Kronikk publisert i klassekampen 11. august, 2014
Av Torild Skard
Feminist og psykolog
1.-7. august markerer 170 land «verdens ammeuke» – men ikke Norge. Det passer ikke i ferietida, sies det. Andre land har også ferie. Er innsats for amming kanskje viktigere for dem? Mødre i Norge er blant de som ammer barna sine lengst.
Selv om vi er langt framme, skal vi vokte oss for å være selvtilfredse. Verdens helseorganisasjon, WHO, tilrår fullamming i 6 måneder og en samlet ammeperiode på minst ett år. Et flertall av norske barn blir ikke ammet i samsvar med dette. Samtidig blir barselomsorgen svekket. Barseltida på sjukehus etter fødsel er kortet dramatisk ned mens mange kommuner mangler ressurser til å følge opp og hjelpe nybakte foreldre. Fedre har fått kvote, men mors permisjon er strammet inn. Fødselsdepresjoner har økt, og presset på at mødre skal raskt tilbake til yrkeslivet har blitt sterkere.
I denne situasjonen er det slående hvordan barns behov har forsvunnet fra debatten. I alt ståket om pappaperm har mor og barn glidd ut av søkelyset. Pappakvote er en uhyre viktig reform, men hvordan skal rollefordelingen mellom mor og far være i praksis? En skulle tro at endring av omsorgen i barnets første leveår hadde blir fulgt av systematisk forskning og undervisning. Men foreldre lærer lite om barns behov på ulike trinn og forvirringen råder når folk skal forklare hvordan nybakte mødre og fedre best skal ta seg av barnet. Det snakkes om «likestilling» og betydningen av kontakt mellom far og barn. Men hvor like er mor og far egentlig, og hva betyr kontakten med mor?
Det er foruroligende at pappaperm fortrinnsvis settes i forbindelse med yrke og karriere, ikke barns trivsel og vekst. Noe av det viktigste i et samfunn er framveksten av nye generasjoner, men hensynet til barns omsorg må stadig vike for arbeidslivets krav. I stedet for å skape et omsorgsvennlig arbeidsliv, presses foreldre til et karrieretilpasset omsorgsarbeid.
Midt i dette neglisjeres barns behov og mors kontakt med barnet nedvurderes. Det er en tendens til å mene at amming ikke er noe problem i Norge. Ammer ikke mødrene, overlever barna på morsmjølkerstatning. Det er riktig, men er det alt? Det blir ikke stilt spørsmål om hvordan spedbarn blir matet? Amming dreier seg om langt mer enn ernæring. Det dreier seg om en psykologisk og sosial situasjon som er vesentlig for barnets personlighetsutvikling. Nærheten til mor omfatter lukt og smak, fysisk omslutning og hudkontakt, oppmerksomhet og blikk, lyd og stemme. Når blir barnets behov tilfredsstilt? Hvor trygg er tilknytningen? Går sugingen greit? Hvor lenge varer ammingen? Blir barnet mett, og når og hvordan skjer avvenningen?
Barnets første kontakt med andre mennesker har betydning for den tidlige opplevelsen av verden og seg selv og er med å forme holdninger og identitet for hele livet. Psykologer snakker om at det i første leveår særlig dreier seg om framveksten av grunnleggende tillit eller mistillit hos et barn.
Jeg skulle ønske folk kunne lære av min mor. Åse Gruda Skard var en pioner innen både kvinnesak og barnepsykologi. Da hun fikk sine første barn (tvillinger), hyrte hun opp en barnehjelp og kombinerte ammingen med flere deltidsjobber. Da hun kom hjem for å amme, sov barna noen ganger, andre ganger gråt vi. Og det ble for lite tid når et av barna kastet opp etter matingen. Mor trakk den konklusjonen at ammingen måtte organiseres på en helt annen måte og ble en varm forkjemper for selvregulert og langvarig amming av hensyn til både mor og barn.
Et sentralt krav for likestilling er at kvinner skal kunne bidra til samfunnet, bli økonomisk selvstendige og ha samme inntekt som menn. Men slik dette nå ofte oppfattes, betyr det at kvinner og menn skal behandles likt på menns premisser. Det er bare yrkesarbeid som teller, og omsorgsarbeid nedvurderes. Samtidig er arbeidslivet organisert etter modell av mannlige, ikke kvinnelige arbeidstakere. Risikoen er at de som betaler prisen, først og fremst blir småbarna.
