100-årsjubileet for kvinners stemmerett skulle markeres skikkelig – uansett knapphet på ressurser! Det var kvinnebevegelsen fast bestemt på. 11. juni var et høydepunkt, dagen da stemmerett ble vedtatt for alle. Og det gikk over all forventning. Opptog, teater og utstillinger, møter, seminarer og trykksaker – det blomstret opp fra Lofoten og Steinkjer til Kristiansand og Lillehammer. Formødrenes kamp ble belyst og det ble fremmet krav om nye framskritt for likestilling.
I hovedstaden stilte flere hundre kvinner og menn opp i festprosesjon med drakter fra fortid og nåtid, fra Sameland i nord til Latin-Amerika og Afrika i sør. Med virvlende tommeslag, bannere og paroler toget de til Eidsvolls plass, der det var folkefest. Statsministeren og likestillingsministeren framhevet at selv om store ting hadde skjedd, var det fortsatt ikke likestilling i Norge. Gina Krog hilste fra 1913 og dagens kvinnebevegelse pekte ut videre tiltak:
- Kamp mot vold og undertrykkelse av alle jordens kvinner!
- Stem ned våpnene!
- 77 % av alle ordførere er menn – hvor er kvinnene? Vi vil ha halve makta!
- 100 års tålmodighet er nok – likelønn nå!
Men inne på Stortinget var det forunderlig stille. Riktignok holdt professorene Berit von der Lippe og Johan L. Tønnesson seminar om «Kraften i kvinners argumenter», Stortingsarkivet laget utstilling og hefte om stemmerettskampen og de folkevalgte samlet seg til jubileumsmøte med minnetale av Stortingspresidenten og 5 minutter til hvert parti. Men det var ingen heftig likestillingsdebatt, og noe vedtak ble ikke truffet på denne minneverdige dagen.
Dagen før, derimot, drøftet Stortinget diskrimineringslovene og vedtok endringer i likestillingslova. Forslaget var ikke sendt på skikkelig høring, og selv om flertallet (alle unntatt Frp og H) uttalte at en særlig tar sikte på å styrke kvinners stilling, representerer lova en backlash i forhold til hva vi kunne fått med grunnlag i FNs kvinnekonvensjon.
14. juni vedtok så Stortinget prinsippet om kjønnsnøytral militær verneplikt uten debatt utover snevre kretser av politikere og militære. Bare KrF stemte mot. KrF ønsket plikt til samfunnstjeneste, ikke militær opplæring. KrF var det eneste partiet som støttet kvinneorganisasjonenes «nei» til militærplikt for kvinner. Flertallet kalte sitt vedtak «historisk», og sannelig kjentes det som en skikkelig backlash. Kvinner kjempet for stemmerett for å være med og prege samfunnsutviklingen, og de ville styrke fred og voldgift, ikke militæret
Samme dag som Stortinget gikk fra hverandre, la Regjeringen så fram en melding om likestilling på grunnlag av Likestillingsutvalgets rapporter. Rapportene var sendt på bred høring og en oppfølging var lenge etterlengtet. Den inneholder også forslag til viktige tiltak. Men meldingen ble lagt fram så seint at ingenting kunne bli vedtatt nå. Det må eventuelt skje til høsten.
Stemmerettsjubileet skulle fremme stemmerett, likestilling, deltaking og representasjon. I jubileets første halvår står det omfattende folkelige engasjementet i slående kontrast til toppolitikernes håndtering både av deltaking og likestilling. Men stemmerettsåret er ennå ikke omme. Og det mangler ikke forslag til en ny giv etter at Likestillingsutvalget konstaterte at likestillingspolitikken hittil hadde spilt fallitt. I stedet for backlash er det mulig å ta grep og sørge for en verdig avslutning på jubileet med framgang som monner for både kvinner og demokratiet. Men da må de som folkevalgte skal være, ha politisk vilje og evne til det.
Torild Skard er leder i Norsk Kvinnesaksforening. Publisert i Klassekampen 17. juli 2013
