Overordnede kommentarer:
Vi vil peke på at lovforslaget har store mangler knyttet til å ta barnets perspektiv og barnets behov for beskyttelse på alvor. Dette er en lov som først og fremst sikrer foreldres rettigheter, og ikke en lov som beskytter de barna som trenger hjelp av samfunnet i en god barnelov.
Lovutkastet tar ikke utgangspunkt i en riktig virkelighetsbeskrivelse av dagens utfordringer. Lovens formål må være å bidra til å gi reguleringer som fanger opp og hjelper barn som er i risiko for latent vold, indirekte vold, direkte vold og overgrep, høyt konfliktnivå, rus, alvorlig psykisk uhelse og dertil manglende omsorg. Det gjør ikke denne loven.
Loven må også søke å sikre både de foreldre som blir utsatt for vold og trakassering av den andre forelderen og de foreldre som ikke får bidra slik de ønsker med sine barn. I forslaget som komiteen skal ta stilling til, sikrer loven kun de foreldre som opplever det som av noen grupper er blitt kalt foreldrefiendtliggjøring. Dette er ikke en lov som er laget for fremtiden.
Likestilt foreldreskap er vi alle enig om er et gode, og noe som gjerne kan stå som en intensjon i barnelovens kapittel 1. Men dette kan ikke være viktigste og nesten eneste hovedformålet med lovens reguleringer. Loven skal ikke først og fremst bekrefte idealet.
Siktemålet om helhetlig omsorgsutøvelse og samarbeid er gode intensjoner, men der det har vært vold og høyt konfliktnivå vil den voldsutsatte forelderen bli utsatt for kontroll og fortsatt vold i et videre samarbeid som det vil bli svært vanskelig å få hjelp til utenfor rettssystemet, hvis delt beslutningsmyndighet blir hovedregelen. Delt beslutningsmyndighet i de saker hvor foreldre ikke selv beslutter dette vil ikke forebygge konflikt, det vil øke konflikt.
Dette vil også frata barn omsorg da den voldsutsatte forelderen vil ha mindre kapasitet til å være en god forelder.
Nytt begrep: «foreldremyndighet» i Ot.prop-en, «daglig myndighet» her i lovforslaget
Det at foreldre – uten hensyn til hvor mye samvær de har og hvordan de oppfører seg – skal kunne bestemme like mye over et barn og ha kontroll over hvor den som gir barnet omsorg skal bo, er i beste fall svært spesielt. Loven legger heller ikke opp til noen sanksjonsmuligheter for de foreldre som misbruker sin daglige myndighet utover at man da må gå rettens vei. Grensen for hvem som får fri rettshjelp er 350 000 kroner i året, og det er svært sjelden at man blir idømt motpartens saksomkostninger i disse sakene hvis man taper et søksmål. Det at samfunnet vil pålegge den forelderen som er den som har omsorgen og som kanskje også har vært utsatt for kontroll, vold og trakassering, tilleggsbyrden ved å betale advokat i saker hvor du har en forelder som trakasserer eller gjør livet vanskelig, vil sette barn i en utsatt posisjon og kan være i strid med menneskerettighetene.
Dersom meklingsinstituttet skal bygges ut, forutsettes det at historikken rundt begge foreldre og samlivsbruddet gis plass i tillegg til at meklere må få kompetanse på vold i nære relasjoner. Og hva skal være meklernes handlingsrom når alt annet enn lik fordeling av makt og tid vil bli sett på som feil? Hvis mekling skal bidra til å løse noe, må lovens ordlyd ta utgangspunkt i at det skal gjøres en konkret vurdering av hva som vil bidra til DETTE barnets beste med utgangspunkt i noen kriterier. Meklerinstituttet bør på andre måter også bygges ut slik at vi både sikrer den voldsutsatte forelderen og vi sikrer at barns trygghet blir ivaretatt uavhengig av de foresattes krefter til å gjøre dette.
Der det er påstander om vold og foreldrefiendtliggjøring må det igangsettes grundige utredninger – raskt. Dette må også rettighetsfestes med ressurser.
I lovforslaget er det ikke konkludert med hvilke administrative og økonomiske konsekvenser loven vil ha for behandling av foreldretvister i domstolene §§ 11-1 til 11-4 og §§ 12-1 til 12-15. Dersom det innføres frister for midlertidige avgjørelser må det medfølge økte ressurser for å sikre riktige avgjørelser. For øvrig er det urealistisk å tro at familievernet og meklerne skal klare å løse oppgaver uten større økonomiske konsekvenser enn det som er skissert i forslaget. For øvrig er heller ikke riktig at innarbeidelsen av rettighetene i § 1-1 til § 1-5 kan effektivisere rettsprosesser og saksbehandling noe slik som anført. Rettsanvendere vil ta utgangspunkt i § 2-1 til § 8-9, og slike intensjoner vil kun ha betydning for det fåtall av saker som kommer til hovedforhandling og på ingen måte effektivisere rettsprosesser eller saksbehandlingen. Intensjonsbestemmelser er viktigere for politikkutforming enn for praktiske juss-håndtering.
For øvrig vises til skriftlige innspill fra Norsk Kvinnesaksforening og advokat Gunhild Vehusheia avgitt tidligere.
Oppsummert: Lovforslaget bygger på et svakt og til dels manglende kunnskapsgrunnlag, og de forslåtte lovendringene er ikke vurdert utfra konsekvensene for dem som loven vil får betydning for. Loven bør sendes tilbake for endring i tråd med høringsinnspill og for ytterligere konsekvensutredning.
På vegne av Norsk Kvinnesaksforening og på vegne av meg selv som advokat
Gunhild Vehusheia
