Norsk kvinnesaksforenings landsstyre 9. mai 2015 går imot kvinne-og barnefiendtlige endringer av barneloven og krever at eventuelle endringer av barneloven ivaretar kvinners rettigheter og fremmer barnets beste. Landsstyret vedtok følgende uttalelse som er oversendt statsminister Erna Solberg,Barne- og likestillingsminister Solveig Horne, Stortingets familie- og kulturkomite og de parlamentariske lederne av partiene på Stortinget.
Kommentarer til barne- og likestillingsministerens pressemelding om endringer av barneloven.
Norsk kvinnesaksforenings landsstyre samlet til møte 9. mai 2015 har notert at barne- og likestillingsministeren i en pressemelding har varslet flere endringer i barneloven. Saken er imidlertid ennå ikke ferdigbehandlet i departementet og høringsnotat i saken vil først bli sendt ut til sommeren. Fremgangsmåten gjør det vanskelig å vurdere hvilket grunnlag departementet – utover det rent ideologiske – har for forslagene. Med tanke på det avsluttende arbeidet i departementet med høringsnotatet, vil landsstyret i NKF spille inn følgende kommentarer som vi forutsetter vil være behandlet i høringsnotatet, som vi dessuten forutsetter redegjør for grunnlaget for forslagene.
I pressemeldingen understreker statsråden at hensikten er å fremme barns beste ved å likestille foreldrene. NKFs landsstyre forutsetter at departementet for hvert enkelt punkt i forslaget drøfter hvordan dette fremmer barnets beste, og også vurderer motargumentene. Tilsvarende mener vi at høringsnotatet må inneholde en vurdering av forslaget i lys av bestemmelsene i FNs kvinnekonvensjon og FNs barnekonvensjon. Barnekonvensjonen og kvinnekonvensjonen gjelder begge som norsk lov. Det er viktig at forpliktelsene etter begge konvensjoner vurderes allerede i lovgivningsprosessen slik at domstolene ikke vil måtte sette de vedtatte bestemmelsene til side som stridende mot konvensjonsforpliktelsene.
Et forslag er å innføre felles foreldreansvar også for foreldre som ikke bor sammen når barnet blir født. I det alt vesentlige er dette et forslag som vil gi menn rettigheter etter barneloven § 30. Dette vil videre bety at faren også vil være verge for barnet, jf. vergemålsloven av 2010 § 16. Det er mange grunner til at foreldre ikke bor sammen når et barn blir født; faren kan være gift, forbindelsen har vært kortvarig, mannen ønsker ikke barnet, kvinnen har benyttet en manns sæd for å bli gravid uten å ha ønskemål om fortsatt kontakt med mannen. Det at mannen skal ha foreldreansvar i slike situasjoner er stort sett ikke ønskelig. Landsstyret i NKF frykter at kvinner gitt en slik lovendring i mindre grad vil være innstilt på å medvirke ved fastsettelsen av farskapet.Vi forutsetter at departementet i høringsnotatet grundig drøfter og redegjør for hvilke rettigheter og plikter lovforslaget vil medføre.
Det foreslås videre å endre dagens regulering av delt bosted. Formålet med forslaget er å øke bruk av en slik ordning ved samlivsbrudd. Landsstyret i NKF ser ikke bort fra at dette kan være en ordning som likestiller foreldrene. NKF ønsker at bruk av ordningen med delt bosted skal ivaretar kvinners rettigheter og fremmer barnets beste. Vi forutsetter at det i høringsnotatet redegjøres for forskning om dette er til barns beste, særlig når foreldrene ikke er i stand til å samarbeide om ordningen. Vi henstiller videre om at begrepet «delt bosted» blir nærmere definert i notatet. Vil f.eks. en deling 65 % – 35 % oppfylle definisjonen.
Det å bo to steder kan være svært slitsomt for barn som stadig vil måtte forholde seg en endret omgivelse. Fagfolk advarer mot delt bosted der foreldrene ikke klarer å samarbeide. Videre er delt bosted ikke anbefalt for barn under tre år. Landsstyret minner om at ordninger med delt bosted forutsetter at foreldrene bor nær hverandre. Det skal ikke kunne innføres en ordning som forutsetter at barnet skal flytte mellom skoler/barnehager alt etter hvor de skal bo den uken. Slike ordninger er desidert i strid med barnets beste og ordningens formål fremstår primært å være tilfredsstillelse av foreldrenes ønske av å se barn vokse opp.
Delt bosted har store, utilsiktede, negative konsekvenser for kvinners økonomi. Mødre med delt bosted hadde dårligst økonomi av alle grupper skilte foreldre i en undersøkelse om delt bosted gjennomført av NOVA og NIBR på oppdrag fra departementet i 2007. Vi forutsetter at det gjøres rede for hvordan en ytterligere utvidelse av ordningen med delt bosted skal gjennomføres uten ytterligere forverring av delemødrenes økonomi.
Ordninger med delt bosted er enklere å gjennomføre i større samfunn. Landsstyret i NKF peker på at i mindre samfunn kan det etter et samlivsbrudd ofte være vanskelig for den ene partene å bli boende der, herunder å ta utdanning og finne egnet arbeid. Dersom barna har delt bosted, betales det sjelden underholdsbidrag og begge foreldre må da ha ervervsinntekt, såfremt departementet ikke tar sikte på å øke tallet på personer som trenger støtte til livsopphold fra det offentlige.NKFs landsstyre forutsetter at departementet vurderer begge alternativene i forhold til forpliktelsene etter kvinnekonvensjonen.
Det tredje forslaget går ut på å regulere en forelders rett til å flytte sammen med barnet. Den andre forelderen foreslås i slike tilfeller gitt enten en vetorett eller en utsettelsesrett. For de tilfeller hvor kvinnen hindres i å flytte, forutsetter vi at departementet i høringsnotatet vurderer forslagene i lys av kvinnekonvensjonens forpliktelser. I denne forbindelse viser vi til at kvinner erfaringsmessig er den som bryter ut av samlivet og at hun må reetablere seg. Slik vi ser det, bør det vurderes om bruk av veto/utsettelsesretten skal føre til et økt økonomisk ansvar for den som benytter seg av retten gitt at det mange steder vil være vanskelig å finne et utkomme. Det bør også drøftes i notatet om det er riktig at noen for å kunne flytte fritt innen landet – noe som ellers er en menneskerett – skal bli tvunget til å etterlate seg sine barn.
Det siste forslaget gjelder tiltak mot samsværsabotasje. Det foreslås prinsipalt å endre reglene om dette for å gjøre ordningen med tvangsbot enklere og mer effektive. Vi forventer at departementet i høringsnotatet redegjør for hva som defineres som samværssabotasje, omfang og årsaker til såkalt samværssabotasje. Etter det vi vet kan det være mange grunner til at samvær blir vanskelig. I mange tilfeller skyldes det at barn ikke ønsker å gjennomføre samvær. Å fremtvinge samvær i slike situasjoner er ikke til barns beste. Det kan også skyldes mer eller mindre berettigede mistanker om at barnet vil bli utsatt for psykisk eller fysisk mishandling. I slike tilfeller kan tiltak for å undersøke realiteten i mistanken og sikre at barnet ikke utsettes for overgrep under samvær være mer effektive enn tvangsbot.
En annen form for samværsabotasje er de tilfeller hvor den forelder som barnet ikke bor fast hos, ikke ønsker samvær med barnet. Som kjent er lovens ordning at det er barnet som har rett til samvær, og ikke omvendt. NKF mener at også i disse tilfellene må sabotasje av barnets rett kunne kreves under trussel om tvangsbot, såfremt barnet ønsker samvær.
Landsstyret i NKF kan ikke se at departementet kan bli hørt i forslaget om å straffe barn økonomisk for foreldres manglende samarbeid gjennom trekk i barnebidraget. Dette er penger som skal gå til barnets underhold, se barneloven § 67 og etter landsstyrets syn, vil et slikt forslag være i strid med barnets beste. Aleneforeldre representerer allerede i dag en av de store fattigdomsgruppene i vårt samfunn og barn av aleneforeldre må allerede gå uten mye av det andre barn opplever som en selvfølge.
Vedtatt av Norsk Kvinnesaksforening landsstyre 9. mai 2015
