Likestillingslykke av Kristin Briseid
På 1970-tallet kjempet den nyfeministiske bevegelsen for kvinnefrigjøring. Det vi har fått er en rekke såkalte kjønnsnøytrale reformer som underkjenner både kvinners særstilling i reproduksjonen og betydningen av omsorgsoppgavene som kvinner tradisjonelt har ivaretatt. Kjønnsnøytrale ambisjoner har preget norsk likestillingspolitikk i flere tiår. Goder og byrder skal deles likt og man ser suverent bort fra at de to kjønn ikke har de samme forutsetninger og at de yter høyst ulikt på områder der biologiske forskjeller er relevante. Så lenge goder og byrder deles 50-50 mellom menn og kvinner ser det ikke ut til å bekymre pådriverne at det er menns tradisjonelle forsørgermønster som legges til grunn. Det forventes at kvinner uansett livsfase skal tilpasse seg et arbeidslivsregime som i hovedsak er uendret fra den gang forsørgermannen etter endt arbeidsdag kunne komme hjem til en velstelt bolig, barn som var ivaretatt og ferdig laget middag. Vitale oppgaver hjemme er som kjent ikke blitt borte selv om husholdningsmaskiner har forenklet oppvask og klesvask. I to-forsørger familien skal husholdsoppgavene løses på fritiden, men hvor fri er tiden hjemme? En del oppgaver krever en arbeidsinnsats som vanskelig velges bort. Man kan derimot reise spørsmålet om hvor det gamle arbeiderkravet 8 timer til arbeid, 8 timer til hvile og 8 timer til å gjøre hva man vil er blitt av.
Er jeg fri nå? Av Linn Stalsberg
Døtre av nyfeministgenerasjonen har nå erfart hva den kjønnsnøytrale likestillingsideologien/statsfeminismen innebærer i praksis. Med utgangspunkt i egne erfaringer viser Kristin Briseid og Linn Stalsberg til fulle at den norske modellen for likestilling hverken fører til lykke (Briseid 2012) eller til frihet (Stalsberg 2013) for kvinner med omsorgsansvar. Bøkene supplerer hverandre på en utmerket måte. Begge forfattere setter egne erfaringer i en større sammenheng. Briseid bringer blant annet inn eldre kvinners erfaringer på grunnlag av intervjusamtaler. Noen av disse har arbeidet som psykoterapeuter og har gjennom sin praksis fått inngående kjennskap til vanskeligheter som klienter har strevet med i sine dagligliv. De fleste siteres med fullt navn og målbærer kritikk av i likestillingspolitikkens veivalg. En av dem mener at likestillingsforkjemperne har tatt over det gamle mannfolksystemet og ikke skjønt hva som har skjedd.
Stalsberg skisserer en historisk bakgrunn for dagens situasjon med særlig vekt på den nyfeministiske bevegelsens fremvekst i Norge. Hun peker på at fora som Kjerringråd og Sirene reiste grunnleggende problemstillinger som normalarbeidsdagens lengde og antall timer i barnehagen mens professor i kvinnerett Tove Stang Dahl hevdet med styrke at likestilling favoriserer mannlighet. Leseren blir minnet om at diskusjonen om likestillingspolitikkens premisser ikke er av ny dato, men ble reist også på 1930-tallet. Da ble arbeiderkvinnenes velferdsfeminisme satt opp mot middelklassekvinners krav om karriereløp på like vilkår for kvinner og menn. Også i dag varierer kvinners interesser og behov med klasseforankring. Dagens arbeidsregime smerter aller mest for dem som har ensformig lønnsarbeid med minimal fleksibilitet 7-8 timer per dag.
En politikk som i større grad tar hensyn til kvinners særstilling i reproduksjonen samt til deres tradisjonelle omsorgsoppgaver blir i dag betegnet som forskjellsfeminisme eller omsorgsfeminisme. Likestillingspådrivere distanserer seg fra en slik posisjon ved å karakterisere den som konservativ og tilbakeskuende. Når den kjønnsnøytrale ideologi dominerer i offentligheten, synes det rimelig å forstå omsorgsfeminisme som en radikal og progressiv posisjon som utfordrer makteliten. At Briseid presenterer seg om tidligere SV sympatisør mens Stalsberg bidrar som free-lance journalist til Klassekampen, vitner om omsorgsfeminisme som en heller radikal og maktkritisk posisjon. Det er likevel ingen tvil om at begge forfattere slutter opp om vesentlige reformer som kvinnebevegelsen og statsfeministene har arbeidet fram som forholdsvis lang fødselspermisjon og barnehagedekning, men de er kritiske til tidlig barnehagestart, lange dager og utilstrekkelig bemanning. Videre legger begge forfattere kvinners selvforsørgelse til grunn som et avgjørende premiss. Det som derimot mangler er en offentlige politikk som vil gjøre det mulig for kvinner å forme sine liv ut fra ulike verdier, interesser og behov i stedet for den ensretting som den offentlige likestillingspolitikken legger opp til. Selvforsørgelse bør være forenelig med å ivareta av grunnleggende velferdsbehov både når det gjelder egenomsorg, omsorg for barn og for bistand til andre personer som står en nær og som trenger en hjelpende hånd.
Den kursen Briseid og Stalsberg staker ut som ønskverdig og nødvendig kan vanskelig avfeies som utopisk idealisme. Derimot kan man som Briseid hevde at den offisielle likestillingsretorikken glorifiserer virkeligheten og at kartet ikke stemmer med terrenget. Selvforsørgelse samt ivaretakelse av vitale omsorgsbehov vil kreve strukturelle endringer som nedkortet normalarbeidsdag for eksempel i kombinasjon med mulighet for å velge fire dagers uke ved behov. En omlegning av trygdesystemet og kontantstøtte til minstelønn/borgerlønn vil blant annet kunne utsette barnehagestart for de yngste og bidra til større valgfrihet for foreldrene. Bøkene fortjener å bli lest vidt og bredt som verdifulle bidrag til debatten om hvordan grunnleggende behov for tilknytning og omsorg kan komme sterkere inn som premiss for samfunnsutviklingen.
Stalsbergs bok kunne gjerne vært utstyrt med en mer detaljert innholdsfortegnelse så man lettere kunne finne tilbake til emner og poeng. Og hvorfor har Briseid måttet betale for å få sin bok utgitt? Kjenner ikke norske forlag sin besøkelsestid?
Kristin Briseid (2012): Likestillingslykke. Kolofon forlag.
Linn Stalsberg (2013): Er jeg fri nå? Tidsklemte damer i verdens beste land. Aschehoug.
Tone Schou Wetlesen er professor emerita ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo
Publisert i Ny Tid 30. august 2013
