Høringssvar fra Norsk Kvinnesaksforening
Dato: 12.04.2023
NOU 2022: 21 Strafferettslig vern av den seksuelle selvbestemmelsen
Norsk Kvinnesaksforening avgir med dette vårt høringssvar til Straffelovrådets NOU 2022:21: Strafferettslig vern av den seksuelle selvbestemmelsesretten. NKF ønsker utredningen velkommen – en grundig gjennomgang var på høy tid, gitt at Norge flere ganger – og med utgangspunkt i ulike internasjonale konvensjoner – er blitt kritisert for ikke å ha en tilfredsstillende lovgivning om voldtekt. Det er også flere eksempler på offentlige diskusjoner med utgangspunkt i anmeldte overgrepssaker som har vært i rettssystemet, men endt med frikjennelse fordi det rettslige grunnlaget for fellelse ikke har vært til stede. Slike saker kan bidra til å svekke folks tro på og tillit til rettssystemet. Utredningen bidrar positivt til å utvide straffegrunnlaget og til å klargjøre og forbedre språkbruken rundt seksuell selvbestemmelsesrett.
Vårt høringssvar konsentrerer seg om tre av forslagene til Straffelovrådet; 1) endringer i bestemmelser som verner den seksuelle selvbestemmelsesretten 2) forslag om å endre den seksuelle lavalder fra 16 til 15 år og 3) forslag om å oppheve «sexkjøpsloven».
- Norsk Kvinnesaksforening (NKF) støtter forslaget om et tillegg i lovbestemmelser om voldtekt, der straffeansvaret utvides med et nytt straffalternativ «som rammer den som har seksuell omgang med noen som ikke vil det, og som gir uttrykk for det i ord eller handling». Dette som et tillegg til nåværende bestemmelser om straffeansvar i situasjoner der gjerningspersonen skaffer seg seksuell omgang ved vold eller truende atferd eller har seksuell omgang med noen som er ute av stand til å motsette seg handlingen.
Vi finner at Straffelovrådet gjør en grundig gjennomgang og avveininger av hvordan prinsippet om at seksuell samhandling skal være frivillig, kan uttrykkes i strafferettslige regler og vilkår. Rådet tar utgangspunkt i to teoretiske tilnærminger til hvordan den enkeltes seksuelle autonomi og frivillighetsprinsippet i seksuelle relasjoner best kan sikres: ‘Nei betyr nei’-modellen og ‘bare ja betyr ja’-modellen. I diskusjonen av disse to modellene legges det til grunn at det her er straffeansvar som drøftes. Det trekkes i diskusjonene inn utredninger og lovendringer på feltet som nylig er gjort i Sverige, Danmark, Finland og Tyskland, internasjonale lovreguleringer når det gjelder samtykke i seksuelle relasjoner, samt forskningsbaserte arbeider.. Slik problematiseres det som i utgangspunktet kan virke som to tydelige alternativer, ett som knytter straffeansvar til ikke å respektere en avvisning av et seksuelt initiativ (nei-modellen) og ett som knytter straffeansvar til å gjennomføre seksuell aktivitet uten at det eksplisitt er gitt tilslutning til den aktuelle handlingen (ja-modellen). I Rådets diskusjon belyses forhold NKF mener er vesentlige, som at seksuelle relasjoner skal være frivillige, men også at seksuelle relasjoner ikke alltid inkluderer verbal kommunikasjon, at begge parter har ansvar i en seksuell relasjon og hvilke handlinger som bør rammes av straffeansvar. Rådet viser til at et sentralt argument for å stille krav om at samtykke skal uttrykkes (ja-modellen) er at taushet eller passivitet ikke bør ses på som et uttrykk for aksept. Men at det i praksis (i våre naboland) likevel er slik at taushet eller passivitet likevel kan tolkes som uttrykk for samtykke. Rådet skriver at det er «lagt til grunn i forarbeidene til den danske, svenske og den nye finske voldtektsbestemmelsen at taushet eller passivitet innenfor en ‘bare ja betyr ja’-modell etter omstendighetene kan tolkes som uttrykk for samtykke» (NOU 2022:21, s.149). Dette bidrar til at rådet argumenterer for at det sentrale ikke er å velge «riktig modell», men å vurdere hvilke handlinger som krenker den seksuelle selvbestemmelsesretten og som bør være straffbare samt sørge for at straffeloven inneholder bestemmelser som rammer handlingene og oppstiller passende strafferammer. NKF deler videre avveininger rundt at frivillighet kan komme til uttrykk på flere og ulike måter og at straffeloven ikke bør ramme alle handlinger av seksuell karakter der begge parter ikke eksplisitt har gitt uttrykk for samtykke. Vi ser at det kan være utfordrende å vurdere hvilken modell som best – og ikke minst mest realistisk – vil sikre offerets rettsikkerhet.
Tilfeller der passivitet skyldes at den ene parten er ute av stand til å uttrykke dette, for eksempel som følge av ruspåvirkning eller handlingslammelse som følge av frykt – at de er «ute av stand til å motsette seg handlingen», skal etter loven være forbudt. Dette understrekes, slik NKF leser dette, i utredningen. NKF vil kraftig påpeke betydningen av at den endelige lovteksten må utformes slik at det ikke er noen tvil om straffeansvar i tilfeller av «frys» eller beruselse, der den som utsettes for en seksuell handling ikke i stand til å motsette seg dette. Vi vil videre understreke at det å motsette seg en seksuell handling ikke skal måtte bety at vedkommende må uttrykke dette i ord, men at handlinger som kroppsspråk den andre burde oppfattet – er like gyldig som et uttrykk for ikke å ville.
NKF deler det vi leser som rådets avveininger av at det i situasjoner hvor en passiv part velger å opptre passivt, ikke foreligger en krenkelse av den seksuelle selvbestemmelsesretten som bør medføre straffeansvar. Dette er en avgrensning vi mener den foreslåtte formuleringen til lovtekst ivaretar på en god måte. Det er, slik det også understrekes i utredningen, viktig at lovtekstene er utformet slik at de rammer alvorlige krenkelser av den enkeltes seksuelle selvbestemmelsesrett, men ikke rammer frivillig seksuell omgang (ibid. s. 190).
NKF mener at den foreslåtte nye bestemmelsen vil kunne bidra til at seksuell omgang uten samtykke i større grad blir straffeforfulgt – samtidig som tydelige lovbestemmelser kan virke forebyggende. Det er imidlertid slik at kravene til bevis vil vedbli å være strenge og at det i anmeldte forhold fortsatt ofte vil være «ord mot ord», fordi vitner mangler. Dette understreker betydningen av en vedvarende offentlig diskusjon, opplæring og opplysning i og utenfor skolen rundt seksuell autonomi, frivillighet, at alle parter i seksuelle relasjoner har ansvar – men også at det i mange seksuelle relasjoner er ubalanse i makt. Statistikk – også gjengitt i utredningen – viser at voldtekt i all hovedsak rammer kvinner. Dette ser NKF på som et uttrykk for kjønnede strukturelle maktforskjeller i samfunnet. Et konkret uttrykk for dette er tilstedeværelsen av en type seksuell dobbeltmoral som holder opp ulike normer for gutter og menn på den ene siden og jenter og kvinner på den andre. Med hensyn til voldtekt og seksuelle overgrep kan normer som at gutter og menn skal være aktive pådrivere for sex, mens jenter og kvinner aktivt skal være de som holder igjen og setter grenser, bidra til praksiser som i prinsippet kan komme i konflikt med både kvinner og menns seksuelle autonomi. I utredningen er det inkludert to forskningsbaserte bidrag om henholdsvis seksuell autonomi (Jacobsen) og feministiske perspektiver på seksuallovbrudd (Skilbrei). Dette er bidrag som kun i begrenset grad reflekteres i utredningens diskusjoner. Det er en mangel og som bør rettes opp i den videre politiske behandlingen av disse forslagene. En diskusjon som i større grad inkluderer disse tilnærmingene kan på en tydeligere måte enn det som er tilfelle i utredningen, bidra til en forståelse/fortolkning av seksuallovbrudd og hvordan disse kan bekjempes gjennom lov, men også på andre måter.
NKF mener at den endelige lovteksten må ha som utgangspunkt at det antatte offerets rettsikkerhet skal være minst like godt ivaretatt som den mulige gjerningspersonens.
2: Straffelovrådet foreslår også endring av den seksuelle lavalder fra 16 til 15 år. Norsk Kvinnesaksforening leser argumentene og avveiningene rundt dette forslaget som langt mindre grundige og langt mindre overbevisende enn når det gjelder forslag til et lovverk for «Seksuell omgang uten samtykke». Den sentrale avveiningen, slik dette framstår i utredningen, er at lovverket skal balansere hensynet til ikke å begrense den seksuelle selvbestemmelsesretten for barn som er tilstrekkelig modne for å utøve den, og hensynet til å verne barn som ennå ikke er det. NKF støtter fullt ut at dette er den sentrale avveiningen knyttet til å ha en bestemmelse om en seksuell lavalder. Hvorfor denne er satt til 16 år, begrunnes i liten grad i utredningen. De sentrale argumentene for å sette den ned til 15 år er slik vi leser utredningen, at norsk lovgivning da vil bli den samme som i øvrige nordiske land,. Dernest at den kriminelle lavalder er 15 år og at tall fra Ungdata (en undersøkelse foretatt blant et stort antall elever i ungdomsskole og videregående) viser at omtrent to av ti debuterer seksuelt før de er 16. Videre at unge er datakompetente og at puberteten nå inntreffer noe før – i alle fall for jenter. I tillegg; at seksuell eksperimentering bør kunne foregå innenfor trygge rammer. NKF synes dette ikke er en tilstrekkelig argumentasjon. Lovgivningen i de øvrige nordiske landene synes ikke å veie tungt i resten av utredningen, som er preget av at det gjøres selvstendige vurderinger blant annet basert på erfaringer fra øvrige nordiske land. Dette mangler i forslaget om å endre den seksuelle lavalder. Det er ulike aldersgrenser for ulike forhold fram til et barn regnes som myndig, men hvorfor det i seg selv er et argument for å endre grensen for seksuell lavalder, forstår vi ikke. Videre er forskningen rundt at puberteten inntreffer tidligere usikker – og dersom dette stemmer, synes det uansett kun å ha relevans for jenter. Dessuten behøver det ikke være et sammenfall mellom seksuell modenhet og pubertet. Endelig er argumentet om datakompetanse i denne sammenhengen nokså irrelevant, da det neppe er teknisk kompetanse, men modenhet som her er viktig. NKF vil understreke at det er et bekymringsfullt fravær av barnefaglige vurderinger knyttet dette forslaget i utredningen. Dette må plass før en endring eventuelt gjøres. NKF anerkjenner fullt ut argumentasjonen rundt at seksuell utprøving mellom jevnaldrende og jevnbyrdige må kunne skje i trygge former. Her foreslås det imidlertid i utredningen et unntak fra straffbarhet ved jevnbyrdighet i alder og utvikling. Dette er et forslag NKF støtter og som på en mye mer treffsikker måte legger til rette for trygghet rundt seksuell utprøving blant jevnaldrende. NKF støtter ikke det foreliggende forslaget om å senke den seksuelle lavalderen fra 16 til 15 år.
3: I NOU 2022:21 foreslås det å oppheve den såkalte «sexkjøpsloven». Norsk Kvinnesaksforening innser at det å forby kjøp av seksuelle tjenester også har slagsider som kan ramme kvinner som prostituerer seg. Vi mener likevel det er et galt signal å oppheve denne loven. Begrunnelsen er først og fremst at det å oppheve loven gir en form for samfunnsmessig re-aksept av menneskers kropper som en vare. Dette har signaleffekt motsatt av det vi ønsker, nemlig at seksuelle tjenester ikke er/bør være gjenstand for transaksjoner i et marked. I lys av rapportens øvrige diskusjon om samtykke er det også påfallende at det med dette forslaget signaliseres at samtykke er noe som kan kjøpes. Forslaget diskuterer i liten grad maktstrukturene som ligger til grunn for prostitusjon. Sexkjøpsloven er der. Å fjerne den vil være et signal stikk i strid med det NKF ønsker. Sexkjøpsloven ble innført for å bidra til å hindre voldtekt, å hindre seksuelle overgrep og å hindre trafficking – altså handel med kvinner. Å nå avkriminalisere kjøp, vil ikke hjelpe mot overgrep, vold, sex-slaveri, uhelse og undertrykking. Dette berører i langt større grad kvinner enn menn. Norsk Kvinnesaksforening vil ikke avkriminalisere sexkjøp i Norge, vi vil at Sexkjøpsloven fra 2008 videreføres.
