgiftning, infeksjoner og blødning), og helsetjenesten bør prioritere dette, både med forebygging og behandling.
Psykolog Annika Melinder ved Psykologisk institutt UiO innledet om Tidlig nevrokognitiv utvikling; en faktor av betydning for mor og barn? Melinders hovedbudskap var at kontinuitet, rutiner og en fast tilknytningsperson er viktig, allerede før tre måneders alder, i hele det første leveåret, og utover det. Psykolog Helmen Borge Anne Inger Helmen Borge ved psykologisk institutt UiO hevdet i sitt innlegg at det psykologiske samspillet, med en sensitiv mor (eller far), er det viktigste for spebarnets tilknytning.
Augusta Vildershøj Bjørnholt presenterte sin årsoppgave fra Steinerskolen, om Barselomsorg blant norsk-indiske kvinner. Kulturer med sterke tradisjoner for barselomsorg har mindre fødselsdepresjoner, og hun fant at norske kvinner med indisk bakgrunn videreførte barseltradisjoner fra hjemlandet. De fikk mye omsorg privat, fra svigermor eller egen mor, som delvis oppveide for lite omsorg fra det offentlige.
Alle beklaget nedprioriteringen av barselomsorgen i Norge de siste årene, og de uheldige konsekvensene for både mor og barn.
Janicke Karin Solheim
