/kvinnesak
post@kvinnesak.no

Meninger

Takk for kampen, Berit Ås

Tirsdag 1. oktober ble Berit Ås bisatt fra en fullsatt Samfunnsal i Oslo. Norsk Kvinnesaksforening var blant de mange frammøtte, og hedret henne med en vakker krans av solsikker. Vi fikk også æren av å være blant talerne i bisettelsen, og her er talen som Kristin Hetle, leder i OKF, framførte på vegne av hele Kvinnesaksforeningen:

Kjære familie og venner av Berit Ås.

Vi er samlet i sorg over tapet, og i glede og takknemlighet over Berit Ås sitt ekstraordinære liv og virke.

Dagen måtte komme da hun forlot oss, men få er forunt å få sette et så stort avtrykk i sin samtid og for ettertiden som hun har gjort.

Jeg var 17 år. Det var tidlig 70-tall, jeg var syk og hjemme fra skolen. Radioen sto på, og plutselig hørte jeg en kvinne snakke om det hun kalte mannssamfunnet, og hvordan det begrenset jenter og kvinner på ulike måter – men at endring var mulig! Morsom var hun også. Det var en åpenbaring, ja, en slags vekkelse.  For sånn var det, jo!

Det var Berit Ås som snakket. Hun satte ord på det jeg erfarte, men ikke hadde begreper for. Ikke lenge etter startet noen av oss unge jentene Gjøviks første nyfeministgruppe. Og det samme skjedde blant tusenvis av unge jenter og kvinner i bygd og by – Berit Ås tente en brann, dro oss inn, og med, i den nye feministiske bølgen.

Hun var et fyrtårn for kvinnefrigjøring i Norge. Hun ga oss verktøy vi trengte: Fra Kvinnens lille røde og de fem hersketeknikkene til detaljerte anvisninger om strategier for endringsarbeid: «Slik skal kvinner samarbeide, med styrke, samhold og plan», avslutter hun sin håndbok i frigjøring fra 1981.

Hun gikk løs på mannssamfunnet fra alle vinkler – gjennom forskning, politisk arbeid, frivillig organisering, skrift og tale.

Berit Ås var et høyt skattet æresmedlem i Norsk Kvinnesaksforening, der hun ved sin død hadde vært medlem i hele 70 år. Vi får oss ikke til å fjerne henne fra medlemsregisteret riktig ennå! Så sent som før jul fjor – i en alder av 95 år – deltok hun på Kvinnesaksforeningens julemiddag, og om hun fysisk var blitt skrøpelig, var det ingenting i veien med den mentale tilstedeværelsen.

Hun var med på å forandre Kvinnesaksforeningens syn på likestilling – fordi hun forstod at formelle like rettigheter ikke var nok. Det var en hel kultur som måtte endres.

Berit Ås ruver i norsk kvinnebevegelses historie. Der Gina Krog kjempet fram stemmeretten, stod Berit Ås i spissen for å virkeliggjøre kvinners fulle inntreden i politikken.  Aksjonen ved kommunevalget i 1971 sendte kvinnene hodestups inn i lokalpolitikken, og etter aksjonen var det egentlig ingen vei tilbake – etter hvert ble annenhver kvinne og mann normen for valglister i Norge.

Som en Aasta Hansteen som hundre år tidligere kjempet for en kvinnefrigjøring som ikke handlet om at kvinner skulle bli som menn, men selv være «originalbilleder», og sette premissene for kampen ut fra sin kvinnelige egenart, etablerte Berit Ås begrepet «kvinnekultur».

Det gjorde hun gjennom å studere hvordan foreninger med et flertall av kvinner versus de med menn i flertall opererte, og hun konkluderte med at kvinner er bærere av en annen kultur enn den som var rådende i mannssamfunnet.

Berit Ås opplevde i løpet av sitt liv å bli usynliggjort og latterliggjort og utsatt for hele menyen av hersketeknikker. Slik har mannssamfunnet alltid prøvd å nøytralisere kvinnesakskvinner.  Men hun hadde kvinnene i ryggen, og hun visste – som det sto i Kvinnens lille røde: Hvis ikke vi vil kjempe vår kamp, hvem skal da kjempe den for oss?   Hvis ikke vi prioriterer kvinner og deres problemer, hvem skal gjøre det for oss? Hvis ikke – når da?

Berit Ås vil for alltid inspirere, gjennom sin kraft, sitt mot, og ikke minst sitt fantastiske humør.

I ærbødighet, takknemlighet og glede: Takk for kampen, Berit Ås!

Vi lover at vi skal gjøre vårt beste for å bringe arven videre.