Av Torild Skard
Torild Skard er pedagog, psykolog og forsker. Hun er tidligere leder i Norsk Kvinnesaksforening, og har vært stortingsrepresentant for SV og lagtingspresident, direktør for kvinnesaker i UNESCO, leder for FNs barnefonds (UNICEF) internasjonale styre, regionaldirektør for Vest- og Sentral-Afrika i UNICEF med ansvar for 23 land, assisterende utenriksråd for bistandssaker og seniorforsker ved NUPI. Les mer …
I forfjor feiret vi 100 års stemmerett for kvinner. I 1913 trodde kvinnene at de ville få makt på linje med menn. Men 30 år seinere var det bare 5 prosent kvinner i kommunestyrene. Det var greit at kvinner stemte menn inn i maktposisjoner, men ikke greit at kvinner fikk posisjoner selv. Ennå har vi ikke lykkes å nå opp i 40 prosent, for ikke snakke om 50 prosent kvinner i kommunestyrene. Dette er til tross for at Norge støttet FNs Beijing-plattform i 1995 og forpliktet oss til å arbeide aktivt for å oppnå lik deltaking av kvinner og menn i politiske organer på alle nivå.
Det rørte på seg på 1960-, 70- og 80-tallet. Før kommunevalget i 1967 var det en kampanje på topplan med alle de politiske partiene og en rekke kvinneorganisasjoner, og de fikk økt kvinneandelen med 50 prosent – fra 6,3 prosent til 9,5 prosent.
I 1971 var den nye kvinnebevegelsen i aktivitet. De mobiliserte personstemmer for kvinner og andelen i kommunestyrene økte fra 9,5 prosent til 14,8 prosent. Mest bemerkelsesverdig var at kvinnene fikk flertall i tre kommuner -Asker, Oslo og Trondheim- og over 40 prosent i en del andre. Mannlige politikere skrek opp om «Kvinnekupp!» Men personstemmene var fullt lovlige.
Partiene forsto at kvinner var villige til å bruke stemmeseddelen for å bedre kjønnsbalansen i politikken. Og kvinner lærte at det nyttet å øve press. Fram til 1987 økte kvinneandelen i kommunestyrene til vel 30 prosent. Men så stagnerte det. Kvinnebevegelsen var svakere, partiene mer selvtilfredse og myndighetene mer passive.
Det er snart valg. Vi roser oss av å være et «likestillingsland». Men får vi lik representasjon av kvinner og menn i kommunestyrene til høsten?
Det ser ikke uten videre lovende ut. På listene til kommunestyrene er 43 prosent av kandidatene kvinner. Det er omtrent som sist. I 2011 nominerte partiene 42 prosent kvinner, men da velgernes personstemmer kom inn, gikk kvinneandelen ned. Flere menn enn kvinner ble krysset inn med personstemmer. Kvinnene endte derfor med bare 38 prosent i kommunestyrene.
Det virker demokratisk at alle kan gi personstemmer og støtte sine favorittkandidater. I praksis fungerer likevel ordningen udemokratisk, fordi bare et mindretall gir slike stemmer, og de avgjør i siste instans hvem som kommer inn i kommunestyrene. Forskning viser at personstemmene oftest er i favør av menn. Mannlige kandidater har gjerne høyere status, mer erfaring og er mer kjent. Dermed forsterker personstemmene fra et mindretall av velgerne den skjeve kjønnsfordelingen på partienes valglister. Kommunestyrene blir enda skjevere enn partiene har lagt opp til, og vi oppnår ikke målet om kjønnsbalanse.
Sammen med Sanitetskvinnene lanserte derfor Susanne Kaluza og Jenny Jordahl en kampanje for å få folk til å krysse flere kvinner inn ved valget. Dette er et viktig tiltak jeg håper mange vil slutte opp om.
Det er en utbredt oppfatning at du støtter partiets rekkefølge av kandidater hvis du ikke gir personstemmer. Men dette er feil. For å støtte kandidater partiet har nominert og evt. også prioritert, må du sette kryss ved navnet deres.
Skal vi sikre et demokratisk valg, må flertallet av oss velgere avgi personstemmer og vi må favorisere kvinner for å få kjønnsbalanse. For å ha størst mulig virkning, bør velgere som vil stemme på samme parti, slå seg sammen og bli enige om hvilke kandidater de skal gi kryss. Da får det størst effekt.
Publisert i Dagbladet 4. september 2015
