Det store flertallet i Norge oppfatter likestilling som en verdi med vårt samfunn som det er stor oppslutning om. Samtidig ser nok mange at det gjenstår mange utfordringer før man kan si at det er reell likestilling. Et kjønnsdelt arbeidsmarked er en ting, lønnsforskjeller en annen. Vi kan også nevne spørsmål som politisk representativitet og foreldreskap som andre tema. Ofte er det uenighet om hvilke verktøy som er akseptable å bruke, men liten uenighet om at likestilling er et mål å trakte mot.
Men hvem skal sette problemstillinger rundt likestilling på dagsordenen? Er det oss politikere som har det ansvaret? Er det byråkratiet sin rolle? Bør likestillingsombudet ha oppgaven? Solveig Horne, minister fra Frp i Solberg-regjeringen slapp nettopp en melding der ulike oppgaver og utfordringer rundt likestilling ble drøftet. Det er ikke tvil om at der var en del gode initiativ for eksempel knyttet til kvinnehelse og bekjempelse av vold. Når det gjelder jenters rett til utdanning i internasjonalt perspektiv – synes jeg at Erna Solberg har vært flinkt til å prioritere dette i den offentlige debatten, for eksempel når hun er på reiser i utlandet og har mulighet til å sette agendaen.
Men nå skal jeg gå fra ros til ris. Det jeg savner i meldingen og for så vidt fra Regjeringen generelt er bl.a. fokus på kvinnepolitiske organisasjoners sin rolle. Både politikere og statsfeminister trenger å utfordres fra de frivillige kvinnepolitiske organisasjoner, i og utenfor partipolitikken. Mange av disse organisasjonene har blitt sulteforet økonomisk over tid. Hvorfor? Vi som samfunn trenger kvinneorganisasjonenes kritiske stemme. Den tause motstanden, både fra den ene og den andre regjeringen, mot kvinnepolitiske organisasjoner som Kvinnesaksforeningen vekker ettertanke. Særlig når vi ser at det i de siste årene har blitt en stadig større konsensus om likestilling som verdi. (For så vidt har det også blitt stadig større oppmerksomhet rundt 3.sektor sin betydning generelt, bare det ikke handler om likestilling tydeligvis.) Økt oppslutning om frivillig innsats og likestilling som verdi, burde jo gitt økonomisk uttelling for kvinneorganisasjonene, tenker jeg.
Kvinnesaksforeningen er en organisasjon som kan bidra til å belyse og utfordre på temaet likestilling. Innsatsen til foreningen baseres på frivillige arbeid og medlemsdemokrati. Dette åpner for at alternative perspektiver kan sette på agendaen. Jeg skulle ønske likestillingsmeldingen hadde tatt inn over seg behovet for slik aktivitet. Det gjør den ikke, dessverre. Jeg ønsker at de kvinnepolitiske organisasjonene skal få bedre rammevilkår for å være en pådriver i likestillingsfeltet. Jeg har derfor blitt en stolt blogger for Kvinnesaksforeningen, og håper det kan bli et bidrag til flere perspektiver i likestillingsdiskusjonene.
Av Åsta Årøen
Eg er 44 år, og jobber som administrasjonsleder I Bergen Kirkelig Fellesråd. Har lang fartstid i frivillige organisasjoner som Røde Kors og Kirkens Bymisjon. Har også diverse styreverv. Sitter i Bystyret i Bergen for Venstre, no i finanskomiteen, har før vore i komite for Kultur, idrett og næring samt komite for Helse og sosial. Politisk; leder av Norges Venstrekvinnelag i 5 år(sitter da i sentralstyre og landsstyre, samt programkomiteen) 1.vara for Hordaland Venstre til Stortinget. Har mange kronikker på samvitet, samt har vore spaltist i Bergens Tidende. Uttdanna jurist, samt mastergrad i verdibasert ledelse. Også utdanning i Nordisk samt organisasjonspsykologi. Lukkeleg gift, mor til 4 barn, har småbruk i Stryn.
Source: Feministen
