/kvinnesak
post@kvinnesak.no

Meninger

Tale ved Silje Falmår ved Camilla Colletts statue 8. mars 2024

Først vil jeg bare si god ettermiddag og gratulerer med dagen til alle flotte kvinner. Det er for meg en ære å få stå her i dag og holde en tale på selveste Kvinnedagen.

De fleste av dere vil nok kjenne meg som den unge, kvinnelige soldaten som i fjor vinter sto på landsdekkende TV i beste sendetid og fortalte om særdeles kritikkverdige forhold i Forsvaret. Jeg ønsker å benytte anledningen til å fortelle litt av min historie om Forsvaret, og dele noen erfaringer jeg har fått under min tid som ung, kvinnelig soldat og varsler i Hæren.

Under min førstegangstjeneste i Forsvaret opplevde jeg å bli utsatt for handlinger ingen mennesker skal måtte gjennomgå. Jeg opplevde blant annet ekskludering, kjønnsdiskriminering, trakassering, uønsket seksuell oppmerksomhet og overgrep av andre mennesker jeg i ytterste konsekvens skulle vært villig til å ofre livet for. Jeg opplevde å bli sviktet av enkeltmennesker og et system som var satt til å forsvare, beskytte og ivareta meg. Jeg opplevde å bli forskjellsbehandlet og utfryst, og at jo mer jeg sa ifra jo verre ble jeg selv behandlet. I motsetning til det mange trekker fram som noe av det mest positive med å gjennomføre førstegangstjeneste, så opplevde ikke jeg å kjenne på samhold, mestring og tilhørighet. Jeg opplevde å kjenne på ensomhet, usikkerhet og utrygghet på daglig basis over en lengre periode, på det som skulle ha vært et av de tryggeste stedene i verden, nemlig i en norsk militærleir i fredstid. For det er nemlig slik at også soldater trenger å føle på samhold, mestring og trygghet, både for å kunne prestere best mulig i tjeneste, men og for å ivareta soldatens helse, som jo faktisk er avgjørende for stridsevnen.

Jeg mener at soldater skal måtte tåle mye, men det jeg måtte tåle under min førstegangstjeneste er noe ingen, under noen omstendighet, skal måtte tåle. Bare fordi jeg tåler det betyr ikke det at jeg skal akseptere det. Hvor mye jeg tåler er ingen målestokk for hvor mye jeg skal finne meg i. Jeg vil tørre å påstå at det er en vesentlig stor forskjell på det å forvente å være trygg i en stridssituasjon, og det å forvente være trygg på sin arbeidsplass med sine kollegaer, medsoldater og medmennesker i fredstid. Jeg mener at forståelsen for menneskers grunnleggende behov er avgjørende for å kunne utøve godt lederskap og ivareta sine medmennesker på en god måte. Mennesker er flokkdyr. Alle mennesker har behov for trygghet, tilhørighet og anerkjennelse, og dersom disse behovene ikke oppfylles vil individet potensielt oppleve psykiske plager som en direkte konsekvens av dette. For å kunne oppnå disse behovene, mener jeg at det er avgjørende at man har tillit til menneskene rundt seg.

Forsvaret har etter min erfaring vist seg uverdig min tillit, både når det kommer til enkeltpersoner fra avdelingen jeg tjenestegjorde i, og når det kommer til forsvarsledelsen i sin helhet. Det har seg nemlig slik at saken står på stedet hvil, og det har den gjort i lang, lang tid. Det har vist seg at Forsvaret ikke har en intensjon om å ordne opp i saken, fordi de ikke ønsker å innrømme de feilene som er begått, ingen ting har skjedd i forbindelse med min sak i løpet av det siste året. Den største debatten i forbindelse med varslingssaker i Forsvaret har dreid seg om seksuell trakassering blant vernepliktige soldater i førstegangstjenesten, noe som etter min mening gir et feil bilde av hele debatten. Det mest alvorlige i forbindelse med alle de sakene som har kommet frem i media, er tross alt Forsvarets håndtering av varsler, og den mangelfulle, og i noen tilfeller ikke-eksisterende oppfølgingen av varslerne. Ansvarsfraskrivelse, bagatellisering, unnvikelse og direkte feighet er de ordene som best beskriver egenskapene ledere i Forsvaret har utvist i forbindelse med disse sakene, og det har ikke endret seg til det bedre etter februar 2023. Det mest alvorlige i min sak dreier seg om forhold så alvorlige at Forsvaret ikke ønsker at de skal se dagens lys. Det er her snakk om svært kritikkverdig varslingshåndtering med brudd på meldeplikt, brudd på taushetsplikt, brudd på tjenesteplikt, ingen oppfølging av varsler, og ikke en gang en skikkelig erkjennelse på det som har skjedd. Jeg har ikke fått støtte fra Forsvaret, tillitsvalgte, verneombud eller andre, av de jeg har varslet på er det flere som selv har hatt slike tillitsverv, noe som etter min mening gjør saken enda mer alvorlig.  Ansatte og vernepliktige som er varslet om for svært alvorlige forhold får fortsette sin karriere i Forsvaret, mens jeg som varsler ikke fikk fortsette, jeg ble sendt hjem og hørte ikke fra de siden. Jeg som varsler sitter igjen med den tyngste byrden, den største straffen. Jeg har blitt fratatt år av mitt liv, jeg har levd i ensomhet og usikkerhet, og det systemet som skulle ha beskyttet meg, tar selv del i å påføre meg den største smerten jeg føler på.

Jeg er en av mange som har blitt utsatt for såkalte hersketeknikker, fortrinnsvis av eldre menn av høyere grad. Jeg har opplevd å bli behandlet som om jeg ikke bare ikke forstår, men også som at jeg ikke kan forstå. Jeg har opplevd å bli utsatt for særdeles misvisende og uhyggelige påstander og direkte løgner i et forsøk på å svekke min troverdighet som varsler, i den hensikt for ledere å unndra seg ansvar og skyld i de forholdene som har funnet sted. Forsvaret er antageligvis det beste eksempelet på en typisk hierarkisk organisasjon, hvor antall stjerner og striper på brystet bokstavelig talt er sammenfallende med hvor mye makt man har. Da jeg avtjente min førstegangstjeneste i Hæren i 2021 og 2022 var jeg menig, mannskapsgrad, den laveste graden man kan ha i Forsvaret, jeg var «ubetydelig». I februar 2023 sto jeg ansikt til ansikt med selveste Forsvarssjefen på direktesendt TV, en general, intet mindre enn den høyeste graden på rangstigen i Forsvaret. Kontrastene kunne ikke ha vært større enn de var den gang, og selv om tiden går så står saksgangen stille, og jeg hører ikke noe fra Forsvaret. Forsvarssjefen og andre toppledere har kommet med store ord og lovnader i media, men det har ikke blitt til handling. Her er det snakk om et ledelsesproblem, en ukultur som strekker seg langt utover kasernene hvor soldatene sover, det er snakk om en svikt i hele systemet.

Å varsle er å si ifra om kritikkverdige forhold på arbeidsplassen. En varsler gjør arbeidsplassen en tjeneste, jeg har gjort Forsvaret en tjeneste, en sjanse til å gjøre det bedre, til å bli bedre. Man varsler ikke for å klage, for å være vanskelig, for å skape uro, problemer, eller splittelse. Man varsler fordi man har opplevd noe som ikke skal skje, og som det er best for alle at ikke skjer, ikke bare for varsleren og andre arbeidstakere, men også for arbeidsplassen eller organisasjonen selv. Man varsler for å skape en mulighet til å gjøre de endringene som trengs for å sikre et best mulig miljø for alle menneskene som befinner seg i et miljø, det være seg i Forsvaret, Politiet, Helsevesenet, havbruk, bygge- og anleggsbransjen og alle andre næringer, arbeidsplasser, organisasjoner og samlingspunkter. Det er dessverre slik at mange varslere opplever å bli sett ned på og forsøkt tiet, det er ofte varsleren som taper mest. Å varsle er en svært belastende prosess å stå i, spesielt når det er snakk om et så alvorlig tema som overgrep og trakassering. Jeg opplevde det som spesielt vanskelig å vite at så mange av mine overordnede var klar over hva som hadde foregått, og at det likevel ikke var en eneste en av dem som forsikret seg om at både jeg og varslingssakene ble fulgt opp på en god måte. Da jeg varslet ble jeg møtt med holdninger som at seksuell trakassering var såkalt «gutta-stemning», at kvinner ikke burde tjenestegjøre i Forsvaret i utgangspunktet, og at jeg «sikkert ba om det», holdninger som jeg ser går igjen også utenfor Forsvaret. Ved varsling om kritikkverdige forhold skal man behandle varslene profesjonelt og grundig, og jeg mener at det er spesielt viktig når det er snakk om vernepliktige soldater i førstegangstjeneste, som ikke selv har valgt å være der. Jeg ble kalt inn av Forsvaret for å lære å beskytte Norges land og befolkning dersom det en gang skulle være nødvendig. Jeg var der for å forsvare alle, men ingen forsvarte meg.

Jeg vet at jeg ikke er den eneste som har opplevd kritikkverdige forhold i Forsvaret, og jeg mener at det er på tide at Forsvaret viser at de tar disse sakene på alvor, ved å faktisk erkjenne de forholdene som har kommet fram. Jeg mener at Forsvaret må ta ansvar for de livene som har blitt ødelagt som følge av forhold som ellers i samfunnet blir sett på som totalt uakseptable. Det kan ikke hevdes at det er nulltoleranse i Forsvaret når alvorlige overtramp blir tolerert og akseptert. For det blir tolerert og akseptert, om slike forhold ikke medfører konsekvenser for de som utøver det. Forsvarsledelsen viser klart og tydelig at de ikke tar slike forhold på alvor når de bagatelliserer omfanget og alvorlighetsgraden av det som har hendt. Det som omtales som «uheldige enkelthendelser» eller «mangel på god folkeskikk» er et betydelig antall alvorlige, straffbare handlinger og må omtales deretter. Det er på høy tid at sentrale ledere i Forsvaret tar et tydelig standpunkt og tar avstand fra den opptreden og den behandlingen varslere har opplevd å bli møtt med. Forsvarsledelsen er nødt til å sette en standard, og vise at de har til hensikt å behandle varslingssaker grundig, profesjonelt og upartisk, hvis så faktisk er tilfelle. Å bruke tid og energi på å så tvil om varsleres troverdighet i et desperat forsøk på å redde eget navn og rykte, er lite tillitsvekkende og ikke Forsvaret verdig.

Det er viktig for meg å poengtere at det jeg har opplevd ikke skal skje med noen, verken kvinner eller menn. Ingen skal måtte oppleve negativ forskjellsbehandling, utfrysning på arbeidsplassen, kjønnsdiskriminering eller vold uavhengig av kjønn, men det er dessverre slik at kvinner fortsatt er overrepresentert i denne statistikken, og at det fremdeles er et behov for å kjempe for kvinners rettigheter og likestilling, blant annet ved å markere kvinnedagen hver 8. mars. Kvinner har siden tidenes morgen opplevd å bli undertrykt, undervurdert og forskjellsbehandlet. Til og med så sent som i 2024, i en verden som er i stadig utvikling, med ny kunnskap, mer åpenhet og et større mangfold, så ser man kvinner over hele kloden som tappert kjemper sin kamp for rettferdighet. Kvinner som kjemper mot et undertrykkende regime i sitt hjemland, kvinner som kjemper for selvbestemmelse over sin egen kropp, kvinner som kjemper for ytringsfrihet, religionsfrihet og stemmerett, kvinner som kjemper for sin rett til utdanning og arbeidsliv, kvinner som kjemper mot enkeltindivider i form av ektemenn, fedre eller andre som tar kontroll over deres liv og legeme, og kvinner som kjemper mot et større nettverk av urettferdigheter. I året som har gått har det vært mye fokus på alle de som kjemper for retten til selvbestemt abort, og vold i nære relasjoner og medfølgende partnerdrap, hvor kvinner er overrepresentert. Det har blitt satt fokus på kvinnehelse og kvinnesykdommer, kvinner i krig og konflikt, kvinner i arbeidslivet og i mannsdominerte yrker, og det har blitt satt fokus på kvinner i Forsvaret.

Min personlige erfaring er basert på kritikkverdige forhold i Forsvaret, en av Norges største arbeidsplasser, hierarkisk, mannsdominert og myteomspunnet. Jeg er ingen fagperson, men jeg har blitt spurt om å komme hit i dag for å fortelle litt om min historie, som mange ser på som en kamp for kvinners rettigheter i Forsvaret, men selv om min historie dreier seg om kvinner i militærtjeneste, så kjemper jeg for rettighetene til alle kvinner i samfunnet vårt, og mye av det jeg har erfart gjelder for alle samfunnsgrupper. Å markere kvinnedagen har vist seg nødvendig, og jeg ønsker å rette en stor takk til alle kvinner på kloden vår, som på hvert sitt vis kjemper en kamp for seg selv og andre. Takk til alle de som går foran og baner vei, og takk til alle de som kjemper i stillhet bak lukkede dører. La oss håpe, og la oss kjempe for at 2024 skal bli året hvor vi ser en markant endring i kvinners plass i samfunnet, rettere sagt; at samfunnet nå blir kvinner verdig.

I Norge er vi så heldige at vi nå lever i et samfunn som i stor grad er basert på likestilling, slik er det ikke alle steder i verden, og slik har det heller ikke alltid vært. Vi hadde ikke hatt like rettigheter i forhold til ytringsfrihet, stemmerett, rett til utdanning, og mye, mye mer, hvis ikke modige og sterke foregangskvinner hadde tatt kampen for alle oss som kommer etter. Disse kvinnene har ofret mye i sin kamp for frihet og rettferdighet, la oss ikke ta det for gitt.

Da vil jeg si gratulerer, og fortsatt god feiring av kvinnedagen. Takk for meg!