Tale 17. mars 2011 av Gunnhild Ramm Reistad i Oslo Rådhus
Det var en mediebegivenhet da en kvinne for første gang tok sete i Norges Storting. Avisene forteller at gallerier og losjer var besatt og utenfor sto en mengde mennesker som ikke slapp inn.
Tidens Tegn har oppsummert situasjonen i et lite dikt 18.mars:
Hva trengsel der er ved tingstuens port,
mor Norge kan gjøre reklame:
hva tidt ikke plenum av mannfolk har gjort,
bevirket en eneste dame.
Alle avisene refererer stortingspresident Magnus Halvorsens tale.
Gunhild Ramm Reistad Foto: Utdanningsforbundet
Hva kvinner har på seg er alltid interessant, og Aftenposten kan fortelle sine lesere at Anna Rogstad for anledningen var iført en enkel og smakfull grågrønn ullkjole – dog uten terningkast.
Men etter det historiske Stortingsmøtet skjedde det saker og ting, forteller Tidens Tegn. Da førtes frøken Rogstad over til Iris Te-salong hvor 50 damer holdt fest – med taler! Først ut var zoologen Kristine Bonnevie, som rimelig nok valgte et bilde fra dyreverdenen: En svale gjør ingen sommer, men der vil komme flere, forsikret Bonnevie.
Deretter grep Betzy Kjelsberg fra Drammen ordet:
-Vi kvinner var trygge da vi så vår første representant sitte rolig og trygg i salen. Det var likesom noget så hjemlig at se Anna Rogstad i sin hverdagskjole….(her avbrøt frøken Rogstad: – Langt ifra, ser De ikke jeg har sydd meg en ny muldvarpkjole!)
Det står virkelig så, og det kan være fristende å legge mye skummelt i uttrykket, mens dels var ikke Anna Rogstad slik, og dels var muldvarp betegnelsen den gang – og dette har jeg forsket på – en farge og en stoffkvalitet.
Deretter var det tale for president Bratlie, som så beleilig hadde fått forfall. – Det skal han ha et riktig hurra for, ropte neste taler, forteller Tidens Tegn: og fortsetter oppildnet: – Sterke kvinnerøster jublet nå til hans ære så det hørtes over hele Tostrupgården.
De jublet – for fremtidsdrømmen. En enslig svale skulle bli til en stor flokk.
Det er denne begeistring jeg først og fremst ville formidle. Anna Rogstad var ikke alene, hun var en del av et miljø som hadde arbeidet intenst, trodd på at rettferdighet skulle skje fyldest og nå ropte hurra av begeistring.
Først og fremst hadde de bekjempet den fundamentale urettferdighet at den ene halvparten av norske borgere bare skulle få stemme i begrenset grad og ikke kunne velges. Den var så himmelropende at alle måtte forstå at snart måtte det bli en endring.
En annen sak er at kvinnene også følte det var felter i politikken som ropte på deres spesielle innsats, felter de mannlige politikere hittil ikke hadde hatt særlig blikk for: omsorgstiltak og sosialpolitikk.
Dette kvinnemiljøet hadde skapt politikk også før de kom med i de politiske organer. Det er ikke tvil om at det var kvinnene som skapte norsk sosialpolitikk, fra århundreskiftet tok de opp kampen mot tuberkulosen. De krevde bedre boliger, lys og luft og hygiene, melk til barn, helsesøstre. De fikk bygget offentlige bad utover landet.
Senere tok arbeiderkvinnelagene opp tanken med mødrehygienekontorer, og det skjedde enten lagene var representert i kommunestyrer eller ei.
Med andre ord, kvinner har skapt sosialpolitikk, og de vil mer.
Og mye annet står også igjen. Anna Rogstad var pioner og fikk gjennomslag for lik utdannelse og likelønn for lærerstanden.
Men utenfor skolen er vi slett ikke i mål med likelønn – og innen omsorg er det utallige uløste oppgaver – både nasjonalt og internasjonalt. Det er min tro at disse oppgaver lettere ville la seg løse om svalene ikke er i mindretall, men utgjør 50 prosent av kommunestyrer og Storting, og kvinnene i alle partier ga seg til å samarbeide mer tvers over partigrensene, det har de gjort i Asker, det har de gjort i Drammen. Med stort hell.
Den store svaleflokken skal skape en sommer.
